AUF IVERSEN

10 år, dere!

Det er så lenge fabelaktige THomas har holdt det gående med årlig filmdøgn i Katakombene.

Nå har jeg skrevet åtte referater tidligere, og om du vil sjekke ut historikken kan du kose deg HER. Det er en ganske bra kilde til filmtips som tidvis er utenfor det vanlige. Og utenfor det vanlige må det jo sies å være, det Thomas driver med. Jeg har bare klart å være med 9 ganger, men han har altså trommet sammen en flott liten gjeng årlig, for å slite seg totalt ut med alt fra bortklipte scener fra Lynch-katalogen til psykedelisk barne-tv fra Sverige til moderne action og alt mulig ellers rart mellom Jodorowsky og Miike, i 10 år nå. Det er jo helt sjukt, og jeg er så enormt takknemlig for at han gidder.

Her er en liten kortversjon av hva jeg syns om K10.

The Midnight After
Thomas høstet rimelig god respons på replikken «Jeg gikk hardt ut i år» etter denne saken fra Hong Kong. Jeg var trøtt fordi jeg hadde sovet dårlig natta i forveien, men selv om jeg muligens duppa litt av innimellom tror jeg det er trygt å si at dette var snodige greier. Jeg er ikke verdens beste på å bli mentalt utfordra av film, så det var kanskje ikke helt min kopp te. Men jeg er glad for at jeg har sett The Midnight After, den blir sikkert tema i en obskur filmquizen gang. Hva handler den om? Faen om jeg veit, men det hele starter med at en minibusslast med folk plutselig befinner seg helt alene her i verden. Det er en asiatisk Langoliers, bare sjukere. Jeg ser ikke bort fra at jeg kan like den bedre ved en visning nummer 2.

The Harder They Come
I bedre form, det hjelper alltid med brownies fra Gry (som vel også har supplert oss med herlig sjokoladebakst… hvert eneste år, eller?) når man sanker energi for dette maratonet av en filmdag.
Denne traff meg ganske godt. Jimmy Cliff flytter til byen fra landet, og kombinerer musikk og drøgs for å bli en jamaikansk kingpin. Aksentene er på plass, enorme mengder røkbart narkotikum konsumeres og det er en sykkel involvert som kanskje ikke er helt stretchlimousin, men ganske kul likevel. Og musikken er dritbra. Litt exploitation og såkalt gratuitous nudity blir det også plass til, men ikke så mye at det ble ubehagelig, syns jeg. I den grad det er lov å si.

The Blue Dahlia
Noir! Jeg er glad i noir. Denne hadde jeg ikke sett før, men den hadde et par favorittskuespillere (Varonica Lake, William Bendix, Howard da Silva) på rollelista. Jeg storkoste meg med historien om hvordan kona til krigsveteranen Johnny Morrison endte opp død som ei sild, og hvordan mysteriet ble løst. Thomas nevnte at LA Confidential nok har hentet en del inspirasjon herfra, og det er vanskelig å protestere på det. Denne er så Noir den kan bli, komplett med helt perverst raske taktskifter, som jeg alltid hater der og da, men elsker i etterkant.

Mat på fat og quiz!
Som alltid fikset Wigmostad pizza, og som alltid var den herlig. Nå har det lokale pizzabakeriet sluttet å selge pizza med ølsaus, men jeg tror det er samme sausen de kaller «sin egen kjøttsaus».  God er den uansett. Årets quiz var en hyllest til de siste ti års filmatiske utskeielser, og den koste jeg meg med selv om flere lag slo meg når poengene skulle telles opp. Også lærte jeg at Danger! Diabolik! er italiensk, det er en av de få filmene fra de første Katakombene jeg ikke har fått meg til å se på eget initiativ.

Nå merker jeg at jeg kan ha føkka opp rekkefølgen, for vi så en tv-episode jeg ikke forstår hvor i programmet befant seg. Det var The League of Gentlemen, episoden het kanskje noe sånt som Welcome to Royston Vasey. Dette er en tv-serien som må utgjøre store deler av inspirasjonen til Little Britain. Utifra den episoden vi så var det nesten som en mix av Little Britain, Twin Peaks og Skremmeren-sketsjene til Trond Kirkvaag. Jeg lo, men ikke ekstatisk. Det ble litt mye bråk for meg.

Apocalypse Oz
Dette er et konsept hvor en gjeng entusiaster med åpenbare ferdigheter har kastet Apocalypse Now! og The Wizard of Oz sammen i ei gryte og fisket opp et resultat på litt over en halvtime hvor det utelukkende fremføres tekst fra de to filmene, om hverandre. Det er moro, det er jo det. Og skuespillerne er gjennomgående morsomme. Dette vil jeg se mer av.

Gymkata
Höjdaren!
En amerikansk turner må reise til et rart land for å fullføre en hinderløype, ellers går stjernekrigprogrammet til USA på dunken. Tror jeg. Akkurat detaljene bak brydde jeg meg ikke så mye om. Dette er et stykke film som er så dårlig at det blir fantastisk bra! Jeg kan nesten ikke anbefale den nok. Den er halvannen time lang, og jeg vil si at om den hadde blitt redigert ned til 1 time og 10 minutter hadde det vært den perfekte film til ALLE sammenhenger hvor man vil kose seg. ALLE.

