AUF IVERSEN

10 år, dere!

Det er så lenge fabelaktige THomas har holdt det gående med årlig filmdøgn i Katakombene.

Nå har jeg skrevet åtte referater tidligere, og om du vil sjekke ut historikken kan du kose deg HER. Det er en ganske bra kilde til filmtips som tidvis er utenfor det vanlige. Og utenfor det vanlige må det jo sies å være, det Thomas driver med. Jeg har bare klart å være med 9 ganger, men han har altså trommet sammen en flott liten gjeng årlig, for å slite seg totalt ut med alt fra bortklipte scener fra Lynch-katalogen til psykedelisk barne-tv fra Sverige til moderne action og alt mulig ellers rart mellom Jodorowsky og Miike, i 10 år nå. Det er jo helt sjukt, og jeg er så enormt takknemlig for at han gidder.

Her er en liten kortversjon av hva jeg syns om K10.

The Midnight After
Thomas høstet rimelig god respons på replikken «Jeg gikk hardt ut i år» etter denne saken fra Hong Kong. Jeg var trøtt fordi jeg hadde sovet dårlig natta i forveien, men selv om jeg muligens duppa litt av innimellom tror jeg det er trygt å si at dette var snodige greier. Jeg er ikke verdens beste på å bli mentalt utfordra av film, så det var kanskje ikke helt min kopp te. Men jeg er glad for at jeg har sett The Midnight After, den blir sikkert tema i en obskur filmquizen gang. Hva handler den om? Faen om jeg veit, men det hele starter med at en minibusslast med folk plutselig befinner seg helt alene her i verden. Det er en asiatisk Langoliers, bare sjukere. Jeg ser ikke bort fra at jeg kan like den bedre ved en visning nummer 2.

The Harder They Come
I bedre form, det hjelper alltid med brownies fra Gry (som vel også har supplert oss med herlig sjokoladebakst… hvert eneste år, eller?) når man sanker energi for dette maratonet av en filmdag.
Denne traff meg ganske godt. Jimmy Cliff flytter til byen fra landet, og kombinerer musikk og drøgs for å bli en jamaikansk kingpin. Aksentene er på plass, enorme mengder røkbart narkotikum konsumeres og det er en sykkel involvert som kanskje ikke er helt stretchlimousin, men ganske kul likevel. Og musikken er dritbra. Litt exploitation og såkalt gratuitous nudity blir det også plass til, men ikke så mye at det ble ubehagelig, syns jeg. I den grad det er lov å si.

The Blue Dahlia
Noir! Jeg er glad i noir. Denne hadde jeg ikke sett før, men den hadde et par favorittskuespillere (Varonica Lake, William Bendix, Howard da Silva) på rollelista. Jeg storkoste meg med historien om hvordan kona til krigsveteranen Johnny Morrison endte opp død som ei sild, og hvordan mysteriet ble løst. Thomas nevnte at LA Confidential nok har hentet en del inspirasjon herfra, og det er vanskelig å protestere på det. Denne er så Noir den kan bli, komplett med helt perverst raske taktskifter, som jeg alltid hater der og da, men elsker i etterkant.

Mat på fat og quiz!
Som alltid fikset Wigmostad pizza, og som alltid var den herlig. Nå har det lokale pizzabakeriet sluttet å selge pizza med ølsaus, men jeg tror det er samme sausen de kaller «sin egen kjøttsaus».  God er den uansett. Årets quiz var en hyllest til de siste ti års filmatiske utskeielser, og den koste jeg meg med selv om flere lag slo meg når poengene skulle telles opp. Også lærte jeg at Danger! Diabolik! er italiensk, det er en av de få filmene fra de første Katakombene jeg ikke har fått meg til å se på eget initiativ.

Nå merker jeg at jeg kan ha føkka opp rekkefølgen, for vi så en tv-episode jeg ikke forstår hvor i programmet befant seg. Det var The League of Gentlemen, episoden het kanskje noe sånt som Welcome to Royston Vasey. Dette er en tv-serien som må utgjøre store deler av inspirasjonen til Little Britain. Utifra den episoden vi så var det nesten som en mix av Little Britain, Twin Peaks og Skremmeren-sketsjene til Trond Kirkvaag. Jeg lo, men ikke ekstatisk. Det ble litt mye bråk for meg.

Apocalypse Oz
Dette er et konsept hvor en gjeng entusiaster med åpenbare ferdigheter har kastet Apocalypse Now! og The Wizard of Oz sammen i ei gryte og fisket opp et resultat på litt over en halvtime hvor det utelukkende fremføres tekst fra de to filmene, om hverandre. Det er moro, det er jo det. Og skuespillerne er gjennomgående morsomme. Dette vil jeg se mer av.

Gymkata
Höjdaren!
En amerikansk turner må reise til et rart land for å fullføre en hinderløype, ellers går stjernekrigprogrammet til USA på dunken. Tror jeg. Akkurat detaljene bak brydde jeg meg ikke så mye om. Dette er et stykke film som er så dårlig at det blir fantastisk bra! Jeg kan nesten ikke anbefale den nok. Den er halvannen time lang, og jeg vil si at om den hadde blitt redigert ned til 1 time og 10 minutter hadde det vært den perfekte film til ALLE sammenhenger hvor man vil kose seg. ALLE.

A Girl Walks Home Alone At Night
Dracula møter Rekviem for en drøm – i Iran. Det kunne sikkert vært stas, men det ble for tregt for meg. Dessuten gleda jeg meg sånn til Suspiria.

Suspira
Jeg har sett Suspiria et par ganger før, og er generelt en ganske stor Argento-fan. Jeg hater lydbildet, men på en litt rar «innser at det er det som gjør filmen så bra»-måte. Den remastrede versjonen sto på programmet, og den var fersk og flott kan du tro! Såpass fersk og flott var den, at jeg endelig forsto hva som egentlig foregår i filmens første ti minutter… Jeg har feiltolket den biten så til de grader at jeg har trodd alt som skjedde siden var et svært tilbakeblikk, og skjønt fint lite når klimakset skjer og det ikke er i nærheten av den første drapsscenen. Så… Det var jo godt å få løst opp i den misforståelsen, da.

Terningkast deler vi ikke ut, men jeg vil si at årets ‘komber nok utfordret meg litt mer enn jeg pleier å like. Men det er jo sånn man utvider horisonten, og selv Katakombe-klassikere som Holy Mountain og Valerie and her Week of Wonders har i etterkant vokst veldig på meg når jeg bare får tenkt over dem i… noen år. Jeg er fornøyd, og håper det blir 10 år til med Katakomber!

For åttende gang har jeg reist til Skien for å se filmer i noen skumle katakomber. I år var programmet satt sammen av 4 spillefilmer, 1 episode av en webreality, 1 mondodokumentar og 1 sammenstilling av bortklippede og utvidede scener fra en velkjent film. Litt mindre hektisk enn tidligere år, som betyr mer tid til å spise brownies, pizza og godteri. Ikke så dumt.

