Eskil Aasmul: Ut av mørket
Om du bare skal lese en bok i år tror jeg du skal velge noe annet enn Eskil Aasmuls «Ut av mørket». Det er en veldig spesiell holdning til litteratur å bare lese en bok årlig, og da tenker jeg at du sikkert er bedre tjent med at den ene boka er kort, lettfattelig og helst full av fargerike bilder.
For dere andre, som liker å lese bøker, kan jeg varmt anbefale «Ut av mørket». Ikke bare fordi Eskil er en nær og kjær venn av meg, men fordi jeg har lest boka og syns den er god. Dessuten får du over et halvt kilo litteratur for godt under 300 kroner. Til sammenligning koster Jo Nesbøs «Hodejegerne» fremdeles nesten 400 kroner, og den er både mye eldre og over 200 gram lettere. Siden du uansett heller vil se filmen kan vi sikkert være enige om at det er smartere å investere penger i Aasmuls sider enn Nesbøs. Jeg er i alle fall veldig komfortabel med den konklusjonen.
Det er vanskelig å si mye om denne boka uten å ødelegge leseropplevelsen. Vi blir kjent med en unggutt som ikke har det så greit, ei pønkedame som ikke har det så greit, en rotløs sjel i et nedslitt hus som ikke har det så greit, og en karismatisk politiker som jobber hardt for å profittere på at folk ikke har det så greit. Likevel blir man glad mens man leser. Tidvis varm innvendig. Det er en kvalitet ikke alle bøker har
Persongalleriet er altså variert, uten at det blir veldig typete. Antagonisten Borgstein er kanskje til en viss grad litt karikert, men hadde han ikke vært det ville han blitt litt vel lik et par politikere jeg kan komme på. Jeg tror ikke forfatteren har et ønske om å lage en parodi på enkeltpolitikere, men at det er en tanke bak hvordan Borgstein ter seg og spiller på skitne strenger er jeg ikke i tvil om. Skildringene av mennesker som finner hverandre (på flere nivåer) er bokas aller sterkeste kort for meg, spesielt samtalene mellom Kim og Jesper fungerer veldig bra. Kombinert med en Stephen Kingsk historie og litt magisk realisme (tror jeg, litteraturanelderi er ikke noe jeg kan) kokes det sammen en bok man ikke vil legge fra seg, selv med en påfallende mangel på cliffhangere. Hvis jeg får bruke Nesbø-krim som referanseramme igjen mener jeg altså at man i større grad leser videre uten å føle seg lurt eller tvunget til det. Det innbiller jeg meg at må tyde på at boka er velskrevet.
Dessuten har den et kult cover. Her er det i hele sin prakt:
Under bildet tar vi med minusene ved utgivelsen. Forfatterbeskrivelsen i omslaget er døll. Det ser litt tøysete ut med logo for Forfatterfight på forsiden, siden konseptet nok bare er kjent for deltagere og deltagernes venner (for øvrig er logoen gansk stygg). Reklamesidene på tampen er for bøker jeg ikke kan se at jeg, som «Ut av mørket»-leser, sannsynligvis er interessert i. Kanskje en Roar Sørensen-krim hadde vært bedre? En og annen skriveleif har sneket seg gjennom korrekturen. Det tror jeg var det meste.
Et lite PS: Jeg håper ikke du klikket deg inn hit for å lese om Lillian Fredriksens bok med samme navn. Den syns jeg nemlig virker litt deprimerende.