A Girl Walks Home Alone At Night
Dracula møter Rekviem for en drøm – i Iran. Det kunne sikkert vært stas, men det ble for tregt for meg. Dessuten gleda jeg meg sånn til Suspiria.

Suspira
Jeg har sett Suspiria et par ganger før, og er generelt en ganske stor Argento-fan. Jeg hater lydbildet, men på en litt rar «innser at det er det som gjør filmen så bra»-måte. Den remastrede versjonen sto på programmet, og den var fersk og flott kan du tro! Såpass fersk og flott var den, at jeg endelig forsto hva som egentlig foregår i filmens første ti minutter… Jeg har feiltolket den biten så til de grader at jeg har trodd alt som skjedde siden var et svært tilbakeblikk, og skjønt fint lite når klimakset skjer og det ikke er i nærheten av den første drapsscenen. Så… Det var jo godt å få løst opp i den misforståelsen, da.

Terningkast deler vi ikke ut, men jeg vil si at årets ‘komber nok utfordret meg litt mer enn jeg pleier å like. Men det er jo sånn man utvider horisonten, og selv Katakombe-klassikere som Holy Mountain og Valerie and her Week of Wonders har i etterkant vokst veldig på meg når jeg bare får tenkt over dem i… noen år. Jeg er fornøyd, og håper det blir 10 år til med Katakomber!

Om du bare skal lese en bok i år tror jeg du skal velge noe annet enn Eskil Aasmuls «Ut av mørket». Det er en veldig spesiell holdning til litteratur å bare lese en bok årlig, og da tenker jeg at du sikkert er bedre tjent med at den ene boka er kort, lettfattelig og helst full av fargerike bilder.

For dere andre, som liker å lese bøker, kan jeg varmt anbefale «Ut av mørket». Ikke bare fordi Eskil er en nær og kjær venn av meg, men fordi jeg har lest boka og syns den er god. Dessuten får du over et halvt kilo litteratur for godt under 300 kroner. Til sammenligning koster Jo Nesbøs «Hodejegerne» fremdeles nesten 400 kroner, og den er både mye eldre og over 200 gram lettere. Siden du uansett heller vil se filmen kan vi sikkert være enige om at det er smartere å investere penger i Aasmuls sider enn Nesbøs. Jeg er i alle fall veldig komfortabel med den konklusjonen.

Det er vanskelig å si mye om denne boka uten å ødelegge leseropplevelsen. Vi blir kjent med en unggutt som ikke har det så greit, ei pønkedame som ikke har det så greit, en rotløs sjel i et nedslitt hus som ikke har det så greit, og en karismatisk politiker som jobber hardt for å profittere på at folk ikke har det så greit. Likevel blir man glad mens man leser. Tidvis varm innvendig. Det er en kvalitet ikke alle bøker har

Persongalleriet er altså variert, uten at det blir veldig typete. Antagonisten Borgstein er kanskje til en viss grad litt karikert, men hadde han ikke vært det ville han blitt litt vel lik et par politikere jeg kan komme på. Jeg tror ikke forfatteren har et ønske om å lage en parodi på enkeltpolitikere, men at det er en tanke bak hvordan Borgstein ter seg og spiller på skitne strenger er jeg ikke i tvil om. Skildringene av mennesker som finner hverandre (på flere nivåer) er bokas aller sterkeste kort for meg, spesielt samtalene mellom Kim og Jesper fungerer veldig bra. Kombinert med en Stephen Kingsk historie og litt magisk realisme (tror jeg, litteraturanelderi er ikke noe jeg kan) kokes det sammen en bok man ikke vil legge fra seg, selv med en påfallende mangel på cliffhangere. Hvis jeg får bruke Nesbø-krim som referanseramme igjen mener jeg altså at man i større grad leser videre uten å føle seg lurt eller tvunget til det. Det innbiller jeg meg at må tyde på at boka er velskrevet.

Dessuten har den et kult cover. Her er det i hele sin prakt:

Under bildet tar vi med minusene ved utgivelsen. Forfatterbeskrivelsen i omslaget er døll. Det ser litt tøysete ut med logo for Forfatterfight på forsiden, siden konseptet nok bare er kjent for deltagere og deltagernes venner (for øvrig er logoen gansk stygg). Reklamesidene på tampen er for bøker jeg ikke kan se at jeg, som «Ut av mørket»-leser, sannsynligvis er interessert i. Kanskje en Roar Sørensen-krim hadde vært bedre? En og annen skriveleif har sneket seg gjennom korrekturen. Det tror jeg var det meste.

Et lite PS: Jeg håper ikke du klikket deg inn hit for å lese om Lillian Fredriksens bok med samme navn. Den syns jeg nemlig virker litt deprimerende.

For åttende gang har jeg reist til Skien for å se filmer i noen skumle katakomber. I år var programmet satt sammen av 4 spillefilmer, 1 episode av en webreality, 1 mondodokumentar og 1 sammenstilling av bortklippede og utvidede scener fra en velkjent film. Litt mindre hektisk enn tidligere år, som betyr mer tid til å spise brownies, pizza og godteri. Ikke så dumt.