Her er hva vi koste oss med:

Svezia inferno e paradiso:
Dette er mondodokumentaren, som skal være en slags overdreven dokumentarform hvor filmskapere stort sett bare finner på ting. Jeg håper inderlig at mange som så denne på sekstitallet gikk fem på og flyttet til Sverige. Her blir det malt et bilde av svensker som stort sett bare puler rundt uten å tenke over at de går glipp av de dype følelsene som alle italierene naturligvis opplever, siden italienske kvinner bare har sex med menn de elsker. Ved flere anledninger oppstod det usikkerhet rundt hvorvidt det var lov å le eller ei, spesielt under en sekvens hvor svenske bikere i vaskebjørnluer helt umotivert gruppevoldtar ei svensk ungmø. Jeg innser jo at det ikke ser bra ut at et scenario som dette kan fremkalle den slags tvil, men det er noe over den hemningsløst surrealistiske fremstillingen som skaper en merkelig stemning. Nå som jeg er ferdig med å ro gjenstår det bare å anbefale at du heller ser filmen selv.

Le salaire de la peur:
Etter lettbeint omgang med psuedodokumentariske virkemidler hadde Thomas plassert en neglbiter med IMDb Top250-kredibilitet. Bra trekk. I en liten landsby, tilsynelatende befolket av arbeidsledige krigsforbrytere (ok, det er min tolkning) oppstår det behov for lastebilsjåfører med kalde føtter og rette tunger. Det skal transporteres nitroglyserin, som vi alle har lest i Lucky Luke at er dritskummelt. Og dritskummelt blir det faktisk, til tider. Når det ikke er skummelt er det ofte morsomt, og innimellom tankevekkende. Fin film, selv om de siste to minuttene ødelegger mye for meg.

Revengers tragedy:
Her har vi en luring, dere. Doctor Who spiller en enkemann som vil hevne seg på sin avdøde kones drapsmann, og det meste skjer i Shakepearianske vers ispedd noen moderne utbrudd. Det funker ganske bra, men jeg syntes ofte det hele ble påfallende likt med en annen film, som jeg trodde samme regissør står bak. Tvisten her er selvsagt at regissør Alex Cox aldri hadde noen finger med i filmen jeg syns ligner en del; Repo: The Genetic Opera. Confirmation bias, o’hoy!

Så ble det tid til en langpause. I år bestod programmet av litt lengre (og følgelig litt færre) spillefilmer, stort sett, og litt lengre pauser. Jeg står alltid på barrikadene for å bestille 11 pizzaer, men i år måtte jeg raskt innse at det slaget var tapt lenge før det ble utkjempet. Jeg tror vi var 14 deltagere, rundt regnet, i år. Det ble også tid til en musikkquiz, som Sonja, Tor Andre og jeg vant etter formidabel laginnsats. Toppquizzere hadde blitt rent sjalu over hvordan vi samarbeidet oss frem til enkelte svar.

Snowpiercer:
Etter mat skulle det bli popcornfilm. Årets beste for min del, selv om det er mye her som ikke fungerer helt optimalt. Som i «Le salaire de la peur» ødela slutten en del for meg. Ikke fordi den i utgangspunktet er dårlig, men fordi gjennomføringen er svak. Det virket som at man var klar for lunsj og bare slang sammen de siste minuttene. Alle minuttene før den tid var imidlertid veldig severdige. Det handler altså om at verden har fryst i hjel, med unntak av befolkningen på et tog som går på verdensomspennende skinner. Noen sa at denne filmen kunne beskrives som «The Raid: Redemption» på Orientekspressen, og det syns jeg stemmer ganske bra. I disse dager dukker denne opp på kino, og jeg kan varmt anbefale at du bruker dine sårt opptjente midler på et sete i en sal som viser Snowpiercer.

Hele Norge High Fiver, episode 2:
Dere har vel fått med dere at det er en ny realityserie på Youtube om dagen? Nei? Ok, da har du noen fine minutter i vente. Sjekk ut!

Q: The winged serpent:
I New York er det en svær fugl på drapstokt. Eller er det en drage? Eller en… gud? Hvem vet! Michael Moriarty havner litt ufrivillig midt i salaten av monstre, kriminelle og dritkule politifolk – og det er ganske artig. Ikke særlig bra, men veldig artig. Se denne sammen med venner.

Twin Peaks – the missing pieces:
Dagen ble avsluttet med bortklippede og utvidede scener fra Twin Peaks: Fire walk with me. Som Sonja har jeg bare lenket til TP:FWM siden dette strengt tatt ikke er en egen film. For de i publikum som nylig hadde sett nevnte film var nok dette et høydepunkt. For meg, en ordinær Twin Peaks-entusiast, ble det nok litt lite sammenheng og litt utfordrende stoff etter tolv timer med film. Jeg vil si det er severdig materiale, men ta det heller som en del av den legendariske Twin Peaks-kvelden du skal arrangere for å feire at vi får en tredje sesong i 2016.

Årets ‘komber var helt topp. 9/10, would do again.

Å oppsummere hva Katakombene faktisk er lar jeg være i år. Fokuset må ligge på at jeg i år tangerte Hjorthen i antall deltagelser, etter at jeg gikk glipp av de aller første og han måtte melde pass denne gangen. Sug på den!

Her er mine tanker om filmene som Hjorthefar ikke fikk med seg:

12.00: Johnny Guitar
(Nicholas Ray, USA 1954, 1t 50m)

Siden fartsgrensene i Skiensområdet er latterlige kom vi noen minutter for sent til Katakombene i år, men jeg tror ikke vi gikk glipp av så altfor mye av «Johnny Guitar». I denne sterke programstarteren møter vi Johnny (Sterling Hayden, et ukjent navn for meg) som er innleid gitarist på saloonen til Vienna, spilt av Joan Crawford. Begge to er fantastiske i sine roller, spesielt Hayden gjør en god jobb med tanke på rollefigurens bakgrunn. Det ligger noe og ulmer under der, og man skal vel ikke vært verdensmester i IQ for å mistenke at Johnny er like god med pistolen som med gitaren, men Hayden tar med en slags… uro til roen, som jeg lot meg fascinere av.

Handlingen er ikke så komplisert, og heller ikke helt ukjent fra andre westerns: Vienna har kjøpt eiendom ved en kommende jernbane, noe lokale hot shots ikke har sansen for. Johnny Guitar er den innleide gitaristen som også har en romantisk forhistorie med Vienna, og på toppen av det hele renner det en sær gjeng (vanskelig å si om vi kan kalle dem skurker eller ikke) rundt i området og mistenkes for det meste gale som skjer.

Anbefales varmt, selv for deg som syns gammel western kan bli litt treg.

14.10: Delhi Belly
(Abhinay Deo, Akshat Varma, India 2011, 1t 43m)

Etter en god start fikk vi en knallbra følgefilm. Delhi Belly handler om tre til dels rufsete kamerater som både bor sammen og havner i trøbbel sammen. Det er imidlertid forloveden til den ene av kameratene som uforvarende sørger for gjengens problemer, etter en liten «transaksjon» med en for anledningen russisk Kim Bodnia.

