Rundlurt
Hei, jeg heter Espen Iversen og jeg har blitt rundlurt av kona mi.
Det hele begynte på høstparten i 2005. Madammen skulle brette sammen nyvasket sengetøy og jeg, som den latsabben jeg er, hadde planer om å spille den ferske demoen for Football Manager 2006. Jeg ante fred og ingen fare da Madammen iverksatte sitt seksårige prosjekt: Å dressere meg til å ordne brettingen av sengetøy helt selv.
«Ivers, kom hit. Vi skal brette sengetøy. Det går ikke an å gjøre det alene.» var begynnelsen.
Mine protester om at det går helt fint å brette sengetøy alene falt på stengrunn. Jeg tilbød meg å ordne biffen selv, men Madammen avslo. Snedig trekk. Det er vanskelig å tro at hun ikke vet hvordan man spiller sjakk. Vi brettet sengetøyet sammen og endte opp med sirlig brettede lakner og dynetrekk. I årene som fulgte fortsatte vi dette spesielle ritualet hver gang nytt sengetøy fant veien fra tørketrommelen og ut i brettehaugen – og hver gang påpekte jeg at dette fint går an å gjøre selv om man ikke er to.
«Men det er jo koselig, da?» sa hun. Hver gang. Og hver gang måtte jeg jo innrømme at det i hvert fall ikke var tortur. Jeg skulker tross alt unna ganske mye annet i heimen fordi jeg har annektert ansvaret for middag 93 av 100 dager (de syv resterende mesker vi oss med Madammens kjøttbrød (som er guddommelig vomfyll) eller en form for halvfabrikata). Dette er bare en digresjon for å unnskylde at jeg åpenbart slipper unna det meste relatert til klesvask. Ikke korsfest meg! Jeg er en snill gutt, innerst inne.
Lille julaften 2011. Dagen Madammen spilte trumfkortet var en ganske vanlig dag i julestria, og rundt klokka ti på kvelden ble jeg forespurt om vi snart skulle få brettet et sett nyvasket sengetøy. Som vanlig besvarte jeg dette med mumling om hvor enkelt det er å brette sengetøy selv, men forberedte meg mentalt på fellesbretting.
«Ok, hvis jeg tar oppvasken kan jo du brette det selv» kvitret Madamen og smilte søtt.
Sjakk matt.
Jeg har gravd min egen grav, og i dag har Madammen plassert gravstøtte og fylt i jord.
Katakombene 2011
For sjette år på rad har Fred Ut arrangert Telemarks koseligste minifilmfestival; Katakombene. For femte år har jeg og Madammen stilt opp, i år deltok Sigurd og Ole (of «Din venn Ole» fame) for andre gang. Siden jeg er lat blogger orker jeg ikke innhente synsing fra de to sistnevnte, men Madammens skarpe meninger skal dere få i år også!
11.30: Ankomsten
Følget ankom Katakombene, en halvtime før start da vi som veteraner vet at det er brownies å få. Katakombe-veteran Gry skuffet ikke i år heller! Herlig oppladning til fjorten timer med film og hyggelige folk.
12.00: Memories of Matsuko (Jap 2006, 130.min)
Jeg sliter litt med japanske filmer, mest av alt fordi de gjerne skal være så jævla elleville i anslaget. Så tenker jeg at da blir det vel to timer med galskap, men neida – denne tones raskt ned og ender til slutt på godsida. Når jeg blir keiser i Japan skal jeg innføre lovverk som sørger for at filmskapere gjør som jeg vil. Da blir det slutt på skriking og sånt rask.
Madammen mener: Så trist, men så vakker. Fin blanding av melankoli blandet med lystig fargespråk.
14.30: Doctor Mabuse, the Gambler – 1ste Akt (Tys 1922, 20 min.)
Eh, ja. Jeg er ganske sikker på at denne traff meg veldig bra, men her prioriterte jeg å ta meg en hvil etter en veldig dårlig natts søvn. Hvorfor jeg ikke utsatte denne hvilen til ca klokka 21 er vanskelig å si, men den fungerte godt og la et bra grunnlag for å være våken gjennom hele filmkosen. De fire-fem minuttene jeg fikk med meg var knall!
