Katakompisene rider igjen!
For åttende gang har jeg reist til Skien for å se filmer i noen skumle katakomber. I år var programmet satt sammen av 4 spillefilmer, 1 episode av en webreality, 1 mondodokumentar og 1 sammenstilling av bortklippede og utvidede scener fra en velkjent film. Litt mindre hektisk enn tidligere år, som betyr mer tid til å spise brownies, pizza og godteri. Ikke så dumt.
Her er hva vi koste oss med:
Svezia inferno e paradiso:
Dette er mondodokumentaren, som skal være en slags overdreven dokumentarform hvor filmskapere stort sett bare finner på ting. Jeg håper inderlig at mange som så denne på sekstitallet gikk fem på og flyttet til Sverige. Her blir det malt et bilde av svensker som stort sett bare puler rundt uten å tenke over at de går glipp av de dype følelsene som alle italierene naturligvis opplever, siden italienske kvinner bare har sex med menn de elsker. Ved flere anledninger oppstod det usikkerhet rundt hvorvidt det var lov å le eller ei, spesielt under en sekvens hvor svenske bikere i vaskebjørnluer helt umotivert gruppevoldtar ei svensk ungmø. Jeg innser jo at det ikke ser bra ut at et scenario som dette kan fremkalle den slags tvil, men det er noe over den hemningsløst surrealistiske fremstillingen som skaper en merkelig stemning. Nå som jeg er ferdig med å ro gjenstår det bare å anbefale at du heller ser filmen selv.
Le salaire de la peur:
Etter lettbeint omgang med psuedodokumentariske virkemidler hadde Thomas plassert en neglbiter med IMDb Top250-kredibilitet. Bra trekk. I en liten landsby, tilsynelatende befolket av arbeidsledige krigsforbrytere (ok, det er min tolkning) oppstår det behov for lastebilsjåfører med kalde føtter og rette tunger. Det skal transporteres nitroglyserin, som vi alle har lest i Lucky Luke at er dritskummelt. Og dritskummelt blir det faktisk, til tider. Når det ikke er skummelt er det ofte morsomt, og innimellom tankevekkende. Fin film, selv om de siste to minuttene ødelegger mye for meg.
Revengers tragedy:
Her har vi en luring, dere. Doctor Who spiller en enkemann som vil hevne seg på sin avdøde kones drapsmann, og det meste skjer i Shakepearianske vers ispedd noen moderne utbrudd. Det funker ganske bra, men jeg syntes ofte det hele ble påfallende likt med en annen film, som jeg trodde samme regissør står bak. Tvisten her er selvsagt at regissør Alex Cox aldri hadde noen finger med i filmen jeg syns ligner en del; Repo: The Genetic Opera. Confirmation bias, o’hoy!
Så ble det tid til en langpause. I år bestod programmet av litt lengre (og følgelig litt færre) spillefilmer, stort sett, og litt lengre pauser. Jeg står alltid på barrikadene for å bestille 11 pizzaer, men i år måtte jeg raskt innse at det slaget var tapt lenge før det ble utkjempet. Jeg tror vi var 14 deltagere, rundt regnet, i år. Det ble også tid til en musikkquiz, som Sonja, Tor Andre og jeg vant etter formidabel laginnsats. Toppquizzere hadde blitt rent sjalu over hvordan vi samarbeidet oss frem til enkelte svar.
Snowpiercer:
Etter mat skulle det bli popcornfilm. Årets beste for min del, selv om det er mye her som ikke fungerer helt optimalt. Som i «Le salaire de la peur» ødela slutten en del for meg. Ikke fordi den i utgangspunktet er dårlig, men fordi gjennomføringen er svak. Det virket som at man var klar for lunsj og bare slang sammen de siste minuttene. Alle minuttene før den tid var imidlertid veldig severdige. Det handler altså om at verden har fryst i hjel, med unntak av befolkningen på et tog som går på verdensomspennende skinner. Noen sa at denne filmen kunne beskrives som «The Raid: Redemption» på Orientekspressen, og det syns jeg stemmer ganske bra. I disse dager dukker denne opp på kino, og jeg kan varmt anbefale at du bruker dine sårt opptjente midler på et sete i en sal som viser Snowpiercer.
Hele Norge High Fiver, episode 2:
Dere har vel fått med dere at det er en ny realityserie på Youtube om dagen? Nei? Ok, da har du noen fine minutter i vente. Sjekk ut!
Q: The winged serpent:
I New York er det en svær fugl på drapstokt. Eller er det en drage? Eller en… gud? Hvem vet! Michael Moriarty havner litt ufrivillig midt i salaten av monstre, kriminelle og dritkule politifolk – og det er ganske artig. Ikke særlig bra, men veldig artig. Se denne sammen med venner.
Twin Peaks – the missing pieces:
Dagen ble avsluttet med bortklippede og utvidede scener fra Twin Peaks: Fire walk with me. Som Sonja har jeg bare lenket til TP:FWM siden dette strengt tatt ikke er en egen film. For de i publikum som nylig hadde sett nevnte film var nok dette et høydepunkt. For meg, en ordinær Twin Peaks-entusiast, ble det nok litt lite sammenheng og litt utfordrende stoff etter tolv timer med film. Jeg vil si det er severdig materiale, men ta det heller som en del av den legendariske Twin Peaks-kvelden du skal arrangere for å feire at vi får en tredje sesong i 2016.
Årets ‘komber var helt topp. 9/10, would do again.