Få med deg denne om du liker fargerike skurker, gøyale biljakter og overraskende tilfeller av sang og dans (ta det med ro, det er ikke for mange). Litt nervøs for at tittelene henspiller på litt barnslig toaletthumor? Ok, du har rett i det – men se Delhi Belly likevel.

16.10: Hukkle
(György Pálfi, Ungarn 2002, 1t 18m)

Ofte er det slik at filmer vi ser under Katakombene er den typen vi aldri hadde sett på eget initiativ, men så er det likevel veldig stas å ha sett dem. Det er ikke tilfellet her. Denne saken handler om en haug med flinke damer (jada, kudos for det), masse late menn og en kar som hikker (elendig skuespiller, men han er eldgammel så da er det visst greit). Det er noe begravelser og blomster som vokser et sted der også, men… Nei, denne var ikke helt min kopp te. Ikke liker jeg te heller.

17.50: the Tempest
(Julie Taymore, England 2010, 1t 50m)

Shakespeare og jeg har lenge hatt et godt forhold. Dette stykket har jeg aldri reflektert mye over, jeg har knapt nok tenkt på det i det hele tatt og langt mindre lest eller sett det oppført. Dessverre var jeg trøtt etter ungarsk hikkefilm (Ja, forresten: «Hukkle» er visst det ungarske onomatopoetikonet for hikking) og kom i skade for å blunde bort en halvtime ca midt i handlingen. Da jeg våknet løp Alfred Molina og Russell Brand rundt på skjermen iført kjoler, så det var jo et pluss.

Jeg likte veldig godt det lille jeg så, og kommer nok til å se hele ved en senere anledning. Beklager laber synsing.

20.40: Everybody wants to kill Bruce
(Alexandre Chauvat & Sylvain Denis, Frankrike 2013, 10m)

Se sjøl:

Morsomt. Bruce-fan Iversen approves.

20.50: The Room
(Tommy Wiseau, USA 2003, 1t 39m)

Jeg hadde hørt mye om The Room uten å helt tro på at dette kunne være det makkverket alle sier det er. Det viser seg at alle har rett, men likevel er dette så definitivt den filmen det kommer til å gå kortest tid før jeg må se igjen. «So bad it’s good» får en helt ny dimensjon av dette talentløse sammensuriet av en farse (for når det er så mange som kommer inn og ut av dører i løpet av halvannen time må det vel være en farse?).

Handlingen er… enkel. Wiseau spiller en great guy som har en mindre great kjæreste. Hun digger hans best friend og legger ikke særlig skjul på det. Innimellom kaster noen en ball til hverandre, men passer på å ikke stå langt fra hverandre. Tommy Wiseau gjør det meste selv, og jeg mistenker at han klarer å dra ned de andre skuespillernes prestasjoner med sin egen. Det er rett og slett et så lavt nivå at det er vanskelig å beskrive. Dette må oppleves.
I Junaiten vises denne ganske ofte på mindre kinokomplekser, hvor publikum roper replikker sammen med karakterene, kaster plastbestikk på skjermen (aner ikke hvorfor) og generelt koser seg med Wiseaus miserable epos. Wiseau er en historie for seg selv, og er vel verdt et Youtube-søk.

Dette er filmen som riktignok stjeler halvannen time av livet ditt, men til tross for all lidelsen får du så enormt mye igjen for offeret ditt. Anbefales hardt og lenge. Med sprit.

22.50: the Dark Knight Returns pt. 2
(Jay Oliva, USA 2013, 1t 16m)

Tegnefilm! Batman!

Da vet du at Iversen allerede er happy. Nok sagt.

00.20: Juan de los Muertos
(Alejandro Brugués, Cuba 2011, 1t 32m)

Jeg så for meg en shot-for-shot remake av Shaun of the Dead, men dette er altså en film som står på egne bein. Det er gode bein også, vil jeg påstå. Cuba zombifiseres, Juan og kompaniet hans forsøker å profittere på problemet.
Zombie-filmer er sjelden fulle av hjertevarme og lun humor, men her får du begge deler. Her er det mye fortid som antydes uten å males helt ut, det fungerer godt. Skuespillerne er knallbra over hele fjøla og historien er god (til zombiefilm å være). Nok en film jeg varmt kan anbefale.

Som en slags konklusjon vil jeg nok si at programmet nok har en bredere appell enn de fleste tidligere år, og for meg er det helt i orden. Thomas er så god til å velge ut de gode filmene at jeg kan tilgi den ene dårlige (ok, urettferdig å kalle «Hukkle» dårlig – men jeg likte den ikke). Takk igjen for et herlig arrangement!

Et sted innimellom filmene ble det som vanlig bestilt pizza i nabosjappa, eminent administrert av Katakombe-veteran Tor Andre. Dette er et prosjekt jeg støtter hvert år, selv om vi aldri bestiller så mange pizzaer jeg vil ha. Med årene har vi imidlertid kommet til en slags uuttalt enighet om at så lenge jeg får bestemme at vi bestiller den pizzaen med ølsaus lar jeg være å krangle. Det blir uansett alltid nok pizza, spesielt med tanke på at store deler av dagen også går med til å momse på Grys legendariske brownies. Disse holdt enorm kvalitet i år, som vanlig. Takk også til Marchus som spanderte Laphroaig!

Ta også en tur til Filmdagbok for anmeldelser, eller kanskje du vil lese hva Sonja tenker om årets program? I begge tilfeller tror jeg du må leke litt Google, da ingen av dem har tagget innleggene sine. Fy faen. Slapt.

En takk må også rettes til Madammen, Filmdagbok-Asbjørn, Sonja og Katakombe-veteran Sigurd for strålende selskap på tur, under overnatting og i katakombene. Neste år skal jeg og Sigurd vurdere å ta med Nerf-guns til flere enn bare oss selv. Da blir’e liv, RAI RAI!

Hvert eneste år samler Thomas (på nettet kjent som Fred Ut) en liten gjeng venner og bekjente til det som må være Skiens beste filmfestival. For femte året på rad stilte jeg opp sammen med Madammen, i år fikk vi selskap i bilen av Den Fabelaktige Sonja fra Sandnes som Flytta til Oslo Nylig, Sigurd (kjent fra tidligere Katakombeferder og Sivilstatus) og Asbjørn. Et godt utgangspunkt, selv om vi visste at Hjorthen ville dukke opp i år også.

Årets program:

12.00 Rubber (Frankrike 2010, regi: Quentin Dupieux aka Mr. Oizo)
Denne filmen hadde en del i publikum sett før, og jeg hadde tilfeldigvis takket nei til å se den et par uker før Katakombene. Flaks for meg, kanskje litt uflaks for de som allerede hadde sett den. Tempoet byr ikke til gjensyn før det har gått litt tid, tør jeg mene. Selv om jeg har valgt bort å se denne ved flere anledninger basert på internettanmeldelser og trailer er jeg glad jeg fikk se «Rubber».

