Bloggarkiv

Overskrift, Schmoverskrift

lørdag 10. februar 2007

Så var det ute av systemet.

I kveld skal jeg i bursdagsfeiring til en jente jeg ikke kjenner. Har møtt henne, men det strekker seg ikke lenger enn det. Forrige gang jeg gjorde noe lignende var når jeg var i hæren og var hjemme på en friuke. Min totale sosiale omgangskrets de ukene besto av Iversen, så når han var invitert i bursdag til en jente i klassen klarte jeg å snike meg med. Denne jenta hadde en lillesøster som åpenbart syntes jeg var ganske kjekk. Enden på visa er at jeg (siden jeg var stasjonert i Oslo) endte opp med en godt voksen mobilregning og en antipati mot tenåringsjenter som ringer midt på natta for å fortelle at de kutter seg selv med kniv.

La oss håpe at det ikke blir et lignende resultat i kveld.

Mitt tema for dette innlegget er egentlig tilfeldigheter og hvordan tilsynelatende småting kan få ganske store konsekvenser. Det er alltid gøy å følge en hendelseskjede bakover i tid og se hva som ledet oss dit vi er i dag. Som nevnt hadde jeg friuker i hæren. Det er fordi jeg som idrettsassistent på Kolsås leir hadde turnus, annenhver uke av og på. Jeg skulle ikke egentlig hatt den jobben, da jeg kom til leiren ble jeg satt til å være vaktmester/søppeltømmer. Heldigvis fikk jeg vite om en ledig stilling som idrettsassistent via en skolekamerat fra Arendal som hadde blitt i-ass ved leiren etter at vi hadde vært på rekrutten sammen. Som eneste søker fikk jeg den stillingen. Grunnen til at kameraten min hadde blitt i-ass i første rekke (en veldig populær stilling) var fordi personen som fordelte stillingene var en gammel kamerat av storebroren til hans.

Så fordi jeg var heldig nok å komme på rekrutten med en kamerat som i sin tur igjen var såpass heldig at hans storebrors kamerat ga ham en god stilling gikk jeg fra å ha det som virket som verdens verste stilling i hæren til en ganske bra (men pokker så kjedelig) en.

Noen ganger henger verden sammen på en meget fin måte. Og det er vel det nærmeste jeg kommer en konklusjon med dette innlegget.

Brennmerking – ekstremsport for de kule!

torsdag 8. februar 2007

Overskrifter selger blogger, og jeg følte at overskriften «mine brannsår gjennom tidene» fenget mindre enn den ovenfor. Hvis du føler noe annet, si ifra. Dette innlegget skal altså handle om brannsår og diverse måter jeg har klart å påføre meg selv slike. On to the show!

# Ta på varm stekepanne/gryte. Kjedelig og enkelt, vi har alle vært der. Neste!

# Taket i stekeovnen. Innsiden, altså. Det er en meget dårlig ide å prøve å krydre pizzaen etter den er i ovnen uten å ta den ut. Jeg prøvde å spare noen sekunder, fikk hvite knoker som betaling. På den positive siden kan nevnes at det var bemerkelsesverdig lite smertefullt, så absolutt å anbefale om man virkelig MÅ brenne seg på noe.

# Rista i ovnen. Mange vil kanskje putte denne i samme kategori som stekepanne/gryte, men jeg føler jeg har klart å ta den et hakk videre. Jeg tok ut en rista (med en grandiosa på) med høyre hånd, og ble plutselig vár en smerte i venstre overarm. Etter et par sekunders fundering besluttet jeg å se hva som foregikk. Det viste seg da at jeg hadde lagt rista borti venstre arm, hvilket er imponerende, for jeg mente å holde den i en helt annen retning. Enda mer imponerende føler jeg min treige reaksjonstid var, men det var lite annet jeg kunne gjøre. Det tradisjonelle valget med skriking og hurtige bevegelser passer dårlig når man balanserer en rykende fersk grandiosa med høyre hånd. Arret begynner å bli noen år gammelt, men er fremdeles synlig og en perfekt konversasjonsstarter på sommerhalvåret.

# Kunstgress. Tradisjonelt valg blant fotballspillere, men når brannsåret er på overarmen og oppimot ti centimeter langt har man gitt det lille ekstra i taklingene som enhver trener elsker.