Madammen mener: Skummel doktor! Litt lite å mene om, skulle gjerne sett resten av aktene.
14.55: Exit through the Gift Shop (Eng 2010, 87 min.)
Dette er dokumentaren om Banksy som ikke er dokumentaren om Banksy likevel. Istedet handler det om street art-dokumentaristen Thierry, som etter hvert blir spik spenna gal og kjøper seg en plass på street art-himmelen i stedet. Nesten, i hvert fall. Denne koste jeg meg godt med. Jeg har vel endt opp med å støtte dem som mener filmen i seg selv er Banksy-lureri, enkelte scener var så morsomme at de umulig kan ha vært virkelige…
Madammen mener: Denne likte jeg skikkelig godt! Banksy er en artigkurre.
16.45: Night of the Hunter (Usa 1955, 93 min. )
Dagens høydepunkt for min del, og den første av hele tre Hjorthen-bidrag til årets program. Amerikanerne produserte jævla mye bra film på femtitallet, blant annet denne perlen hvor Robert Mitchum spiller svovelpredikant med sans for rike enker. Eller sans og sans, det er vel rikdommen han har sansen for. Enkene tar han tross alt livet av. Til tross for dette utgangspunktet er dette en relativt lystig sak, og holder skyhøyt nivå helt frem til det gjenstår tre minutter.
Madammen mener: Skummel på en fin måte. Likte den gode gammeldagse gyserfølelsen.
18.40: Secret of Kells (Irl 2009, 75 min.)
Meget pen tegnefilm om hvor viktig det er å ta vare på kultur, og litt om hvor ok det er å ta turer i skog og mark. Skumle vikinger, vakre tegninger, herlige aksenter og Brendan Gleeson var dessverre ikke helt nok til å sanke stjerner i min bok, men jeg er likevel ganske fornøyd med å ha sett Secret of Kells.
Madammen mener: Veldig pen, men noe langdryg. Ikke la Ivers lure dere til å tro at det var han som kjente igjen stemmen til Brendan Gleeson, det var meg!
19.55: Matpause m/quiz
Tor André hadde som vanlig sørget for pizza i forrige pause, og Hjorthen dro på med grisevanskelig quiz. Meget vellykket pause, terningkast 5.
Madammen mener: Vanskelig quiz, herlig mat (som alltid).
20.50: Bislett Superheltutleie (Nor 2010, 10 min)
Sonjas bidrag for året var denne godbiten, som faste lesere av denne bloggen sikkert har sett før. Tre videoer sier mer enn femti ord:
Madammen mener: Woooh!
21.00: Hasse og Tage: Att angöra en brygga (Sve 1965, 101 min.)
Da jeg så at denne filmen sto på programmet var jeg ganske nær å kjøpe togbillett hjem, dette makkverket har jeg nemlig sett før. Heldigvis var det bare meg og Madammen som mislikte svensk slapstick, så det blir vanskelig å ikke anbefale «Att angöra en brygga» for dere som har orket å lese helt hit. Stor stemning i Katakombene, aldri mer enn ett minutt mellom lattersalvene. Sær gjeng. Hjorthens andre bidrag senker suksessraten i min bok til 50%.
Madammen mener: Kje-de-lig.
23.00: Stuck (USA 2007, 85 min)
Nok et Hjorthebidrag her, altså. Dette er historien om en sykepleier som kjører hjem etter en tur på byen og treffer en stakkar som ender opp med å sitte fast i frontruta. Mange ville nok ringt nødtelefonen, men denne dama kjører heller hjem etter et mislykket forsøk på å dumpe den skadde mannen på et sykehus. Denne første biten av filmen er basert på en sann historie, men så tar det helt av… Det tar faktisk så av at samtlige rollefigurer gjør valg jeg ikke forstår døyten av, men av en eller annen grunn var ikke det så farlig. En B-perle med to skuespillere jeg har sansen for, Mena Suvari og Stephen Rea. Hjorthen ender aftenen med kurante 66% suksessrate.