Her er hva vi koste oss med:

Svezia inferno e paradiso:
Dette er mondodokumentaren, som skal være en slags overdreven dokumentarform hvor filmskapere stort sett bare finner på ting. Jeg håper inderlig at mange som så denne på sekstitallet gikk fem på og flyttet til Sverige. Her blir det malt et bilde av svensker som stort sett bare puler rundt uten å tenke over at de går glipp av de dype følelsene som alle italierene naturligvis opplever, siden italienske kvinner bare har sex med menn de elsker. Ved flere anledninger oppstod det usikkerhet rundt hvorvidt det var lov å le eller ei, spesielt under en sekvens hvor svenske bikere i vaskebjørnluer helt umotivert gruppevoldtar ei svensk ungmø. Jeg innser jo at det ikke ser bra ut at et scenario som dette kan fremkalle den slags tvil, men det er noe over den hemningsløst surrealistiske fremstillingen som skaper en merkelig stemning. Nå som jeg er ferdig med å ro gjenstår det bare å anbefale at du heller ser filmen selv.

Le salaire de la peur:
Etter lettbeint omgang med psuedodokumentariske virkemidler hadde Thomas plassert en neglbiter med IMDb Top250-kredibilitet. Bra trekk. I en liten landsby, tilsynelatende befolket av arbeidsledige krigsforbrytere (ok, det er min tolkning) oppstår det behov for lastebilsjåfører med kalde føtter og rette tunger. Det skal transporteres nitroglyserin, som vi alle har lest i Lucky Luke at er dritskummelt. Og dritskummelt blir det faktisk, til tider. Når det ikke er skummelt er det ofte morsomt, og innimellom tankevekkende. Fin film, selv om de siste to minuttene ødelegger mye for meg.

Revengers tragedy:
Her har vi en luring, dere. Doctor Who spiller en enkemann som vil hevne seg på sin avdøde kones drapsmann, og det meste skjer i Shakepearianske vers ispedd noen moderne utbrudd. Det funker ganske bra, men jeg syntes ofte det hele ble påfallende likt med en annen film, som jeg trodde samme regissør står bak. Tvisten her er selvsagt at regissør Alex Cox aldri hadde noen finger med i filmen jeg syns ligner en del; Repo: The Genetic Opera. Confirmation bias, o’hoy!

Så ble det tid til en langpause. I år bestod programmet av litt lengre (og følgelig litt færre) spillefilmer, stort sett, og litt lengre pauser. Jeg står alltid på barrikadene for å bestille 11 pizzaer, men i år måtte jeg raskt innse at det slaget var tapt lenge før det ble utkjempet. Jeg tror vi var 14 deltagere, rundt regnet, i år. Det ble også tid til en musikkquiz, som Sonja, Tor Andre og jeg vant etter formidabel laginnsats. Toppquizzere hadde blitt rent sjalu over hvordan vi samarbeidet oss frem til enkelte svar.

Snowpiercer:
Etter mat skulle det bli popcornfilm. Årets beste for min del, selv om det er mye her som ikke fungerer helt optimalt. Som i «Le salaire de la peur» ødela slutten en del for meg. Ikke fordi den i utgangspunktet er dårlig, men fordi gjennomføringen er svak. Det virket som at man var klar for lunsj og bare slang sammen de siste minuttene. Alle minuttene før den tid var imidlertid veldig severdige. Det handler altså om at verden har fryst i hjel, med unntak av befolkningen på et tog som går på verdensomspennende skinner. Noen sa at denne filmen kunne beskrives som «The Raid: Redemption» på Orientekspressen, og det syns jeg stemmer ganske bra. I disse dager dukker denne opp på kino, og jeg kan varmt anbefale at du bruker dine sårt opptjente midler på et sete i en sal som viser Snowpiercer.

Hele Norge High Fiver, episode 2:
Dere har vel fått med dere at det er en ny realityserie på Youtube om dagen? Nei? Ok, da har du noen fine minutter i vente. Sjekk ut!

Q: The winged serpent:
I New York er det en svær fugl på drapstokt. Eller er det en drage? Eller en… gud? Hvem vet! Michael Moriarty havner litt ufrivillig midt i salaten av monstre, kriminelle og dritkule politifolk – og det er ganske artig. Ikke særlig bra, men veldig artig. Se denne sammen med venner.

Twin Peaks – the missing pieces:
Dagen ble avsluttet med bortklippede og utvidede scener fra Twin Peaks: Fire walk with me. Som Sonja har jeg bare lenket til TP:FWM siden dette strengt tatt ikke er en egen film. For de i publikum som nylig hadde sett nevnte film var nok dette et høydepunkt. For meg, en ordinær Twin Peaks-entusiast, ble det nok litt lite sammenheng og litt utfordrende stoff etter tolv timer med film. Jeg vil si det er severdig materiale, men ta det heller som en del av den legendariske Twin Peaks-kvelden du skal arrangere for å feire at vi får en tredje sesong i 2016.