# Dongeribukse. Denne er jeg faktisk litt stolt over. Jeg var på hyttetur på hovden med mine foreldre, og jeg skulle gå fra stol til sofa for å legge meg ned og lese en bok, sitting er slitsomt i lengden. Av en eller annen grunn må jeg ha tenkt at hopping virket som en god ide, for istedet for å gå fram til sofaen tok jeg sats og kastet meg bortover. Og klarte å lande med høyre hånd mellom knærne, med det resultat at dongeribuksa skrapte mot huden og ga meg et lekker, rødt brannsår.

# Tau. Joda, brannsår i håndflatene etter å ha prøvd å klatre opp et tau i gymmen har vel alle opplevd. Jeg følte at jeg måtte ta det opp et hakk. Det skjedde en sommer for en håndfull år siden; jeg, Espen og «Martin» var på sandøya og fikk den geniale ideen å prøve å taue en liten lekegummibåt med «Martin» ombord etter den lille jolla til Ivers og co. Problemet var hvordan vi skulle feste tauet. Mens jeg satt og funderte på dette ga «Martin» klarsignal til å starte, og espen ga gass. Situasjonen er altså meg med et vått tau i hendene som var festet til en gummibåt som i større grad prøvde å grave seg ned i havet enn å seile på det. Jeg tror jeg slapp tauet etter et sekund eller to, og satt med hendene i kaldt vann i tre-fire timer før jeg kunne holde de i friluft uten uoverkommelige smerter. Overraskende nok fungerte hendene ganske normalt dagen etter, selv om de hadde noen store og fine blemmer.

Som en totalt urelatert og noe irrelevant avslutning har jeg lyst til å komme med et innsiktsfullt sitat fra min foreleser i matematiske metoder i fysikk:

«Det er ikke uvesentlig å regne riktig.»

Ole, TERMVAKT!

tirsdag 30. januar 2007

Vi husker vel alle hvordan panikken bredde seg når nyheten om at Ole hadde fått seg kvinnfolk spredde seg over det ganske land. Sønner sloss mot fedre, døtre sloss mot mødre, fettere banket alt de kunne komme over og en og annen bestemor gikk berserk med uzi.

Good times, good times…

Nå er tiden kommet for å sjokkere verden nok en gang. I alle fall lettere ryste verden. Okei, tror egentlig verden kommer til å gi blanke… de eneste som kunne ha blitt moderat fra seg er min nærmeste vennekrets, og de vet det allerede… nåja, samma det: JEG HAR FÅTT MEG JOBB! Det stemmer, den slappeste og mest arbeidssky personen i mils omkrets har blitt en grepa kar som tjener sine surt ervervede gryn i sitt ansikts sved.

Som overskriften allerede har røpet er jeg blitt termvakt. Nå viste det seg at ingen, selv andre blinderstudenter, skjønte hva det var for noe, ergo er en oversettelse på sin plass: Datastuevakt. På blindern har vi diverse datastuer til bruk for studenter som skal skrive noe, bruke et eller annet obskurt program vi kun har på blindern eller lese litt på VG nett. På matnat kaller vi disse for termstuer, som jeg har en liten mistanke om er en forkortelse for terminalstuer, men ikke siter meg på det. Uansett, jeg er nå blitt vakt for en slik en, skal jobbe 8 timer i uka og veilede de som har gått seg vill i teknologiens overgrodde hage.

Det er i alle fall teorien bak det. Midt i forrige avsnitt ble jeg kalt bort for å hjelpe noen, og på vei tilbake ble jeg praiet med et nytt spørsmål. Begge gangene måtte jeg svare at jeg desverre ikke kunne hjelpe. Ikke bare det, jeg har et par programmer på maskina mi som har klikket, men som jeg ikke klarer å bli kvitt. Føler meg noe hjelpesløs, men på den annen side, litt rikere. Finansielt, ikke sjelelig.

Jeg kan desverre ikke lokke med heftig termstuesladder all den tid jeg er bundet av tjenestemannsloven og underlagt en viss taushetsplikt, men jeg kan love innlegg skrevet fra termstua, siden det strengt tatt ikke er så mye å gjøre.