Madammen mener: Høydepunktet for min del, tett fulgt av Banksy-filmen. God spenningsoppbygging, da tilgir vi de irrasjonelle valgene til enkelte i filmen.
00.40: Valerie and her week of Wonders (Tsj 1970, 71 min.)
Valerie får sin første menstruasjon, og i Tsjekkia betyr visst det at man må spise fleinsopp. Jeg er usikker på hva jeg mener om denne her, men jeg har ingen planer om å se den igjen for å bli sikker. Det er ikke det at jeg hatet den, jeg skjønte bare ikke bæret. For øvrig er jeg nok fan av mer actionfylte avslutningsfilmer.
Madammen mener: Joa, spennende i begynnelsen – men så mista jeg tråden og sovnet.
01.55: Slutt
Katakombene 2011 er ugjenkallelig over. Det var nok en gang en finfin opplevelse, og vi gleder oss allerede til neste år! Tidligere års Katakomber er også behørig synset om, bare sjekk her.
Matprat: Kjøttmuffins
Av og til har jeg samtaler med meg selv:
– Kjøtt er godt.
– Jepp.
– Muffins er godt.
– Grisegodt.
– Det sier seg selv at kjøttmuffins må være kjempegodt?
– Høres ut som sunn logikk, kaptein!
– Kanskje jeg skal hi-jacke madammens planlagte kjøttbrød i dag da…
Så da gjorde jeg det.
Først fant jeg frem muffinspanna vår og smurte den full av meierismør. Nå er jo sånne panner teflonbelagte, så å smøre dem kan virke som bortkastet tid – med mindre du er like glad i smør som meg, selvsagt. Jeg fant frem et kamera også, det viser seg at mobiltelefonen min har et, men som dere ser har redigeringa i Paint.net stort sett gått dårlig. Jeg aner ikke hvordan man tar gode bilder heller, men drit i det.
Smør er fint og flott det, men bacon er en viktig del av enhver balansert middag/frokost/lunsj/dessert. Formene ble dermed delvis kledd med bacon.
Vi har stort sett alltid en haug med deilig grisesnadder i fryseren, men jeg tok meg bare tid til å bruke så mye som vi allerede hadde tint opp. Madammen skulle som nevnt lage kjøttbrød, og da pleier hun å bruke litt bacon. Hun er snodig, Madammen. Lager sjelden mat, men de rettene hun slår til med er som stjålet fra Himmelen.
Neste steg var å se en episode Arrested development mens jeg venta på at Madammen skulle gjøre sin del. Lat som jeg er måtte hun nemlig, selv om jeg hadde kapret middagen, blande sammen kjøttet og de ingrediensene hun vanligvis bruker til kjøttbrød.
Profftips: Er du gjerrig? Kjøp kjøtt når det er billig (det er ikke tipset, det er bare normalt folkevett) og frys det ned. Når du fryser det ned må du imidlertid huske å klemme kjøttet til en svær, flat firkant. Om du da skulle få lyst til å bruke kjøttdeig sånn på sparket siden, tar det ti minutter å tine. Tint kjøtt er greiere å bruke.
Madammen nerder det også litt ekstra til med merkelapper, men det er bare fordi hun syns sånt er kult.
Her er ingrediensene vi har brukt. Jeg kapper alt som skal kappes, Madammen fikser rasping og røring. Den skarpe observatør ser en vederstyggelighet her, og jeg må bare innrømme at jeg kjøpte ferdigglasering på Mega siden jeg egentlig ikke hadde planer om å lage saus. Heldigvis tok jeg til fornuften, mer om det siden.
Blandingsforholdene tok vi på gefühlen, men i runde trekk er det snakk om en kilo kjøtt (denne gangen ble det karbonadedeig), ett egg (vi nedskalerte), et par spiseskjeer potetmel, fem fedd hvitløk og en løk i smååå biter, et par spiseskjeer soltørkede tomater i biter, halvparten av parmesanen i raspet form og såmyeduerlystenpå av persille, oregant og gressløk. Ja, her kjører vi tørket og på glass, din jævla matsnobb.