Årets ‘komber var helt topp. 9/10, would do again.

Fra før av er det begått opptil flere dypdykk i arkivene til Norges nye tegneserieidol, Kristin Storrusten. Føl deg fri til å lese gjennom hennes eget arkiv først, da er det mulig det blir morsommere for deg å lese mine intime avsløringer etterpå.

I lang tid har den sånn passe artige stripa «Sivilstatus» ligget brakk, men nylig har serieskaper Storrusten begått opptil flere nye striper på ganske kort tid. Hva kan årsaken være? Har hun hatt en litt for lang sommerferie? Har hun endelig fått tak i billig arbeidskraft slik at hun slipper å gjøre jobben sjøl? Teoriene er tallrike, ryktene flyr.

Heldigvis har dere, trofaste Iversen Revisited-lesere, en trygg kilde å gå til for førstehåndsinformasjon fra House Storrusten. I dag kan jeg formidle to striper jeg tilfeldigvis har funnet ved å logge meg inn på Kristins hjemmeområde på jobb (noen fordeler må man ha når man både jobber med henne og har arbeidsplassens IT-ansvar…), og jeg må advare om til dels sjokkerende scener.

Det viser seg at ikke alt er like rosenrødt som tegnedama selv ønsker å fremstille det. Tidligere har vi sett at Kristin drømmer om å forlate Sigurd for undertegnede – nå tyder mye på at Sigurd også har fått nok. Hvorfor Kristin legger ut mer idylliske versjoner av disse mesterverkene må dere nesten spørre henne om.

Vi forstår deg, Sigurd.

Sigurd prøver seg på humor. Kristin slipper tidenes minste katt ut av sekken.

Det var en gang to småfeite herrer som dro til England for å bli smekre. Den ene herren var meg, den andre var Eskil, kjent fra Rølerbloggen, QuizDan, Forfatterfight og tusen andre ting. Er det rart jeg følte meg underlegen allerede fra første dag?

De to herrene hadde fått sjenerøse gavekort fra den Fabelaktige Sonja fra Grønland, som kunne berette at treningsleir i England var the shit. Man bare drar dit, er borte en stund, og kommer tilbake til en badevekt som viser et lavere tall enn før man dro. Easy peasy, lemon squeezy.

Her er hva herrene opplevde, en opprivende uke i juni det Herrens år 2014:

Dag 1: Fryd og gammen.
Etter en strabasiøs ferd fra Oslo til Gardermoen til Heathrow til Paddington (hvor jeg smakte min første pastie, et ganske passende siste måltid) til Newton Abbot i Devon var det hyggelig å møte to representanter klare for å kjøre oss videre til vår endelige destinasjon, Nut Tree Farm i Ashcombe. Woody viste seg å være fra sør-Wales og kom til å ha hovedansvaret for gjennomføring av de tøffeste treningsøktene i den kommende uka. Katie er hun som organiserer hele stasen, og som vi hadde hatt kontakt med i forkant. Begge to flotte folk.

Åhallo! Jeg vil gjerne kalles Mr. Iversen av NSB også. Men prisene kan England ha for seg selv…

Vel fremme ble det raskt undersøkt om vi var interesserte i konseptet innveiing. Både Eskil og Iveren takket pliktskyldigst ja, og etter denne øvelsen i selvutslettelse var det allerede på tide med oppholdets første treningsøkt: Boksing. «Jaja,» tenkte vi, «detta blir vel moro!» – og det ble det, men også ganske slitsomt. Etter en time med relativt høy intensitet kunne vi ta våre boksehansker med oss og ta en liten hvil på rommet vårt. En lovende start på oppholdet, ihvertfall om intensjonen vår var å forbedre formen noen hakk.

På spisekartet:
Laks til middag. En bitteliten porsjon, men det lille som var smakte godt. Bakte plommer til dessert.

Dag 2: Helvetes hunder i hælene.
Svømming skulle vise seg å være standardstarten vår, allerede før frokost, hver dag av treningsleiren. Katie instruerte, og kunne på kort tid bidra til solid forbedring av unge Iversens teknikk. Nå vet jeg at man faktisk kan svømme i mer enn tre minutter før man er utslitt.

Etter frokost fulgte Woody opp med «ab attack» – en times magetrening. Etter det vandret vi en mile eller to til et område hvor vi skulle gjennomføre en fitness-test. Det må her nevnes at denne testen var mest interessant for de som skulle være 11 dager på leir, siden de skulle gjenta hele stasen på sin siste dag. Oss usle 4-dagersfolk måtte bare ta dette som en fin økt med trening, og det gjorde vi jo. En løype på ca 1,6 miles ble løpt, og Eskil kunne benytte anledningen til å imponere ved å stikke av fra hovedfeltet direkte fra start. Undertegnede klarte å legge seg som en slags baktropp for den ubestridte leder, og luntet inn til finish ca 1 minutt etter (en måling som ikke sier dere lesere noe som helst, siden jeg aldri orka å spørre hvor raskt Eskil løp). Hovedfeltet fulgte 1-3 minutter etter det igjen. Knust av en ufyselig trønder og en brilleslange i Batman-trøye. Må ha svidd.