Pain in the glaiven!

torsdag 11. januar 2007

Eller er det glaven? Gleiven?.. all hjelp mottas med takk.

Det er uansett en løgn. Smertene jeg skal fortelle om befant seg mer i mageregionen. Jeg husker det som om det var for noen uker siden…..

*******FLAAAAAAAAAASHBAAAAAAAAAACK*********

En lørdags morgen (30. desember 2006) våkner stakkars Ole av en heller uggen mage. Barsk som han er biter han det i seg, men akk, smertene vinner til slutt, og i tolvtiden bærer det opp til sykehuset. Litt jall fram og tilbake, så vips, i sekstiden inn til blindtarmoperasjon.

Å våkne fra narkose suger hardt, man er så sløv i starten, og jeg hater det når hjernen og kroppen ikke lystrer.

Dagen etterpå bar det hjemover, og sakte, men sikkert kom skyggesiden ved kikkhullsoperasjon til syne. En kikkhullsoperasjon vil si at de kun kutter tre små snitt og bruker optiske kabler til å se gjennom ett mens de kutter gjennom de to andre. Eller noe slikt. Jeg var dypt i lala-land når de gjorde dette. Uansett, de pumper inn noe gass av en eller annen grunn, og dette har en tendens til å irritere nerver til skuldrene. Så de neste par dagene sitter jeg som en framoverlent Buddha, siden dette er den eneste stillingen som ikke er vondere enn vondest. Hvis noen vet hvordan man kan sove i en slik stilling er dere drittsekker for å ikke ha sagt det til meg tidligere!

***********TILBAKE TIL NÅTIDEN************

Dette ble ikke så langt og sytete som jeg hadde planer om å skrive det. Dette er delvis fordi jeg delte rom med folk som måtte tilbringe nyttårsaften og diverse mer tid på sykehuset grunnet alvorligere ting enn en enkel blindtarmbetennelse, og delvis fordi jeg i går spilte togspillet med en jente som hadde falt på sykkel og skadet seg så hardt at hun var sykemeldt i et par måneder. Viktig å få ting litt i perspektiv.

Togspillet heter mer korrekt Ticket to Ride, og jeg og eieren av spillet (som jeg tror het Heidi, men jeg er ikke helt sikker, suger på navn) whoopet stump! To ganger! Siden vi var et lag tar jeg halvparten av kudos’ene for seieren, og alle rykter om at jeg kun sto for nikkingen og smilingen mens hun la geniale planer helt på egen hånd er pur fiksjon.

Ivers og Kristin: DERE FIKK SPANK!!!!

Normaliteten er gjenopprettet…

mandag 8. januar 2007

…. hvilket vil si at jeg er singel igjen.

Kristin Storrusten anmeldt

fredag 15. desember 2006

I disse vintertunge og nedsnødde tider (gud, jeg er morsom) kan det være fint å tenke tilbake til sommeren. Noen syns tenking er hardt arbeid og bestiller heller en tur til varmere strøk. Litt for å finne tilbake til den gode sommerfølelsen, men mest for å sende postkort til alle de som ikke kunne ta seg råd til å bli med. Eventuelt de som aldri ble invitert, eller bare til alle man kjenner for å være litt fandenivoldsk. Som annonsert i forrige anmeldelse er Kristin Storrusten en av disse menneskene, her er kortet jeg forleden fikk i postkassa:

kortkristin

Siden man ikke skal tukle med skaperverket, og Ole strengt tatt skapte denne serien, får vi fortsette å basere bedømmelsen på utseende, innhold og x-faktor. Oles mening om kortet vil også noteres. I motsetning til kortene fra «Martin» vil det ikke bedrives noen sammenlikning av kort i denne omgang. Ole fikk nemlig ikke noe. Hah!