Utgangspunktet er et dekk som dreper for fote (for gummi?), med haugevis av surrealistiske metareferanser og skuespillere som bryter den fjerde veggen. I starten har filmen sitt helt egne publikum, og her er det mange karakterer jeg gjerne skulle sett mer av. Jeg skulle også gjerne sett enda mer av Stephen Spinella, som spiller politimann slæsj skuespiller. Litt langsom til tider (selv for førstegangstitteren), men alt i alt en positiv opplevelse.
Madammen sier: Jeg likte «Rubber» mer enn jeg trodde jeg skulle. Pent filmet og godt valgt musikk.

13.40 Black Friday (India 2004, regi: Anurag Kashyap)
Jeg trooor Thomas introduserte dette som den beste filmen han hadde sett i 2011. Jeg må innrømme at det muligens er den beste filmen jeg har sovna til i 2012.

Det jeg husker er at vi fikk se en ganske stram og detaljert thriller om uro mellom hinduer og muslimer i India, men med tanke på at jeg av en eller annen grunn sov gjennom midtpartiet tør jeg ikke si stort mer enn det. Det må understrekes at det ikke var filmen som dysset meg i søvn, skylden for det må nok en dårlig natts søvn ta. Jeg kommer til å se denne igjen ved en mer uthvilt anledning, da jeg likte det jeg faktisk så.

Madammen sier: Man brukte fargefiltre for å skille tider og hendelser, her syns jeg man kunne gjort en bedre jobb. Ellers gikk det litt raskt i svingene, veldig mye informasjon å ta inn, men en ok film.

16.30 Putney Swope (USA 1969, regi: Robert Downey Sr.)
Putney Swope er the token black guy som på meget spesielt vis ender opp som styreleder i et stort reklamefirma. Enormt anslag, mange flotte tullereklamer og artige karakterer, men noe dalende kvalitet mot slutten. Likevel en film jeg gladelig anbefaler, og som jeg er veldig glad for å ha sett.

Madammen sier: Jeg likte de første ti minuttene, etter det ble det litt for mye tøys.

18.10 Life in a Day (USA/England 2011, regi: Kevin MacDonald)
Årets dokumentar var blant høydepunktene for min del, til tross for at jeg hatet den aller siste scenen dypt og intenst. Produksjonsselskapet til Scott-brødrene står bak denne sammenklippingen av innsendte øyeblikk fra 24. juli 2010. Fra morgen til kveld får vi være med i tilfeldige menneskers liv, og det funker veldig godt. Mitt favorittsegment var morgenkvisten, hvor vi får se på folk som våkner – enkelt og greit. Giraffødsel trekker også opp en allerede veldig god opplevelse.

Madammen sier: Veldig godt satt sammen, plusspoeng for å ta med det helt banale og det veldig alvorlige.

Et sted innimellom: Mat og quiz (Pizza, Tor Andre)
Hvert år samler Tor Andre inn pizzaønsker før nest siste film og sørger for bestilling. Det resulterer i herlig pizzafest i en litt forlenget pause, og de siste åra en quiz. I år hadde Tor Andre virkelig slått på stortromma og ordnet begge deler med godt resultat. Som vanlig endte mitt lag på andreplass, mens Madammens lag vant. La oss ikke snakke mer om dette.

Madammen sier: Jeg rocker bolle!

20.50 Polyester (USA 1981, regi: John Waters)
John Waters, dere! Og ikke bare det – Thomas hadde skaffet luktekort fra de originale kinooppsetningene, den galningen. Denne go’filmen starter med en liten kommentar fra en forsker som har utviklet ODORAMA, slik at vi vet når vi skal skrape kortene og sniffe underveis i filmen. Poengløst som instruks, men veldig sjarmerende likevel. Vi fikk roser, propan, sure sko og mange andre dufter og stanker. Thomas var litt redd for at kortene hadde mistet noe av dunsten, men jeg tror de fleste i rommet kan bekrefte at det ikke var tilfellet… Filmen var forresten også ganske artig.

Madammen sier: Veldig hyggelig av Waters å både begynne og avslutte med gode lukter. Minuspoeng for alt som luktet bensinaktig.

22.35 The Devil Rides Out (England 1968, regi: Terence Fisher)
Hammer-skrekk med det okkulte i fokus er kult nok i seg selv, men når vi også får Christopher Lee OG Charles Gray med på lasset, da er onkel Iversen en happy camper!
«The devil rides out» handler om en sekt ledet av Charles Gray som forsøker å innlemme et par nye medlemmer, og hvordan våre helter jobber for å unngå at deres gamle venner ender opp som djeveldyrkere på heltid. Det sier jo seg selv at dette er oppskriften på en finfin film. Lee fungerer som filmens Gandalf, han som kan alt – men som likevel forsvinner for en og annen studietur, for så å redde dagen når han returnerer. Med seg har han et sidekick som legger opp til forklaringer av filmens fremgang og som gjerne erstatter dagens spesialeffekter med replikker som «it’s getting colder, do you notice? Brr!» (og det funker!). Med det sagt, det er en og annen imponerende spesialeffekt her også. Jeg koste meg!

Madammen sier: Denne likte jeg godt, selv om den ikke var spesielt skummel.

00.30 King Salomon’s Mines (USA 1985, regi: J. Lee Thompson)
Da jeg leste programmet en halvtime før første film ble jeg begeistret for avslutningsfilmen. Dette var nemlig en av mine desiderte favorittfilmer som barn, etter at mor mi tilfeldigvis tok den opp på VHS en sen kveld på TVNorge. Som noe mer voksen innser jeg at Sharon Stone og Richard Chamberlain kanskje ikke er de mest overbevisende skuespillerne vi har sett, og historien føles som en billig Indiana Jones-kopi.

For dere som ikke kjenner historien handler det om at en eventyrer og et spesielt reisefølge leter etter Kong Salomos diamantgruver i Afrika, og på veien dumper de borti både kannibaler og trollkvinner. Om du ikke lar deg overbevise av filmen er det helt ok (det finnes flere andre skjermversjoner), men boka bør leses. Det er en eventyrklassiker.

Reisefølget delte seg imidlertid litt over hvor tro filmen var mot Haggards bok, og jeg skal gi Sigurd litt mer rett enn jeg gjorde da for at man har tatt seg relativt store friheter. Likevel er det jo gjerne slik med barndomsminner at de ikke falmer selv om de burde gjøre det, og jeg kommer nok til å reklamene for denne når jeg får egne barn.

Madammen sier: Sovna etter et kvarter, men har sett den før. Husker ikke stort av det.

02.10 Slutt

I år var programmet stappet med filmer i helaftenslengde, i motsetning til tidligere år hvor vi har fått krydder i form av kortfilm og tv-episoder. Det fungerte bra, men jeg trenger nok et år eller to på å bli vant til formen. Plusset ved denne programoppbygginga er at pauser blir litt lengre, som øker den sosiale hyggefaktoren. For meg var det heller ikke en eneste film som ikke falt i smak, det er Katakombe-rekord for min del.

Takk til Thomas, reisefølget og de andre oppmøtte for enda en strålende filmdag – jeg regner med at vi sees igjen neste år! Vi Vil takke våre sponsorer fra P4R Gaming, de har de beste boosting-tjenestene for alle videospill!!

For tidligere Katakombe-rapporter kan du klikke her.