Bilder av ting som blir kappet, raspet og rørt er ikke så spennende med mindre det skjer noe galt. Helst noe blodig galt. Derfor har jeg hoppet over det og gått rett til et foto av kjøttet som nå er plassert i muffinsformen. Det ser ganske nydelig ut, spør du meg.
Inn i ovnen på 200 grader, etter tjuefem minutter så godsakene ut som stekte versjoner av forrige bilde. Mer kunne jeg nesten ikke kreve, følte jeg. Kjøttet svømmer i værske, og det var omtrent her jeg bestemte meg for å lage saus.
Likevel kjørte jeg på med litt av ferdigglasseringen. Det så direkte snodig ut, og jeg angret med en gang på at jeg ikke hadde laget noe eget. Sånt er jo enkelt, men gjort er gjort. På med gørra og tilbake i ovnen. Jeg plasserte dem under grillen nå, fordi… eh, jeg syns det virket som en fin ting å gjøre. Jeg liker grillelementet.
I mellomtiden kokte jeg noen poteter. Skulle gjerne spandert noen fabelaktige tips for gode poteter, men jeg tror ikke det finnes noe mer optimalt (om du er hypp på helt normale kokte poteter, vel å merke) enn å bare putte dem i saltvann og koke til de er møre. Av og til skal kokte poteter bare være kokte poteter, syns jeg.
Etter fem minutter under grillen tenkte jeg at det fikk være nok, så jeg hentet mine herlige kjøttmuffins ut av varmen og plasserte dem på en tallerken. Fra muffinsformen fikk jeg reddet ca halvannen desiliter med herlig kjøttsaft, og siden jeg ikke har særlig mye mer intelligent å melde blir det en kort how-to på saus etter dette bildet av ferdige kjøttmuffins.
Saus!
Om du altså er så heldig at du har nydelig kjøttsmakende væske er det nærmest en synd å ikke lage saus. Jeg pleier å lage de fleste sauser på samme vis: Først steker jeg finskåret løk i meierismør, deretter har jeg oppi litt mel. Hvor mye mel avhenger av hvor tjukk saus jeg har tenkt å lage. Jeg steker dette til blandinga ser fin og lysebrun ut, før jeg sper ut med hva enn jeg er hypp på at sausen skal smake som. Denne gangen var det herlig kjøttsaft, men det meste som smaker godt fungerer jo. Sausen får koke noen minutter, før jeg kaster i en smørklatt som får smelte før sausen serveres. Nam, nam.
Her er en tallerken med dagens middag. Vanligvis er vi ganske glad i grønt, men i dag kjørte vi et høstlig fargeskjema.
Her er et nærbilde. Nærbilder ser alltid litt mer fristende ut når tallerkenen egentlig ikke er en øyensfryd. Legg merke til spenstig bruk av blitz. Fotokunst.
Etter endt måltid er det på plass med noen (ta-daa) – konklusjoner:
- Dette er strengt tatt bare en mer stressende måte å lage kjøttbrød på.
- Grønnsaker hadde gjort seg.
- Neste gang (for selv om det er mer stress enn nødvendig blir det jo en neste gang) bør kjøttdeigblandingen spes ut enda mer slik at den er mykere. Ikke fordi det ble tørt, men fordi jeg ser for meg at en litt mer luftig røre bare funker bedre i formene. Ut med potetmel og egg, inn med noe flytende.
- Kanskje man kunne lage fyll? Denne gangen hadde jeg i mye hvitløk, men en mer julete variant kan nok fort bli bra. Sviske i midten, kanskje? Jo, det har jeg troa på.
- …men alt i alt et positivt resultat. Herlig smak.
Dett var dett. Om du ikke syns kjøttmuffins frister i det hele tatt kan jeg kanskje by deg på Biff Stroganoff, Ostebomber, Kanelbollemuffins eller noe bibelsk?
Tabber jeg har gjort under jobbjakt så langt
Den skarpe observatør har notert seg at siste Monday, bloody monday-utgave har sett farlig lik ut i minst fire uker. Ekstra pinlig er det jo fordi jeg gikk hardt ut og lovte bot og/eller bedring, en lovnad jeg ikke kan skryte på meg å ha gjort ære på. Som trøst skal dere få et lite innblikk i livet til en jobbsøker i limbo. Meg, altså. Espen Iversen.