Iversen: Vel, hva skal man si om bildet på forsiden da… Utover å beklage den ræva bildekvaliteten, mener jeg. Fargene er jo artige? Et dundrende minus for at to av spradebassene har på seg badetruse, noe de fleste med smaken i behold rynker på nesen av. Selve bildet er også ganske dårlig komponert, hva er dealen med alle skyggene? Fin palmetegning, stilige bokstaver og at mannen til høyre åpenbart er homofil trekker opp. Man er da PK. Kart på baksiden er også et pluss, kart er kult.
Utseende: 4 av 7
Ole: Her må vi ta vårt publikum i betraktning. Personlig er jeg ikke noen stor fan av lettkledde mannfolk, men kortet er ikke sendt til meg. Det er sendt til Iversen. Hvilket vil si at Kristin med dette kortet antyder at den godeste herr Iversen svinger litt feil vei. Derfor:
Utseende: 2 av 7 (trekker opp for fin strand og artig frimerke)
Utseende inkludert subtile antydninger: 6 av 7

Iversen: «Hola» er, for dere som ikke visste det, spansk. Pluss for å holde seg til det lokale språket, altså. Håndskriften til unge Storrusten er meget enkel å lese, og hun styrer elegang unna kartet med sine skriverier. Bra! Metahistorie om selve korthandelen er positivt, skryt av hvor supert det er å slappe av på stranda er negativt. Vi er da ikke interessert i å høre hvor bra andre har det i varme strøk?? Sukkersøt signatur trekker opp, og alt i alt må jeg innrømme at dette er et kort i toppklasse hva innhold angår. Og Kristin, vi som ikke har noe pensum syns faktisk det er helt OK å lese om dere stakkars jækler som har det.
Innhold: 6 av 7
Ole: Pluss for å inkludere pinlig episode, men trekk for nevning av pensum, pensjonister og småbarn. Lite som appellerer til mannen i gata, føler jeg. I alle fall lite som appellerer til mannen på denne hybelen. Av andre pluss kan nevnes pen håndskrift og et lite hjerte. Skal være litt raus her.
Innhold: 3 av 7

Iversen: Så var det den forjævla X-faktoren da. Det blir liksom det samme hver eneste pøkka gang, men det er jo strengt tatt ikke avsenders feil. Jeg deler ut 7/7 som en protest mot Oles idiotiske anmeldelsesopplegg. Mulig hele punktet blir byttet ut til neste gang, stay tuned. Dette får vi i staben ta på kammerset.
X-faktor: 7 av 7
Ole: Her blir det et utrolig trekk for at dette kortet ikke dumpet ned i min postkasse. Kan ikke gi noe pluss for å øke Iversens livsglede. Og i det store og hele, dette kortet er ikke noe helt utenom det vanlige. Med fare for å bli upopulær:
X-faktor: 2 av 7 (dette burde lære deg å sende meg også et kort neste gang)

Iversen: Tilsammen deler jeg med andre ord ut 5.5 poeng. Ikke ille i det hele tatt, helt på linje med «Martins» prestasjon!
Ole: Etter kritikk forrige gang av mine utregninger overlater jeg det til Iversen å finne en samlet score å gi (Ikke faen (Ivers. anm.)). Jeg heller litt mot 3 av 7. Og tror jeg skal gjøre karriere som postkortanmeldernes Simon Cowell. Dette var gøy.

En msn-samtale av det artige slaget

torsdag 14. desember 2006

I hvert fall syntes jeg det var artig. Min samtalepartner har bedt om å forbli anonym, men det finnes sikkert de der ute som var hvem han/henne er.

Føler at samtalen ikke trenger noen introduksjon.

Halvard:
ok.. så, skal vi cybre?
XXXXX sier:
Lol
XXXXX sier:

XXXXX sier:
Nei
Halvard sier:
:(
Halvard sier:
du smerter meg, jente
XXXXX sier:
Har ikke du nettopp fått deg dame da?
XXXXX sier:
cybre med hu
Halvard sier:
jaggu bra jeg har Yvonne å falle tilbake på, ellers hadde dette gjort skikkelig vondt
Halvard sier:
hallo.. man kan ikke cybre med tyskere!!
XXXXX sier:
:)
XXXXX sier:
kan man ikke?
Halvard sier:
nei, det er en lov mot det :(
XXXXX sier:
HÆ?
XXXXX sier:
særiøst?
Halvard sier:
:D
Halvard sier:
hva tror du, pølsa?
XXXXX sier:
Jeg vet ikke. Hadde jeg visst svaret hadde jeg naturligvis ikke spurt? Dah

Jeg brøt ut i braklatter ca. ved «særiøst?». Funny, funny stuff.