For sjette år på rad har Fred Ut arrangert Telemarks koseligste minifilmfestival; Katakombene. For femte år har jeg og Madammen stilt opp, i år deltok Sigurd og Ole (of «Din venn Ole» fame) for andre gang. Siden jeg er lat blogger orker jeg ikke innhente synsing fra de to sistnevnte, men Madammens skarpe meninger skal dere få i år også!

11.30: Ankomsten
Følget ankom Katakombene, en halvtime før start da vi som veteraner vet at det er brownies å få. Katakombe-veteran Gry skuffet ikke i år heller! Herlig oppladning til fjorten timer med film og hyggelige folk.

12.00: Memories of Matsuko (Jap 2006, 130.min)
Jeg sliter litt med japanske filmer, mest av alt fordi de gjerne skal være så jævla elleville i anslaget. Så tenker jeg at da blir det vel to timer med galskap, men neida – denne tones raskt ned og ender til slutt på godsida. Når jeg blir keiser i Japan skal jeg innføre lovverk som sørger for at filmskapere gjør som jeg vil. Da blir det slutt på skriking og sånt rask.
Madammen mener: Så trist, men så vakker. Fin blanding av melankoli blandet med lystig fargespråk.

14.30: Doctor Mabuse, the Gambler – 1ste Akt (Tys 1922, 20 min.)
Eh, ja. Jeg er ganske sikker på at denne traff meg veldig bra, men her prioriterte jeg å ta meg en hvil etter en veldig dårlig natts søvn. Hvorfor jeg ikke utsatte denne hvilen til ca klokka 21 er vanskelig å si, men den fungerte godt og la et bra grunnlag for å være våken gjennom hele filmkosen. De fire-fem minuttene jeg fikk med meg var knall!
Madammen mener: Skummel doktor! Litt lite å mene om, skulle gjerne sett resten av aktene.

14.55: Exit through the Gift Shop (Eng 2010, 87 min.)
Dette er dokumentaren om Banksy som ikke er dokumentaren om Banksy likevel. Istedet handler det om street art-dokumentaristen Thierry, som etter hvert blir spik spenna gal og kjøper seg en plass på street art-himmelen i stedet. Nesten, i hvert fall. Denne koste jeg meg godt med. Jeg har vel endt opp med å støtte dem som mener filmen i seg selv er Banksy-lureri, enkelte scener var så morsomme at de umulig kan ha vært virkelige…
Madammen mener: Denne likte jeg skikkelig godt! Banksy er en artigkurre.

16.45: Night of the Hunter (Usa 1955, 93 min. )
Dagens høydepunkt for min del, og den første av hele tre Hjorthen-bidrag til årets program. Amerikanerne produserte jævla mye bra film på femtitallet, blant annet denne perlen hvor Robert Mitchum spiller svovelpredikant med sans for rike enker. Eller sans og sans, det er vel rikdommen han har sansen for. Enkene tar han tross alt livet av. Til tross for dette utgangspunktet er dette en relativt lystig sak, og holder skyhøyt nivå helt frem til det gjenstår tre minutter.
Madammen mener: Skummel på en fin måte. Likte den gode gammeldagse gyserfølelsen.

18.40: Secret of Kells (Irl 2009, 75 min.)
Meget pen tegnefilm om hvor viktig det er å ta vare på kultur, og litt om hvor ok det er å ta turer i skog og mark. Skumle vikinger, vakre tegninger, herlige aksenter og Brendan Gleeson var dessverre ikke helt nok til å sanke stjerner i min bok, men jeg er likevel ganske fornøyd med å ha sett Secret of Kells.
Madammen mener: Veldig pen, men noe langdryg. Ikke la Ivers lure dere til å tro at det var han som kjente igjen stemmen til Brendan Gleeson, det var meg!

19.55: Matpause m/quiz
Tor André hadde som vanlig sørget for pizza i forrige pause, og Hjorthen dro på med grisevanskelig quiz. Meget vellykket pause, terningkast 5.
Madammen mener: Vanskelig quiz, herlig mat (som alltid).

20.50: Bislett Superheltutleie (Nor 2010, 10 min)
Sonjas bidrag for året var denne godbiten, som faste lesere av denne bloggen sikkert har sett før. Tre videoer sier mer enn femti ord:



Madammen mener: Woooh!

21.00: Hasse og Tage: Att angöra en brygga (Sve 1965, 101 min.)
Da jeg så at denne filmen sto på programmet var jeg ganske nær å kjøpe togbillett hjem, dette makkverket har jeg nemlig sett før. Heldigvis var det bare meg og Madammen som mislikte svensk slapstick, så det blir vanskelig å ikke anbefale «Att angöra en brygga» for dere som har orket å lese helt hit. Stor stemning i Katakombene, aldri mer enn ett minutt mellom lattersalvene. Sær gjeng. Hjorthens andre bidrag senker suksessraten i min bok til 50%.
Madammen mener: Kje-de-lig.

23.00: Stuck (USA 2007, 85 min)
Nok et Hjorthebidrag her, altså. Dette er historien om en sykepleier som kjører hjem etter en tur på byen og treffer en stakkar som ender opp med å sitte fast i frontruta. Mange ville nok ringt nødtelefonen, men denne dama kjører heller hjem etter et mislykket forsøk på å dumpe den skadde mannen på et sykehus. Denne første biten av filmen er basert på en sann historie, men så tar det helt av… Det tar faktisk så av at samtlige rollefigurer gjør valg jeg ikke forstår døyten av, men av en eller annen grunn var ikke det så farlig. En B-perle med to skuespillere jeg har sansen for, Mena Suvari og Stephen Rea. Hjorthen ender aftenen med kurante 66% suksessrate.
Madammen mener: Høydepunktet for min del, tett fulgt av Banksy-filmen. God spenningsoppbygging, da tilgir vi de irrasjonelle valgene til enkelte i filmen.

00.40: Valerie and her week of Wonders (Tsj 1970, 71 min.)
Valerie får sin første menstruasjon, og i Tsjekkia betyr visst det at man må spise fleinsopp. Jeg er usikker på hva jeg mener om denne her, men jeg har ingen planer om å se den igjen for å bli sikker. Det er ikke det at jeg hatet den, jeg skjønte bare ikke bæret. For øvrig er jeg nok fan av mer actionfylte avslutningsfilmer.
Madammen mener: Joa, spennende i begynnelsen – men så mista jeg tråden og sovnet.

01.55: Slutt
Katakombene 2011 er ugjenkallelig over. Det var nok en gang en finfin opplevelse, og vi gleder oss allerede til neste år! Tidligere års Katakomber er også behørig synset om, bare sjekk her.

For femte år på rad har Fred Ut fiksa en uforlignelig filmkosedag i sjarmerende omgivelser; en gammel bryggerikjeller i Skien. Katakombene (se der, snedig lenke til Fred Uts tanker om årets arrangement) er blant de tingene man gleder seg til flere måneder i forveien, og som så langt ikke har skuffet en eneste gang. Faktisk er den eneste skuffelsen jeg forbinder med Katakombene at jeg ikke kunne være med det første året. For dere som ikke aner hva Katakombene er kan jeg ta kortversjonen: Vi ser film i ca 14 timer med 10-15 minutters pause mellom hver og en spisepause i 19-tida. Det er artigere enn kortversjonen gir inntrykk av, spesielt fordi Fred Ut har en bra gjeng med koselige venner, og jaggu dukker det ikke opp elitebloggere over en lav sko der også. Mer (eller… mindre, egentlig) om det helt på tampen.