Vi kan jo begynne med begynnelsen. Jeg er teknisk forvalter i et kommunalt foretak (kort sagt betyr det at jeg har det administrative ansvaret for at ganske mange bygårder og boligblokker har det bra). Hvorfor jeg er det kan man jo spørre seg om, for jeg har ikke rasket med meg mer enn 50 studiepoeng her i livet og gikk allmennfaglig linje på videregående. Vi snakker altså om et vikariat. Jeg fikk dette vikariatet etter to og et halvt år med vikariater i en annen avdeling, og velger selv å tro at min nåværende sjef så at jeg gjorde en god jobb der jeg var og dermed følte han kunne ta sjansen på å ta meg inn som vikar der jeg er nå. Mellom de to jobbene ligger det en god del lønnstrinn og mye ansvar, så jeg føler jeg har hoppet litt på stigen. Det må være lov å si.
Men alle koselige eventyr har en slutt, og dette eventyret slutter med at mitt vikariat naturlig nok ikke vil eksistere når andre ansatte blir friske og vender tilbake til jobben. Jeg er ikke en sånn drittsekk som håper at andres liv går til helvete bare for at mitt skal få trille videre gjennom grønne enger og tulipanparker, derfor er det ikke så vanskelig for meg å forstå og respektere at mine dager som teknisk forvalter snart er talte. Med andre ord må jeg skaffe meg en jobb, og helst i løpet av sommeren.
De siste par månedene har jeg søkt på et trettitalls jobber. I motsetning til mange andre jeg snakker med får jeg i det minste tilbakemeldinger, og ut av rundt tretti søknader sendt (hvorav en tredel er av typen «tja, dette er jo helt poengløst, men kanskje de setter pris på min ungdommelige entusiasme?», altså rene luftslott) har jeg fått seks intervjuer og ytterligere to invitasjoner til intervju. Alle til stillinger jeg ikke føler er noe langt steg ned fra det jeg driver med nå (to av dem snarere det motsatte). Jeg syns ikke det er verdens dårligste uttelling, egentlig. For meg er det imidlertid ganske nytt å ikke få jobber jeg vil ha, så da er det kanskje en slags kosmisk plan med at 2011 ser ut til å bli året jeg stadig vekk sikler etter jobber jeg ikke får.
Nåvel, tilbake til virkeligheten. Vi trekker fra de to intervjuene jeg har takket nei til og sier at tretti søknader har generert seks intervjuer. Av disse seks er ett intervju resultatet av at et firma anså meg som overkvalifisert til en jobb jeg søkte på, men husket søknaden min et par måneder senere når de fikk en ledig stilling litt høyere opp i systemet – og det er jo smigrende i seg selv. Problemet er bare at selv i det tilfellet måtte jeg pent konkurrere med åtte andre innkalte. Det er ganske mange, og det hjelper ikke at jeg blir ekstra nervøs på intervjuer hvis jeg er over snittet interessert i jobben. Nå nærmer vi oss sakens kjerne (…for dere trodde vel ikke at jeg skulle skrive en lang utlegning med tallmateriell over hvordan jobbjakten går?):
Tabber jeg gjør i søknad- eller intervjusammenheng
Overivrige Iversen: Jepp, jeg tror jeg av og til ryker på at jeg virker for interessert. Problemet når man tilhører mitt segment av jobbsøkere (ufaglært, under 30, gode attester og referanser) er at man nesten alltid kjemper mot 100 andre søkere. Og det tallet er snarere en underdrivelse enn det motsatte, for dere som ikke har vært på arbeidsmarkedet i det siste. Resultatet for min del blir at søknaden rett og slett utvikler seg i en retning hvor jeg helst vil skrive 10-15 sider, men må klare meg med 1. Her har vi en balansegang mellom gode sider/jobbhistorikk/personlig jeg muligens ikke er helt god på. Jeg har fått tilbakemelding ved en anledning på at kun CV hadde sørget for et intervju, men søknadsteksten dyttet meg over i overkvalifisert-bunken. Ja, overkvalifisert. Det er nesten kjipere enn det motsatte. Jeg gjentar gjerne overivrigheten både i ventetiden etter innsendt søknad og under intervju. Av og til lurer jeg litt på om arbeidsgivere rett og slett ikke er interesserte i å ansette folk som vil ha jobben de tilbyr, men konklusjonen må være at jeg har et forbedringspotensiale her. Nøyaktig hvor det ligger er jeg imidlertid usikker på.