Så fikk vi banan. En halv banan. Euforien spredte seg, men etter at jeg hadde fortært halvparten av min tilmålte dose klarte jeg å miste resten på bakken. Klar for å blåse vekk grus og skitt tok jeg opp biten – og mistet den igjen. Treningsleir tar på. Jeg vurderte å gi opp, men bestemte meg likevel for å forsøke igjen, selv om bananen nå var så skitten av den knapt var gjenkjennelig. Jeg hadde jo litt vann å skylle den i, tenkte jeg, da en av de ansatte kom bort og fritok meg fra ydmykelsen ved å gi meg en ny halv banan. De som har sett andre sesong av Orange is the new Black kjenner den følelsen jeg følte akkurat der og da. Fra sympati gikk stemningen raskt i retning lynsj, og jeg måtte dra frem mitt søteste smil for å slippe unna.

Sit-ups og push-ups fulgte, men bare 1 minutt med hvert siden målet for mange var å få et sammenlikningsgrunnlag. Iversen tapte også disse øvelsene for en overlegen Eskil – Fantomet fra Trondheim. Vandring tilbake, og mange ville kanskje tenkt at dette skulle holde med trening for dagen. Da måtte man tro om igjen. Etter litt bøy, tøy og lunsj fulgte tre timer fordelt på en sjuk kettlebells-sesjon, boksing og til sist en veksling mellom sprint og kardio-øvelser. Å spurte er blant de få tingene jeg behersker ganske godt, så den biten var nesten å regne som en kjærkommen pause.

Så var blodslitet over. Resten av dagen handlet om ernæring, restitusjon i basseng og litt mer mat. Klokka 20.30 sovnet jeg som en stein.

Omgivelsene kan man ikke klage på. Alltid kettlebells eller noen boksehansker i umiddelbar nærhet.

På spisekartet:
Müsli til frokost, banan som snack, gulrotsuppe og bulgursalat til lunsj og squashpasta (snodig greie) med kalkunragu til middag. Til dessert fikk vi en liten leiv melon og litt granateple. Alt smakte som Himmelen på jord, og alt var i bittesmå porsjoner.

Dag 3: Den lange marsjen.
Etter flere våkne timer i ren smerte og angst ble klokka 7, og dagen startet med en halvtime svømming. Det var også min og Eskils utvalgte dag for en halvtime hver med PT – som også ble gjennomført før frokost for min del. Det flotte med PT-dagen var at man fikk en bittelite boks med rosiner. Jeg spiste halve, sparte resten. Det har jeg ikke angret på.

Etter frokost var det på tide med en liten spasertur. Eller, liten og liten. Vi gikk ca et halvmaraton med innlagt torturbesøk i en doven havneby jeg tror heter Dawlish. Om du lurer på om vi passerte en sjappe som bare solgte fudge og en chippie som hadde veldig konkurransedyktige priser er dette informasjon jeg kan bekrefte.

Det varme badet etter denne turen tror jeg er det beste jeg noensinne har opplevd.

På spisekartet:
Havregrøt til frokost (selvsagt uten sukker eller melk), en sandwich med salat og skinke samt en kopp broccolisuppe til lunsj og en hønsegryte til middag. Desserten var en historie for seg selv; en helt hårreisende vond «sjokolademousse» basert på avocado og 85%-sjokkis. Æsj. Til turen fikk vi også et eple, en pære og en liten havrekjeks. Jeg sparte eplet, og kunne nå skilte med både eple og rosiner bortgjemt på rommet mitt.

Dag 4: Begynnelsen på slutten.
Observante lesere forstår sikkert at Dag 4 startet med svømming. Deretter fulgte en litt rolig morgen hvor vi fikk den beste frokosten jeg noensinne har smakt før vår vesle gjeng ble delt i to grupper.

Slike tavler fikk vi dagens program på. Tenke sjæl kan man gjøre i Norge.

Jeg og Eskil havnet i samme gruppe, og skulle starte dagen med Woody. Han hadde følgende på plakaten: Fartslek, dumbbells-økt, boksing og en øvelse jeg rett og slett ikke husker. Ca tre kvarter på hver, med små pauser i mellom (bortsett fra en snackpause, som var litt lengre). Dette var ganske hardt, men med visshet om hva vi skulle få kose oss med siden gikk det ganske greit. Intensiteten kunne heller ikke sammenlignes med første dagen, men var fremdeles ganske solid.

Ettermiddagsøkta vår var terrengsykling, som passet ekstremt bra som en slags avslutning av vår siste hele dag på treningsleir. Vi dro til et lokalt parkområde, leide sykler og fikk fritt spillerom. Etter en runde på en medium-løype lurte Eskil meg til å sette i gang med en challenge-løype, som selvsagt var langt over mitt kompetansenivå (dette var min andre gang på sykkel siden videregående). En skramme senere klarte jeg nå i det minste å fullføre omtrent to tredeler av løypa, og var ganske fornøyd med det. Overlevelse holdt. Eskil, den over-achieveren, fullførte selvsagt hele greia. Innerst i sjela var jeg på dette punktet veldig usikker på om jeg elsket at vi utfordret hverandre til å pushe på mer enn vi ville gjort ellers, eller om jeg hatet ham for å gi meg juling i hvert eneste målbare øvelse. Akkurat dette er jeg fremdeles usikker på.