I år tok jeg og Madammen med oss Selveste Sigurd (of Sivilstatus fame) og Din venn Ole, så for dere Ole-fæns blir årets gjennomgang en ekstra smakfull teskje med lettbeint filmprat.

Kl 12.00: Peders første film (Norge) (2010) (0.06)
La oss være ærlige. Når man kommer hjem til noen, eller til grottene de har leid, for å se filmer, da tenker man litt sitt når hjemmevideo av en lite kar man bare såvidt har møtt er det første som står på plakaten. Jeg skal ikke si jeg ble skuffa, men litt merkelig virket det jo. Peder leverte imidlertid et flott stykke film om det å ta en runde rundt huset og inne i huset – ispedd en banebrytende actionsekvens i midten. Jeg regnet med å smile pliktstkyldigst før filmen ble satt på (ja, her kommer innrømmelsene), men endte opp med å storkose meg. Seks flotte minutter jeg håper kan bli tolv neste år, og da håper jeg på introduksjon fra regissøren.

• Madammens ti øre: Fantastisk naivistisk, om enn litt ufrivillig morsom i det kjøkkenet (hjertet i et hjem) ble glemt.
• Din venn Oles ti øre: Kameraføring som snytt ut av Hollywood! For øvrig er jeg singel.
• Sigurds ti øre: Relativt sett en meget morsom og godt klippet film.

Kl 12.10: Borgerskapets diskrete sjarm (Frankrike) (1972) (1.42)
En film om velstående mennesker som vil spise middag eller lunsj, og som har mye snusk på gang bak fasaden. Forventningene mine ble møtt, spesielt scenene som later til å gå i en helt ellevill retning men som likevel ror seg realistisk (til en viss grad) i land fungerte for meg. Litt lei av drømming når teppet falt, men utenom det godt fornøyd. Franske folk har jo en… diskret sjarm.

• Madammens ti øre: Jeg likte den, jeg. Fikk litt sånn «Wes Anderson på en glemsk dag»-følelse.
• Din venn Oles ti øre: Litt for langt mellom latterbrølene, men til gjengjeld var de ofte store. For øvrig er jeg singel.
• Sigurds ti øre: Litt for surrealistisk for min smak, dessuten har jeg problemer med å forstå følelser på fransk. Er de sure, er de likegyldige, hvem vet?

Kl 14.00: Ping Pong (Japan) (2002) (1.54)
En film som heter Ping Pong som handler om pingpong men som likevel ikke handler noe særlig om pingpong selv om de spiller pingpong hele tida? Eh, ok. Jeg falt ikke like pladask som enkelte, men koste meg. Sannsynligvis den beste pingpongfilmen jeg har sett i år, og jeg tok meg selv i å prøve på triks jeg lærte her allerede tirsdagen etter. Det gikk vel ikke så bra som det kunne gått.

• Madammens ti øre: Merkelig at hovedpersonen ikke var noe særlig engasjert i sporten han bedrev, men kul film.
• Din venn Oles ti øre: Litt problemer med å sette finger på sjangeren, fulgte en del velkjente formler til punkt og prikke med et litt for straight face. If you know what I mean? For øvrig er jeg singel.
• Sigurds ti øre: Tror kanskje det ville vært morsommere om jeg hadde lest tegneserien. Ingen av karakterene var noe særlig å heie på – savner noe å relatere meg til.

Kl 16.10: Anvil: the Story of Anvil (Canada) (2008) (1.20)
Billige triks, mye føleri og et stort og brutalt lydbilde – man skulle tro det handlet om metal dette her? Jada. Anvil er bandet som ikke slo gjennom, men som kanskje ikke var noe særlig dårligere enn de som faktisk ble enorme. Det er en bittersøt historie om engasjerte musikere, og jeg tok meg faktisk i å tørke ei tåre helt på tampen. Disse folka mangler all den selvinnsikten og intelligensen som gjør at du forblir liten, men forble likevel små (nei, denne setningen er ikke feilkonstruert). Tre treff fra Fred Ut sålangt, og et lite fønfækt: To Anvil-låter er med på soundtracket til go’filmen «Sleepaway Camp II: Uhappy Campers»!

• Madammens ti øre: Veldig sjarmerende! Koselig i en slags «sitte under pleddet med kakao» sort of way.
• Din venn Oles ti øre: En feelgooddokumentar om hyggelige mennesker som gjør det de elsker høyest i verden uten å få den anerkjennelsen de søker. Like fullt… For øvrig er jeg singel.
• Sigurds ti øre: Denne synes jeg var strålende festlig! Utrolig hvor søte metalhoder kan være.

Kl 17.45: Son of Man (Sør-Afrika) (2006) (1.26)
Dette er filmen om Jesu liv hvis Jesus var en kar i nåtidas Afrika. Spennende konsept, og som konsept fungerer det veldig bra. Det slutter likevel fort å være spennende for meg, og føles litt vel formelbundet. Det er jo naturlig, i og med at historien er fortalt hundre ganger og helst ikke bør forandres for mye. Pluss for tidenes beste Gabriel. Noen minus vil jeg ikke dele ut, men dette er vel den filmen som ga meg minst så langt.

• Madammens ti øre: Vakker og pen, joda – men litt kjedelig? Likevel veldig fascinerende hvor glatt historien lot seg afrikanisere.
• Din venn Oles ti øre: Joa. Pen å se på. Min bolle forblir urocket. For øvrig er jeg singel.
• Sigurds ti øre: Når språket filmen snakkes på er det mest interessante ved den taler det ikke til filmens fordel. Lite å rope hurra for.

Kl 19.10: MAT / Quiz
Vanligvis bestiller vi minst en pizza med ølsaus. I år var denne utsolgt, og det var vel det eneste minuset med matpause og quiz i år. Erstatningene var herlige, brusen var god og på toppen av det hele leverte Hjorthen en skikkelig bra quiz. Det er sjelden det gjør meg så lite å ikke vinne, spesielt når Madammen uansett får raske med seg noen godbiter fra premiebordet. Takk til lagkameratene mine som dro oss opp på en hederlig andreplass!

• Madammens ti øre: Selvsagt elsket jeg quizzen, jeg sparka rompe! Ekstremt skuffet over mangel på den tradisjonelle ølsauspizzaen, men det var en bra der med cherrytomater. Nam.
• Din venn Oles ti øre: God mat, jeg var selvsagt quizzens moralske seierherre. Screw Sigurd. For øvrig er jeg singel.
• Sigurds ti øre: Veldig ålreit mat og bra øl, morsomt at vi vant quiz. Skjer ikke ofte.