Super-Iversen: En slags forlengelse av første punkt – jeg er opptatt av å formidle mine sterke sider. Kanskje litt for opptatt, rett og slett. Jeg har en teori om at jeg fremstår som litt holyer than thou fordi jeg enkelt slenger ut mine gode egenskaper og ferdigheter, men sliter mer når jeg blir spurt om hva ved meg selv jeg kan forbedre eller hvilke sider jeg ikke er så stolt av.
Uforberedte Iversen: Nok en gang en forlengelse av forrige punkt. Jeg er ikke komfortabel med å stille på intervju med lomma full av standardsvar, selv på spørsmål av typen «hva er dine tre dårligste egenskaper?». Jeg vet det er smart, men det føles uærlig (selv om det strengt tatt ikke er det). Derfor kan jeg virke nølende når det jeg strengt tatt gjør er å ta alle spørsmål på alvor og tenke over hva jeg svarer. Jeg tror nølinga overskygger et godt svar her.
Underivrige Iversen: Så jeg sender en søknad, og så venter jeg. Ved to anledninger har jeg kontaktet potensielle arbeidsgivere og fått klar beskjed om at siden de hadde så mange søkere prioriterte de folk som hadde kontaktet dem akkurat i sweetspot-tiden – ca en uke etter søknadsfristen – for å orientere seg om hvor i løypa ansettelsesprosessen var. I det ene tilfellet ble jeg til og med fortalt (vedkommende kikket på søknad og CV mens vi var i telefon) at jeg nok var et bedre alternativ til intervju enn de innkalte. Surt. Avmakt er en kjent følelse for en jobbsøker.
For å jevne ut det dårlige inntrykket jeg gir av meg selv tar jeg også med en liten liste over ting jeg mener jeg gjør riktig, for det er litt kult med to lister i en og samme bloggpost. Se opp for manglende selvinnsikt, selvskryt og konklusjoner preget av den usikkerheten noen måneder på jobbjakt gir (om du ikke ble lei disse tingene mens du leste den første lista, altså). Ingen premie til dem som legger merke til selvmotsigelser kontra den første lista.
Ting jeg gjør som ikke er helt bortinatta dumt i søknad- eller intervjusammenheng
Ærlige Iversen: Både i søknad og på intervju er jeg ærlig. Jeg øser ut mine gode kvaliteter og er ikke redd for å vise frem de dårlige heller. Med det sagt føler jeg jo at jeg har flere sterke sider enn svake, rent profesjonelt. Jeg sitter ikke på et intervju og forteller om den gangen jeg ble så sur over et tapt parti sjakk at jeg kastet brettet ut av vinduet, liksom (ok, nå fant jeg bare på noe, det var far min som sto for den der). Å være 100% ærlig kan vippe begge veier, men jeg tror det er best i det lange løp. Honesty is the best policy og så videre. Nå er jeg en relativt direkte kar, så det kan hende dette er et sånt tips andre får mer ut av enn meg.
Unike Iversen: Jeg behandler alle annonser jeg er interessert i helt for seg selv. Jeg kopierer ikke søknadstekster, men bruker god tid på å skrive en søknad spesifikt til hver enkelt stilling jeg søker på. Her er jeg imidlertid litt usikker på om jeg gjør det man bør gjøre, for jeg har lagt merke til at det gjerne er søknader jeg er misfornøyd med jeg får intervjuforespørsler på. Jeg innbiller meg at jeg ikke skriver noe dårligere enn the next guy, derfor gjør dette meg litt perpleks.