Etter sykling ble det tid til et varmt bad og en lur før «The Great Norwegian Quiz Night», hvor Eskil hadde fått i oppdrag å lage en quiz for oss. Den var superstas, og laget vårt («Welsh girls don’t say no!» for anledningen) tok hjem seieren.

Så en herlig middag og helt på tampen: Massasje med hovedvekt på bein og overkropp. VM i fotball åpnet også denne kvelden, så jeg fikk kose meg med den sammen med et par andre fine folk.

På spisekartet:
Ah, den fabelaktige frokosten virker kanskje ikke så imponerende i etterkant, men der og da var den himmelsk. Vi fikk to halve skiver dansk rugbrød og to halve, stekte tomater. De som likte egg fikk eggerøre (ca halvannen eggehvite hver, ingen plomme tror jeg?) og kresne Iversen ble tilgodesett ca tre spiseskjeer tomatbønner. Ååååh, tomatbønner… Til lunsj fikk vi en god salat og tomatsuppe, og som snacks i løpet av dagen en smoothie og litt nøtter. Middagen var kanskje ikke helt min kopp te, men alle andre satt stor pris på torsk med søtpotetwedges. Jeg kom i skade for å annektere tartarsaus som var ment for meg og tre til, men jeg tror jeg slapp unna med det. Til dessert fikk vi assortert frukt.

Mat på plakat! Eller tavle.

Nok en gang må jeg understreke at selv om maten var topp, var porsjonsstørrelsene alltid bittesmå. Slik jeg forstår det inntok vi ca 100-1500 kalorier daglig, om det sier noe. Kalorier har jeg aldri telt. Det er kanskje derfor jeg er småtjukk.

Dag 5: Frigitt.
Svømming ble det tid til også den siste dagen, men for meg var nok høydepunktet en høyst offentlig utveiing (man ble veid for seg selv, men det skulle en tøff person til for å ikke frigi resultatet sitt når man returnerte til fellesrommet, hvor en mur av «hva ble resultatet?» raskt oppsto).

Like over 9 pund hadde forsvunnet som dugg for solen, og selv om jeg naturligvis forstår at det i et slikt henseende er fordelaktig at innveiing foregikk på kvelden og utveiing om morgenen var dette ganske stas.

På spisekartet:
Ikke stort; en müslifrokost. I et anfall av godhet fikk jeg også med meg to epler til togturen.

Etterpåtanker:
Så får man konkludere litt. Dette var en god opplevelse. Faktisk helt i toppklassen, og jeg forstår godt at flere kommer tilbake igjen og igjen. Jeg har sikkert ikke klart å formidle hvor mange fine folk man møter (det var ca 13 deltagere med, inkludert meg og Eskil), men det er naturligvis også en følge. I råflott kombinasjon med motiverende (og, så langt jeg klarer å bedømme, kompetente) trenere blir dette enkelt å anbefale.

Det er sikkert flere firmaer som arrangerer slike boot camps, men den jeg har skrevet om her er det Apples & Pears som står bak.

BB

Jeg liker gameshows.

Faktisk liker jeg dem så godt at jeg titt og ofte forsøker å lure meg med på dem. Det gir meg ikke så veldig mye å være på TV-skjermen (bortsett fra en fan-klubb på et eldresenter vest i Oslo, som jeg setter stor pris på), men jeg liker å vinne penger. Altså, jeg liker penger. Om noen bare hadde gitt meg penger er det ikke sikkert jeg hadde svart på spørsmål for å få dem. Det er en balansegang.

På midten av 2010-tallet var jeg relativt fast inventar på spørreprogrammene som ble sendt tidlige formiddager på TV2 og TVNorge. Slik jeg forstår det var det vanskelig å få tillatelse til å bedrive lugubre SMS-konkurranser uten å ha et slags menneskelig alibi, og derfor samlet man gjerne to uskyldig forbipasserende i et lite studio og lot dem konkurrere i allmennkunnskap for å supplere. Vanskelighetsgraden var aldri veldig høy, men det var hyggelige programmer å delta i, med koselige folk i produksjonsteamet og en jevn strøm av trivelige programledere. I løpet av 20-30 deltagelser vant jeg nok penger til å finansiere egenandelen da vi noe senere kjøpte leilighet, og sånt skal man ikke kimse av. Det var gode tider.

Av og til har jeg tenkt at jeg sikkert er smart nok til å få quizze med de voksne også, og de gangene har jeg meldt meg på sånne programmer som sendes etter middagstid. Der har jeg en litt mindre imponerende track record, kan man si.

Min vonde opptreden på Jeopardy har jeg blogget om tidligere. Litt mindre publisert er det at jeg også deltok i Vil du Bli Millionær Hotseat for noen år siden, hvor jeg (litt på samme måte som i Jeopardy) røyk ut på det ene svaret jeg avleverte. Stikk i trid med magefølelsen vitset jeg meg frem til at Bruun’s Bazaar var fra Belgia. Alle vitsene mine ble redigert bort, for øvrig. Jeg tror jeg var på skjermen i førti sekunder, og er egentlig veldig fornøyd med det. Man kan si at kveldsquizzing ikke helt later til å være min greie.