Kl 20.10: The Phantom Menace Review (USA) (2009) (1.07)
Denne har jeg sett deler av før, og når jeg gidder å se mer enn en del av noe som er delt opp på Youtube er det et godt tegn. Herlig harselas over en drittfilm uten like (før neste i rekka, selvsagt), en time med lattersalver og enige nikk. Ville nok til og med vært morsom uten å ha sett The Phantom Menace.

• Madammens ti øre: LOL!
• Din venn Oles ti øre: Meget underholdende. Se den! For øvrig er jeg singel.
• Sigurds ti øre: Stort sett veldig underholdende, men et par ufine vitser. Forbausende morsom til å være en time lang.

Kl 21.30: Freaks (USA) (1932) (1.04)
Det store høydepunktet for meg da jeg så programmet! En film jeg har hatt lyst til å se i mange år, men aldri somlet meg til å skaffe – litt fordi jeg har vært litt redd for at den ikke er noe særlig… Heldigvis var den akkurat det jeg håpte på; en stram og fin historie (mulig jeg bare er naiv, men jeg savnet ikke noe tapt film her) med masse sjarmerende folk. Lite antiklimaks på slutten, men med den oppbyggingen skulle det nesten bare mangle. Ferdig arbeid, dette her! Filmer fra trettitallet er vel faktisk de med gjennomsnittlig høyest terningkast fra min side i Katakombesammenheng.

• Madammens ti øre: Denne likte jeg veldig godt, bra fortalt historie og verdens fineste freakshow.
• Din venn Oles ti øre: Imponert over kvalitet på både det tekniske og kunstneriske. Anbefales. For øvrig er jeg singel.
• Sigurds ti øre: Beintøff, rett og slett. Veldig kul – de hadde peiling på tredvetallet.

Kl 22.45: Astropia (Island 2007) (1.35)
…og så slår Fred Ut til med en islandsk fantasykomedie! At denne ikke har fått sjansen på norske kinolerreter er forbi meg. Den burde være akkurat såpass kommersielt appellerende at folk ville kommet, selv om den handler om noe såpass lite hipt som rollespillere. Ved siden av Freaks og Peders første film er dette årets höjdare for meg, breddfull med fine karakterer og in-jokes som selv jeg ferska. Ekstremt godt timet i forhold til resten av programmet var den også, og jeg må bare si meg enig i det Madammen, Ole og Sigurd mener her:

• Madammens ti øre: Årets favoritt! Forfriskende smart frøken i hovedrollen, og nå er jeg litt gretten for at vi aldri har fått til rollespill.
• Din venn Oles ti øre: Søt jente, troverdige nerder, fin film. For øvrig er jeg singel.
• Sigurds ti øre: Den var veldig morsom, veldig… Jeg likte godt at det var en blond Barbie som faktisk hadde litt i skolten, en som ikke var en standardberte med.. ja.

Kl 00.15: Driller Killer (USA) (1979) (1.36)
Denne har jeg sett før, så i år hadde jeg sett ca halvannen av filmene i forkant. Det er omtrent der jeg vanligvis ligger. Imidlertid trodde jeg at jeg likte denne mye bedre (jeg ga den faktisk tommel opp da Fred Ut lurte på om denne kunne være noe for årets program) enn jeg faktisk endte opp med å gjøre. Første gang jeg så Driller Killer var jeg A) våken, B) alene og C) på nattevaktjobb. Sannsynligvis de beste forutsetningene jeg kunne ha for å se en film som dette, derfor falt den gjennom for meg i Katakombene. Stemningsoppbygningen fungerte rett og slett ikke (et minus når det handler om veien mot galskap), og uten den ble dette filmen jeg rett og slett tok en liten luftepause fra ca halvveis.

• Madammens ti øre: Sovna halvveis, sier sitt.
• Din venn Oles ti øre: Hørtes skummel ut, så jeg gikk heller hjem og la meg. For øvrig er jeg singel.
• Sigurds ti øre: Ditto, unntatt singeldelen. Sov på samme rom som Ole. Anbefales.

På tampen: Hjorthefar har også skrevet om årets begivenhet.

Hvert eneste år, når det går mot høst og vanligvis litt etter at den verste fårikålstria er over, inviterer Thomas til verdens koseligste lille filmfestival. I katakombene under det gamle Lundetangen-bryggeriet i Skien samles en liten haug med hyggelige mennesker for å nyte et program som går fra 12.00 til et stykke utpå natta. Vanligvis stavrer vi hjem en gang mellom 02.00 og 03.00. Som seg hør og bør har Thomas kalt arrangementet Katakombene, og i år gikk moroa av stabelen for fjerde gang. Sjøl har jeg bare vært med i 2007 og 2008, så jeg regner 2009 som et personlig hat-trick.

Omtrent (eller helt nøyaktig) slik så programmet ut i år:

SITA SINGS THE BLUES var en frisk åpningsfilm. Hele godbiten er kreert i Java av Nina Paley, som i følge Thomas har tjent en god del penger på denne til tross for å ha gitt den ut under Creatice Commons-lisens. Ikke vanskelig å forstå hvorfor, for å si det slik (sku bare mangle, hun brukte 5 år på hele stasen). Denne filmen forteller to historier parallellt: Et selvopplevd samlivsbrudd og et sagn fra Ramayama om Sitas noe problematiske forhold til mannen hun elsker, prins/kong Rama. Mye artig animasjon, og er det en ting Paley ikke gidder så er det å binde seg til ett kunstnerisk uttrykk. Krydderet er låter fra gamle dager, sunget av Annette Hanshaw, elegant flettet inn som små musikkvideoer i det indiske sagnet. Lekre saker.

Madammen mener: Litt lang, men utrolig vakker. Jeg likte veldig godt at det er brukt ulike animasjonsstiler gjennom hele filmen. Likte også veldig godt bruken av de gamle sangene, tekst og stemning passet veldig godt til sagnet.

THE LAND THAT TIME FORGOT er en B-film fra 1975 som traff meg midt i hjerterota. Hovedrolleinnehaver Doug mcClure må da være inspirasjonen for Troy mcClure i the Simpsons? Denne filmen er basert på en bok av Edgar Rice Burroughs, og handler om… eh.. landet som tiden glemte. Her er det dinosaurer, nazister, u-båter og steinalderfolk i rikt monn, spesielt herlige er pterodaktylene som Sonja fort konkluderte med at var mer glideøgler enn flygeøgler. Det er visst også laget en oppfølger, den må jeg få sett. Under introduksjonen fortalte Thomas at en av manusskribentene het Morecock, noe som sørget for høylydt fnising i salen. Årets skuffelse var å komme hjem, sjekke imdb.com og finne ut at navnet staves Moorcock. «Mer penis» er artigere enn «ås og dal-penis», mener nå jeg. Dette var vel mildt sagt en digresjon…

Madammen mener: Fnis. Fabelaktige spesialeffekter! Grei handling og fint kvinnesyn. Jeg har veldig lyst til å se oppfølgeren.

COME FULL CIRCLE skjønte jeg ingen verdens ting av, men herrefred så lekker den var å se på da? Surrealisme signert Finn-Eirik Rognan, fraværende Katakombe-veteran Nils J. Nesses partner in crime.