Forberedte Iversen: Ja, jeg er blant dem som researcher firmaer som vil snakke med meg. I verste fall finner man ut at man ikke vil jobbe for dette firmaet, i beste fall stiller man godt forberedt. Win-win, men jeg kan godt bli flinkere til å huske at ledere ikke er interessert i å høre om at kredittratingen til firmaet har sunket de siste åra når de skal prate med en potensiell ny kollega. Ser den. Se også punktet «Uforberedte Iversen» på den første lista.
Velkledde Iversen: Jeg er en t-skjorte-og-dongeri-eller-cordfløyelsbukse-fyr. Det er ikke så veldig fancy, derfor har jeg lagt meg i selen for å ta meg litt ekstra godt ut når jeg stiller til intervju. Vi snakker ikke dress og slips, men jeg tar på meg en litt over gjennomsnittet pen skjorte og blankpolerte sko. Det gir meg en følelse av å fremstå som en seriøs kandidat, og jeg kan umulig tro det skader å være ren og pen i tøyet i en slik situasjon.
Interesserte Iversen: Når jeg får beskjed om at jeg dessverre ikke nådde opp denne gang og ikke får annengangsintervju er jeg flink til å spørre om hva jeg kan forbedre til neste gang jeg er på intervju. Det er vanskelig å stille et sånt spørsmål uten å virke sutrete, og jeg kan jo ikke garantere at jeg får 100% sannferdige svar, men jeg tror jeg har funnet en fin balanse. På den annen side har jeg til gode å få dårlig tilbakemelding, noe som forvirrer meg litt. Kanskje jeg ikke har funnet balansen likevel. Uansett tror jeg det er en smart ting å gjøre, for intervjuer er jo også noe man kan trene seg opp til å bli god på.
…og om ikke inspirasjonen glipper kan det hende jeg kjører all ære på skraphaugen og skriver en åpen søknad til internett. Man bør jo prøve det meste når man er ute etter arbe’.
Monday, bloody monday 161
Siden jeg blir dårligere og dårligere til å finne frem lenker skal jeg denne gangen bare dele de 5 siste jeg har lagt på lesevent. Det kan bli en selsom opplevelse for mange av dere…
- Matprat: Bananpannekaker?
- Bilder: …av gretne folk i NYC-turnstiles. Hva heter egentlig turnstiles på norsk?
- Matprat: Mye mat i leselista mi, skjønner dere. Her er del 2 av denne herligheten: America’s best new sandwiches.
- Film: Traileren til «I saw the Devil«. Jeg har ikke sett den, så det er fint om noen kan fortelle meg om jeg skal gidde.
- Bilder: Av slott! Alle liker vel slott?
Ok, dette ble litt blodfattig. Lover bot og/eller bedring.
Monday, bloody monday 160
- Bestikk: Kult, men jeg venter på metallversjonen.
- Spill: Multitask – Spillets tittel sier det meste. Fun fact: På opptaksprøven for flygelederskolen har de omtrent samme spillet.
- Bart: Utgjør visstnok en forskjell.
- Spill: Plumet 2 – Ok, de har konsekvent stavet «plummet» feil, men poenget er altså nettopp det. Du skal passe på å falle så dypt som mulig.
- Bildeserie: Tretti fine bilder av dyr. De topper hele greia i første bilde med en tapirbebis, men pyttsann.
Monday, bloody monday 159
Ja, det har vært litt manglende mandagslenking i det siste, og det kan fort hende det blir sånn fremover også. Så veit dere det. Jeg skulker ikke for å være umulius.
- Livskvalitet: Ikke gjør noe de neste 2 minuttene. Ta en pause.
- Spill: Hack Slash Crawl – Velg en karakter, kverk alt du kommer over, oppgrader deg selv.
- Mat: Sjokoladekake på 3 minutter. De sier brownies, men det får jaggu være grenser.
- Facebook: Et bra sted å dele fine påfunn.
- Skepsis: 7 myter Mythbusters har bekreftet som folka i Toplessrobot likevel ikke klarer å tro på.
For øvrig var det samefolkets dag i går. Grattis med det, samefolk.