Så kom 2014, og QuizDan.

I sin tredje runde arrangerte NRK et rent bymesterskap i QuizDan, hvor man holdt kvalifiseringer i relativt mange norske byer. For å få være med på et lag måtte man ha en viss tilhørighet til området, men verre enn at jeg fikk være med på laget til Grenland fordi jeg er gift med Madammen (som er fra Porsgrunn) var det ikke. Halvannen måned før vårt program skulle på skjermen stilte vi opp på NRK Marienlystfor å spille inn moroa. Det er en ting å svare på «når skal du på QuizDan, da?» i så lang tid om man vet at man har gjort en god eller i det minste nøytral figur – det er noe helt annet om man har prestert i den andre enden av skalaen.

Det vet jeg fordi jeg har forsøkt.

Vi var et fint lag. Stian, Elin, kaptein Sigmund (bymester i Skien tre år på rad!) og meg. Etter den innledende runden med fleip/fakta lå vi godt an. Vi var ikke i dårlig form etter et par kategorier heller, og etter å ha knust all motstand i prøverunden tidligere på dagen av stemningen fin. NRK hadde riktignok lurt meg til å presentere maskoten min, Batman, og innerst inne vet jeg jo at lag med maskoter alltid ryker først, men at det skulle gå så ille som det gikk var jeg aldri i nærheten av å spekulere i.

Før første skikkelige runde får lagene utdelt kategorier, slik at de skal kunne vurdere hvilket lagmedlem som skal «gå frem» og quizze alene i to kategorier for doble poeng. Som den selvsikre kjekkasen jeg er hadde jeg erklært at jeg naturligvis ikke hadde noe i mot å gjøre dette både én og to ganger, og etter en kort diskusjon kom vi frem til at det kanskje ikke var så dumt å sende unge Iversen frem på kategoriene «idrettsuttrykk» og «brettspill». Så da gjorde vi det. Jeg var ganske komfortabel med avgjørelsen.

Så ble det tid for å vise min kunnskap om brettspill, da. Jeg durer frem og er ved godt mot. Dan Børge proklamerer første spørsmål:

– I norsk Scrabble, hvilken brikke gir flest poeng?

Problemet mitt er at jeg ikke spiller Scrabble, og jeg blir nervøs fordi jeg har tatt med meg Norges VM-deltager i Scrabble som publikum. Det må være C eller W, tenker jeg, og lander naturligvis på W. Som er feil.

– Hvilket brettspill er også kjent som trikk-trakk?

Her har jeg full kontroll, og føler lettelsen trekke innover sjela. I likhet med en annen dobler svarer jeg bondesjakk og er godt fornøyd. Svaret, derimot, er Backgammon.

To bom på to forsøk. Det kunne vel ikke bli noe verre, tenkte optimisten. Allerede første runde derpå handlet om idrettsuttrykk, og jeg skulle på ny stille opp ved mitt lille podium. Kanskje litt mindre breddfull av selvtillit. Dan Børge så skeptisk bort på meg. Rynket på nesen. Gjorde et mentalt notat.

– Hva heter arenaen man bedriver fekting på?

Ha, enkelt! Bortsett fra at jeg ikke helt klarer å få ordet til å rulle av tungen, naturligvis. Vi gir det litt tid. Man har jo tid. Ni sekunder, sier du? Det var lite tid! Ok, jeg kommer ikke på det, la oss i det minste gi et nødsvar som ikke er helt korka. De fekter på på et sånt… en sånn firkant som er avlang. Hva heter det nå da..? Ok, vi klarer ikke det heller, det sier jo litt. Vi sier «Diamanten», for det høres jo ikke helt korka ut! Jo. Det gjør det, viser det seg, når man faktisk har sagt det. Det høres bedre ut da et annet lag meldte «piste». Instant recognition. Omwards and upwards.

– Hva kaller man en golfbane som svinger kraftig mot en retning før greenen?

Golf? Jeg trodde dette skulle bli ishockey og curling! Jeg vet jo at en slice er når ballen kutter mot en side, helst uten at det er med vilje, men hva heter en bane som gjør det samme? Føkkit, jeg svarer slice. Som nødsvar er det ikke det verste jeg kunne kommet frem til, bortsett fra at det viser en grunnleggende mangel på peiling. Dan Børge viser med all tydelighet at han syns svaret mitt er tullete. Han har helt rett. Jeg vet det jo selv. Dan Børge forteller at svaret er «dogleg».

Jeg tror fire bom i sekvens av samme person på doblinger er QuizDan-rekord. Det er noe å ta med seg videre. Noe å ha i bakhodet neste gang en tv-kanal søker etter deltagere til et program hvor tullinger ikke har noe å gjøre.