Madammen mener: Jeg har ikke helt sansen for slik kunstfilm. Veldig kort, men imponerende hvor mye kvinnelig nakenhet man får inn på 2 min.

OFFSIDE er en sånn film som fikk en del oppmerksomhet da den kom i 2006, men som jeg bare ikke fikk tid til å se. Det er gjerne en sånn film med hvert år, og de er vanligvis meget severdige (fjorårets hadde «The King of Kong», i 2007 så vi «Kabul Express»). Inntrykket mitt er at denne slo godt an, men selv syns jeg den var litt under forventet nivå. Jeg mistenker at oversettelsen hadde sine svakheter, uten at jeg helt klarer å sette noen finger på hva som ga meg den følelsen. Følelsen av at jeg hadde kost meg mer hvis jeg snakket språket var vanskelig å komme unna, men for all del: Dette er en severdig film som jeg anbefaler at alle får med seg. For de som lurer handler «Offside» om iranske jenter som ikke slipper inn på fotballkamp, og til dels om hvor vanskelig det er å forsvare en så snodig regel. En gla’film om noe som egentlig er langt mer alvorlig.

Madammen mener: Jeg er førnøyd med å ha sett den, men ville nok ikke sett denne på eget initiativ. Er enig med Ivers i at den nok er mer givende hvis man snakker orginalspråket.

DEPUTY DROOPY er en liten tegnefilm om den trøtte bikkja Droopy, Tor Andres første bidrag til årets program. Det er vanskelig å si noe om denne som ikke er sagt før, så jeg bare gjentar det: Her tar man et godt poeng, denger det til helvete og hjem igjen, og det er hysterisk morsomt. Man lager ikke tegnefilm som i ’55 lengre. Kjipt.

Madammen mener: Jeg har sett denne flere ganger tidligere og ler alltid veldig godt gjennom første halvdel, men har en lei tendens til å gå lei omtrentlig der. Stas at den var med!

THE LADY EVE fra 1941 skulle bli dagens største positive overraskelse for min del. Også denne ble lurt inn i programmet av Tor-Andre, og takk til ham for det. Romantiske komedier var ikke bare bedre før – de var direkte fabelaktige. I mange år har folk pøvd å innbille meg at den ultimate screwballkomedien, His Girl Friday, var noe å se på. Nå tror jeg på dem; jeg er screwballfrelst. En lekkerbisken av en film!

Madammen mener: Etter å ha sett denne forstår jeg de menneskene som har en lidenskapelig elsk for eldre romantiske komedier. Dette ga veldig mersmak. Jeg lo hjertelig gjennom hele filmen, anbefales på det varmeste.

MAT & QUIZ ble det også tid til. Nærmest som vanlig ordnet Typiske Tor-Andre pizza til alle, og for andre år på rad holdt jeg en aldri så liten quiz for de oppmøtte. Om du vil sjekke hvordan du gjør det kan du sjekke ut quizzen kjemisk fri for svar slik at du ikke fusker HER og fasiten finner du HER. Vinnerlaget dro hjem 15 poeng, respektabelt.

Madammen mener: Det burde vært obligatorisk på alle pizzasjapper å servere minst en pizza med ølsaus, nam! Bryggeriet Pizza leverer god mat, som vanlig. Ikke for å skryte for mye av mannemannen min, men årets quiz traff godt. Nivået var langt mer tilpasset publikumet i år enn i fjor og vi koste oss stort under quizen selv om vi endte opp som eneste lag uten premie.

VILSE I PANNKAKAN er noe svensk barnefjernsynshelvete fra 1975. Jeg har følgende å si om den: Fy faen. Fy faen i helvete! Hadde jeg sett dette som barn er jeg usikker på om jeg ikke hadde hatt et skap fullt av psykofarmaka i dag. Tenk deg Pompel og Pilt møter Taremareby under ei pannekake med en mentalt forstyrra forteller som i godt voksen alder skal portrettere en femåring. Fy faen. Fy faen i helvete.

Madammen mener: Ikke rart at svensker er rare.

KILINK ISTANBUL ‘DA ble min kebabfilm. Den er laget i 1967, men ville glatt bli tatt for å være laget på 30-tallet. Her får vi en oppvisning i tyrkisk film totale mangel på respekt for opphavesrett, publikum , gode undertekster, logikk og ellers alt man forbinder med god film. Når jeg sier at dette ble min kebabfilm betyr ikke det at jeg hinter om at den er tyrkisk, men at jeg forlot åstedet etter en halvtime for å kjøpe kebab. Og jeg var ikke en gang særlig sulten!

Madammen mener: Fantastisk oversettelsesjobb på denne, spesielt den «korrekte» bruken av engelsk grammatikk. Fniste masse den første halvtimen og ved en scene helt mot slutten (den der sekretæren tar av seg kåpa med et HA!). Cliffhanger av de sjeldne, spesielt med tanke på at resten av filmserien har gått tapt for ettertiden (var kanskje like greit?)…

BORN TO FIGHT er det Thomas så elegant kaller stuntporno. Handlingen er så som så, en terroristgruppe holder en landsby som gisler for å få tilbake lederen sin, men de får så hatten passer av et lag med idrettsutøvere som tilfeldigvis er i landsbyen for å dele ut gode opplevelser og leketøy. Ekstremt mange tøffe stunt, spesielt med tanke på at alt holdes innenfor fysikkens lovverk. Imponerende bilder, men substansen er jo så som så. Perfekt valg som kveldens nest siste.

Madammen mener: Sovna. Jeg tror det var okei action. Det var noen imponerende teknikker som blandet ulike idrettsgrener med kampsport. Vondt å se stuntoppsummeringa som gikk parallelt med rulleteksten. Han ene skuespilleren brakk begge beina tvert av og en annen holdt på å få hode knust av en semitrailer.

REPO! THE GENETIC OPERA er et høydepunkt av midnattsfilmene (misforstå meg rett, de to foregående har vært ganske tøffe, men denne var nærmest skreddersydd for å holde meg våken de to siste timene) for meg. Jeg falt ikke pladask for musikken, men skuespillerne og formen på det hele var fantastisk. Anthony Stewart Head er strålende, Alexa Vega er strålende og Paul Sorvino er enda mer strålende enn alle andre til sammen. Alt er strålende.

Madammen mener: Hva kan jeg si… Jeg elsker jo denne typen film/musikal. Moro for store og små… eller kanskje mest store. Blod og gørr fra ende til annen blandet med fin sang funker hver gang :D Også er jo Giles med, det kan jo ikke gå galt.

Og med denne lurvete gjennomgangen er jeg vel ferdig, og kan begynne å glede meg til neste år. Hvis kurven fortsetter (og hvis han Hjorthen holder seg hjemme) blir Katakombene10 noe helt spesielt. Kudos til arrangør for et knallsterkt program (sans tyrkerfilmen), og takk til Skien for god kebab.

Les også: Fred ut, Sønn om Katakombene 09, Tor Andres referatog skriveriene til førstereisjenta Sonja. Som hun påpeker vil det nok bli flere referater herfra, følg med på Filmdagbok for oppdatert liste.