K10 – Jubileumskombene
onsdag 14. oktober 201510 år, dere!
Det er så lenge fabelaktige THomas har holdt det gående med årlig filmdøgn i Katakombene.
Nå har jeg skrevet åtte referater tidligere, og om du vil sjekke ut historikken kan du kose deg HER. Det er en ganske bra kilde til filmtips som tidvis er utenfor det vanlige. Og utenfor det vanlige må det jo sies å være, det Thomas driver med. Jeg har bare klart å være med 9 ganger, men han har altså trommet sammen en flott liten gjeng årlig, for å slite seg totalt ut med alt fra bortklipte scener fra Lynch-katalogen til psykedelisk barne-tv fra Sverige til moderne action og alt mulig ellers rart mellom Jodorowsky og Miike, i 10 år nå. Det er jo helt sjukt, og jeg er så enormt takknemlig for at han gidder.
Her er en liten kortversjon av hva jeg syns om K10.
The Midnight After
Thomas høstet rimelig god respons på replikken «Jeg gikk hardt ut i år» etter denne saken fra Hong Kong. Jeg var trøtt fordi jeg hadde sovet dårlig natta i forveien, men selv om jeg muligens duppa litt av innimellom tror jeg det er trygt å si at dette var snodige greier. Jeg er ikke verdens beste på å bli mentalt utfordra av film, så det var kanskje ikke helt min kopp te. Men jeg er glad for at jeg har sett The Midnight After, den blir sikkert tema i en obskur filmquizen gang. Hva handler den om? Faen om jeg veit, men det hele starter med at en minibusslast med folk plutselig befinner seg helt alene her i verden. Det er en asiatisk Langoliers, bare sjukere. Jeg ser ikke bort fra at jeg kan like den bedre ved en visning nummer 2.
The Harder They Come
I bedre form, det hjelper alltid med brownies fra Gry (som vel også har supplert oss med herlig sjokoladebakst… hvert eneste år, eller?) når man sanker energi for dette maratonet av en filmdag.
Denne traff meg ganske godt. Jimmy Cliff flytter til byen fra landet, og kombinerer musikk og drøgs for å bli en jamaikansk kingpin. Aksentene er på plass, enorme mengder røkbart narkotikum konsumeres og det er en sykkel involvert som kanskje ikke er helt stretchlimousin, men ganske kul likevel. Og musikken er dritbra. Litt exploitation og såkalt gratuitous nudity blir det også plass til, men ikke så mye at det ble ubehagelig, syns jeg. I den grad det er lov å si.
The Blue Dahlia
Noir! Jeg er glad i noir. Denne hadde jeg ikke sett før, men den hadde et par favorittskuespillere (Varonica Lake, William Bendix, Howard da Silva) på rollelista. Jeg storkoste meg med historien om hvordan kona til krigsveteranen Johnny Morrison endte opp død som ei sild, og hvordan mysteriet ble løst. Thomas nevnte at LA Confidential nok har hentet en del inspirasjon herfra, og det er vanskelig å protestere på det. Denne er så Noir den kan bli, komplett med helt perverst raske taktskifter, som jeg alltid hater der og da, men elsker i etterkant.
Mat på fat og quiz!
Som alltid fikset Wigmostad pizza, og som alltid var den herlig. Nå har det lokale pizzabakeriet sluttet å selge pizza med ølsaus, men jeg tror det er samme sausen de kaller «sin egen kjøttsaus». God er den uansett. Årets quiz var en hyllest til de siste ti års filmatiske utskeielser, og den koste jeg meg med selv om flere lag slo meg når poengene skulle telles opp. Også lærte jeg at Danger! Diabolik! er italiensk, det er en av de få filmene fra de første Katakombene jeg ikke har fått meg til å se på eget initiativ.
Nå merker jeg at jeg kan ha føkka opp rekkefølgen, for vi så en tv-episode jeg ikke forstår hvor i programmet befant seg. Det var The League of Gentlemen, episoden het kanskje noe sånt som Welcome to Royston Vasey. Dette er en tv-serien som må utgjøre store deler av inspirasjonen til Little Britain. Utifra den episoden vi så var det nesten som en mix av Little Britain, Twin Peaks og Skremmeren-sketsjene til Trond Kirkvaag. Jeg lo, men ikke ekstatisk. Det ble litt mye bråk for meg.
Apocalypse Oz
Dette er et konsept hvor en gjeng entusiaster med åpenbare ferdigheter har kastet Apocalypse Now! og The Wizard of Oz sammen i ei gryte og fisket opp et resultat på litt over en halvtime hvor det utelukkende fremføres tekst fra de to filmene, om hverandre. Det er moro, det er jo det. Og skuespillerne er gjennomgående morsomme. Dette vil jeg se mer av.
Gymkata
Höjdaren!
En amerikansk turner må reise til et rart land for å fullføre en hinderløype, ellers går stjernekrigprogrammet til USA på dunken. Tror jeg. Akkurat detaljene bak brydde jeg meg ikke så mye om. Dette er et stykke film som er så dårlig at det blir fantastisk bra! Jeg kan nesten ikke anbefale den nok. Den er halvannen time lang, og jeg vil si at om den hadde blitt redigert ned til 1 time og 10 minutter hadde det vært den perfekte film til ALLE sammenhenger hvor man vil kose seg. ALLE.
A Girl Walks Home Alone At Night
Dracula møter Rekviem for en drøm – i Iran. Det kunne sikkert vært stas, men det ble for tregt for meg. Dessuten gleda jeg meg sånn til Suspiria.
Suspira
Jeg har sett Suspiria et par ganger før, og er generelt en ganske stor Argento-fan. Jeg hater lydbildet, men på en litt rar «innser at det er det som gjør filmen så bra»-måte. Den remastrede versjonen sto på programmet, og den var fersk og flott kan du tro! Såpass fersk og flott var den, at jeg endelig forsto hva som egentlig foregår i filmens første ti minutter… Jeg har feiltolket den biten så til de grader at jeg har trodd alt som skjedde siden var et svært tilbakeblikk, og skjønt fint lite når klimakset skjer og det ikke er i nærheten av den første drapsscenen. Så… Det var jo godt å få løst opp i den misforståelsen, da.
Terningkast deler vi ikke ut, men jeg vil si at årets ‘komber nok utfordret meg litt mer enn jeg pleier å like. Men det er jo sånn man utvider horisonten, og selv Katakombe-klassikere som Holy Mountain og Valerie and her Week of Wonders har i etterkant vokst veldig på meg når jeg bare får tenkt over dem i… noen år. Jeg er fornøyd, og håper det blir 10 år til med Katakomber!