Man må jo av og til forsøke å finne den lyse siden når ting ikke går bra. Det har jeg gjort. Min innsats la alene grunnlaget for at Grenland var det eneste laget som ikke begikk en pinlig high five i QuizDan, våren 2014. Unnskyld, laget. Dere hadde fortjent bedre.

For mange år siden, da det ikke var flaut å innrømme på fest at man blogget, hendte det ofte at diverse memeer verserte rundt omkring på internettet. I dag tenker vi vel mest på standardbilder med hvit tekst når vi snakker om et meme, eller strektegninger som illustrerer sinnsstemninger – men den gangen dreide det seg vanligvis om at noen fant på et eller annet å skrive om, og utfordret medbloggere til å gjøre det samme. Alt er meme. Meme er fint.

Denne gangen har noen funnet ut at det smarteste knepet for å få maksimal uttelling er å formulere memeet som en slags pris. Den har Røleren delt ut til meg, sannsynligvis fordi han hater meg og han syns sikkert det er morsomt at jeg nå ender opp med å klistre noe som mest av alt ligner på emblemet til Greendale Community College på forsiden. Siden jeg blogger relativt lite om dagen kommer den til å ligge her ganske lenge også. Great career move.

Greia er at man skal svare på spørsmål. Så får man formulere noen nye spørsmål som nestemann må svare på, forutsatt at jeg finner noen å utfordre. Det er lenge siden jeg dumpa over en blogg verdt å lese som ikke var aktiv i gamleda’r.

Vi kjører på.

Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler bloggen din om?
Umulig å svare på når man ikke tilhører en klar nisje og ikke har blogget på evigheter.

Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler livet ditt om?
Livet mitt handler om kona, bikkja, vennene og filmene.

Er det godt eller vondt å skrive? DRØFT.
Hva er dette for noe, en slags eksamensoppgave? Det kan være begge deler. Før i tida var det nesten alltid godt, nå er det ofte slik at jeg bruker opp all skrivelysten på jobb. Da er det lite igjen til blogging og slikt, dessverre. Jeg kan ikke huske sist jeg satt meg ned og bare skrev noe fordi jeg hadde en flott ide som måtte deles med internettet, den følelsen savner jeg.

Er det deg i bloggen eller er det en internettpersona?  DRØFT.
Jeg har alltid ment at det er meg, men mange jeg kjenner i det virkelige liv fnyser av den tanken. Internettets mest joviale mann er en ordentlig grinebiter i det virkelige liv, men jeg har alltid ment at det skinner gjennom når jeg skriver. Taggen «surmuling» har nok i alt for stor grad blitt tolket som ironi eller et slags virkemiddel, men sannheten er at det stort sett alltid har vært ren surmuling.

Er du der nå? Var det dette du ville?
Jeg er vel der nå, på det stedet hvor man ikke lenger har dårlig samvittighet for ikke å opprettholde en blogg. Det var nok ikke helt det jeg ville.

Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?
Mye. Om jeg inviterer til fest i heimen vil jeg anslå at halvparten av gjestelista er en direkte følge av bloggingen.

Hva gir deg angst?
Som jeg er hypp på å dele med verden? Lite.

Fortell meg om et vanskelig valg du har tatt.
En gang var jeg ute og kjørte med en venn som av helt kurante årsaker brøt veitrafikkloven ved et uhell. Et ekstremt morsomt uhell, og den påfølgende samtalen med sivilt politi var også stor underholdning. Jeg hadde gledet meg til å fortelle historien til venner og kjente, men litt senere på samme kjøretur passerte vi en fotoboks (denne gangen med meg bak rattet) og jeg fikk det for meg at blitsen hadde gått. Panikk slo meg. Penger vil jeg heller bruke på andre ting, og jeg vil jo være snill gutt i trafikken. Det var da min venn tilbød seg å betale boten hvis jeg som motytelse lovte å holde munn om hans uhell tidligere på dagen. Skulle jeg ofre muligheten til å fortelle en knallhistorie for tilfredsstillelsen av å slippe å betale en bot – som jeg ikke en gang var helt sikker på at ville dukke opp? Lommeboka vant, og jeg har angret på den avgjørelsen så mange ganger i etterkant at bare det å skrive litt om det her gir meg en glede jeg nesten ikke klarer å beskrive. Det kom aldri noen bot i posten.

Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der.
Krakow. En herlig by i Polen hvor man kan bo og spise billig, samtidig som det er masse kultur og historie å ta tak i for de som liker sånt. Et tøft fotballag har de også. Magiske saltgruver er en liten time unna, og så skal du oppleve den grenseløse ondskapen som fremdeles kan fornemmes i Auschwitz og Birkenau.

Fortell meg noe jeg aldri ville gjettet om deg!
Jeg har brukt så mange år på å utlevere meg selv på nett at dette blir supervanskelig å svare på. Kanskje jeg skal røpe at jeg innerst inne syns Hjorthen er en bra fyr?

Jeg tror nesten alle jeg kunne tenkt meg å tagge allerede er tagget, men tror kanskje Kristin har sneket seg unna. I latskapens navn ber jeg henne besvare de samme spørsmålene jeg har fått av Røleren. For mulige sølvpoeng kan besvarelsen leveres i Sivilstatus-stil.