AUF IVERSEN

Jeg liker gameshows.

Faktisk liker jeg dem så godt at jeg titt og ofte forsøker å lure meg med på dem. Det gir meg ikke så veldig mye å være på TV-skjermen (bortsett fra en fan-klubb på et eldresenter vest i Oslo, som jeg setter stor pris på), men jeg liker å vinne penger. Altså, jeg liker penger. Om noen bare hadde gitt meg penger er det ikke sikkert jeg hadde svart på spørsmål for å få dem. Det er en balansegang.

På midten av 2010-tallet var jeg relativt fast inventar på spørreprogrammene som ble sendt tidlige formiddager på TV2 og TVNorge. Slik jeg forstår det var det vanskelig å få tillatelse til å bedrive lugubre SMS-konkurranser uten å ha et slags menneskelig alibi, og derfor samlet man gjerne to uskyldig forbipasserende i et lite studio og lot dem konkurrere i allmennkunnskap for å supplere. Vanskelighetsgraden var aldri veldig høy, men det var hyggelige programmer å delta i, med koselige folk i produksjonsteamet og en jevn strøm av trivelige programledere. I løpet av 20-30 deltagelser vant jeg nok penger til å finansiere egenandelen da vi noe senere kjøpte leilighet, og sånt skal man ikke kimse av. Det var gode tider.

Av og til har jeg tenkt at jeg sikkert er smart nok til å få quizze med de voksne også, og de gangene har jeg meldt meg på sånne programmer som sendes etter middagstid. Der har jeg en litt mindre imponerende track record, kan man si.

Min vonde opptreden på Jeopardy har jeg blogget om tidligere. Litt mindre publisert er det at jeg også deltok i Vil du Bli Millionær Hotseat for noen år siden, hvor jeg (litt på samme måte som i Jeopardy) røyk ut på det ene svaret jeg avleverte. Stikk i trid med magefølelsen vitset jeg meg frem til at Bruun’s Bazaar var fra Belgia. Alle vitsene mine ble redigert bort, for øvrig. Jeg tror jeg var på skjermen i førti sekunder, og er egentlig veldig fornøyd med det. Man kan si at kveldsquizzing ikke helt later til å være min greie.

Så kom 2014, og QuizDan.

I sin tredje runde arrangerte NRK et rent bymesterskap i QuizDan, hvor man holdt kvalifiseringer i relativt mange norske byer. For å få være med på et lag måtte man ha en viss tilhørighet til området, men verre enn at jeg fikk være med på laget til Grenland fordi jeg er gift med Madammen (som er fra Porsgrunn) var det ikke. Halvannen måned før vårt program skulle på skjermen stilte vi opp på NRK Marienlystfor å spille inn moroa. Det er en ting å svare på «når skal du på QuizDan, da?» i så lang tid om man vet at man har gjort en god eller i det minste nøytral figur – det er noe helt annet om man har prestert i den andre enden av skalaen.

Det vet jeg fordi jeg har forsøkt.

Vi var et fint lag. Stian, Elin, kaptein Sigmund (bymester i Skien tre år på rad!) og meg. Etter den innledende runden med fleip/fakta lå vi godt an. Vi var ikke i dårlig form etter et par kategorier heller, og etter å ha knust all motstand i prøverunden tidligere på dagen av stemningen fin. NRK hadde riktignok lurt meg til å presentere maskoten min, Batman, og innerst inne vet jeg jo at lag med maskoter alltid ryker først, men at det skulle gå så ille som det gikk var jeg aldri i nærheten av å spekulere i.

Før første skikkelige runde får lagene utdelt kategorier, slik at de skal kunne vurdere hvilket lagmedlem som skal «gå frem» og quizze alene i to kategorier for doble poeng. Som den selvsikre kjekkasen jeg er hadde jeg erklært at jeg naturligvis ikke hadde noe i mot å gjøre dette både én og to ganger, og etter en kort diskusjon kom vi frem til at det kanskje ikke var så dumt å sende unge Iversen frem på kategoriene «idrettsuttrykk» og «brettspill». Så da gjorde vi det. Jeg var ganske komfortabel med avgjørelsen.

Så ble det tid for å vise min kunnskap om brettspill, da. Jeg durer frem og er ved godt mot. Dan Børge proklamerer første spørsmål:

– I norsk Scrabble, hvilken brikke gir flest poeng?

Problemet mitt er at jeg ikke spiller Scrabble, og jeg blir nervøs fordi jeg har tatt med meg Norges VM-deltager i Scrabble som publikum. Det må være C eller W, tenker jeg, og lander naturligvis på W. Som er feil.

– Hvilket brettspill er også kjent som trikk-trakk?

Her har jeg full kontroll, og føler lettelsen trekke innover sjela. I likhet med en annen dobler svarer jeg bondesjakk og er godt fornøyd. Svaret, derimot, er Backgammon.

To bom på to forsøk. Det kunne vel ikke bli noe verre, tenkte optimisten. Allerede første runde derpå handlet om idrettsuttrykk, og jeg skulle på ny stille opp ved mitt lille podium. Kanskje litt mindre breddfull av selvtillit. Dan Børge så skeptisk bort på meg. Rynket på nesen. Gjorde et mentalt notat.

– Hva heter arenaen man bedriver fekting på?

Ha, enkelt! Bortsett fra at jeg ikke helt klarer å få ordet til å rulle av tungen, naturligvis. Vi gir det litt tid. Man har jo tid. Ni sekunder, sier du? Det var lite tid! Ok, jeg kommer ikke på det, la oss i det minste gi et nødsvar som ikke er helt korka. De fekter på på et sånt… en sånn firkant som er avlang. Hva heter det nå da..? Ok, vi klarer ikke det heller, det sier jo litt. Vi sier «Diamanten», for det høres jo ikke helt korka ut! Jo. Det gjør det, viser det seg, når man faktisk har sagt det. Det høres bedre ut da et annet lag meldte «piste». Instant recognition. Omwards and upwards.

– Hva kaller man en golfbane som svinger kraftig mot en retning før greenen?

Golf? Jeg trodde dette skulle bli ishockey og curling! Jeg vet jo at en slice er når ballen kutter mot en side, helst uten at det er med vilje, men hva heter en bane som gjør det samme? Føkkit, jeg svarer slice. Som nødsvar er det ikke det verste jeg kunne kommet frem til, bortsett fra at det viser en grunnleggende mangel på peiling. Dan Børge viser med all tydelighet at han syns svaret mitt er tullete. Han har helt rett. Jeg vet det jo selv. Dan Børge forteller at svaret er «dogleg».

Jeg tror fire bom i sekvens av samme person på doblinger er QuizDan-rekord. Det er noe å ta med seg videre. Noe å ha i bakhodet neste gang en tv-kanal søker etter deltagere til et program hvor tullinger ikke har noe å gjøre.

Man må jo av og til forsøke å finne den lyse siden når ting ikke går bra. Det har jeg gjort. Min innsats la alene grunnlaget for at Grenland var det eneste laget som ikke begikk en pinlig high five i QuizDan, våren 2014. Unnskyld, laget. Dere hadde fortjent bedre.

Dette innlegget ble publisert fredag 14. mars 2014 klokka 20:00 og er arkivert under Generelt. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Det er stengt både for kommentarer og tilbakeping.