Den skarpe observatør har notert seg at siste Monday, bloody monday-utgave har sett farlig lik ut i minst fire uker. Ekstra pinlig er det jo fordi jeg gikk hardt ut og lovte bot og/eller bedring, en lovnad jeg ikke kan skryte på meg å ha gjort ære på. Som trøst skal dere få et lite innblikk i livet til en jobbsøker i limbo. Meg, altså. Espen Iversen.
Vi kan jo begynne med begynnelsen. Jeg er teknisk forvalter i et kommunalt foretak (kort sagt betyr det at jeg har det administrative ansvaret for at ganske mange bygårder og boligblokker har det bra). Hvorfor jeg er det kan man jo spørre seg om, for jeg har ikke rasket med meg mer enn 50 studiepoeng her i livet og gikk allmennfaglig linje på videregående. Vi snakker altså om et vikariat. Jeg fikk dette vikariatet etter to og et halvt år med vikariater i en annen avdeling, og velger selv å tro at min nåværende sjef så at jeg gjorde en god jobb der jeg var og dermed følte han kunne ta sjansen på å ta meg inn som vikar der jeg er nå. Mellom de to jobbene ligger det en god del lønnstrinn og mye ansvar, så jeg føler jeg har hoppet litt på stigen. Det må være lov å si.
Men alle koselige eventyr har en slutt, og dette eventyret slutter med at mitt vikariat naturlig nok ikke vil eksistere når andre ansatte blir friske og vender tilbake til jobben. Jeg er ikke en sånn drittsekk som håper at andres liv går til helvete bare for at mitt skal få trille videre gjennom grønne enger og tulipanparker, derfor er det ikke så vanskelig for meg å forstå og respektere at mine dager som teknisk forvalter snart er talte. Med andre ord må jeg skaffe meg en jobb, og helst i løpet av sommeren.
De siste par månedene har jeg søkt på et trettitalls jobber. I motsetning til mange andre jeg snakker med får jeg i det minste tilbakemeldinger, og ut av rundt tretti søknader sendt (hvorav en tredel er av typen «tja, dette er jo helt poengløst, men kanskje de setter pris på min ungdommelige entusiasme?», altså rene luftslott) har jeg fått seks intervjuer og ytterligere to invitasjoner til intervju. Alle til stillinger jeg ikke føler er noe langt steg ned fra det jeg driver med nå (to av dem snarere det motsatte). Jeg syns ikke det er verdens dårligste uttelling, egentlig. For meg er det imidlertid ganske nytt å ikke få jobber jeg vil ha, så da er det kanskje en slags kosmisk plan med at 2011 ser ut til å bli året jeg stadig vekk sikler etter jobber jeg ikke får.
Nåvel, tilbake til virkeligheten. Vi trekker fra de to intervjuene jeg har takket nei til og sier at tretti søknader har generert seks intervjuer. Av disse seks er ett intervju resultatet av at et firma anså meg som overkvalifisert til en jobb jeg søkte på, men husket søknaden min et par måneder senere når de fikk en ledig stilling litt høyere opp i systemet – og det er jo smigrende i seg selv. Problemet er bare at selv i det tilfellet måtte jeg pent konkurrere med åtte andre innkalte. Det er ganske mange, og det hjelper ikke at jeg blir ekstra nervøs på intervjuer hvis jeg er over snittet interessert i jobben. Nå nærmer vi oss sakens kjerne (…for dere trodde vel ikke at jeg skulle skrive en lang utlegning med tallmateriell over hvordan jobbjakten går?):
Tabber jeg gjør i søknad- eller intervjusammenheng
Overivrige Iversen: Jepp, jeg tror jeg av og til ryker på at jeg virker for interessert. Problemet når man tilhører mitt segment av jobbsøkere (ufaglært, under 30, gode attester og referanser) er at man nesten alltid kjemper mot 100 andre søkere. Og det tallet er snarere en underdrivelse enn det motsatte, for dere som ikke har vært på arbeidsmarkedet i det siste. Resultatet for min del blir at søknaden rett og slett utvikler seg i en retning hvor jeg helst vil skrive 10-15 sider, men må klare meg med 1. Her har vi en balansegang mellom gode sider/jobbhistorikk/personlig jeg muligens ikke er helt god på. Jeg har fått tilbakemelding ved en anledning på at kun CV hadde sørget for et intervju, men søknadsteksten dyttet meg over i overkvalifisert-bunken. Ja, overkvalifisert. Det er nesten kjipere enn det motsatte. Jeg gjentar gjerne overivrigheten både i ventetiden etter innsendt søknad og under intervju. Av og til lurer jeg litt på om arbeidsgivere rett og slett ikke er interesserte i å ansette folk som vil ha jobben de tilbyr, men konklusjonen må være at jeg har et forbedringspotensiale her. Nøyaktig hvor det ligger er jeg imidlertid usikker på.
Super-Iversen: En slags forlengelse av første punkt – jeg er opptatt av å formidle mine sterke sider. Kanskje litt for opptatt, rett og slett. Jeg har en teori om at jeg fremstår som litt holyer than thou fordi jeg enkelt slenger ut mine gode egenskaper og ferdigheter, men sliter mer når jeg blir spurt om hva ved meg selv jeg kan forbedre eller hvilke sider jeg ikke er så stolt av.
Uforberedte Iversen: Nok en gang en forlengelse av forrige punkt. Jeg er ikke komfortabel med å stille på intervju med lomma full av standardsvar, selv på spørsmål av typen «hva er dine tre dårligste egenskaper?». Jeg vet det er smart, men det føles uærlig (selv om det strengt tatt ikke er det). Derfor kan jeg virke nølende når det jeg strengt tatt gjør er å ta alle spørsmål på alvor og tenke over hva jeg svarer. Jeg tror nølinga overskygger et godt svar her.
Underivrige Iversen: Så jeg sender en søknad, og så venter jeg. Ved to anledninger har jeg kontaktet potensielle arbeidsgivere og fått klar beskjed om at siden de hadde så mange søkere prioriterte de folk som hadde kontaktet dem akkurat i sweetspot-tiden – ca en uke etter søknadsfristen – for å orientere seg om hvor i løypa ansettelsesprosessen var. I det ene tilfellet ble jeg til og med fortalt (vedkommende kikket på søknad og CV mens vi var i telefon) at jeg nok var et bedre alternativ til intervju enn de innkalte. Surt. Avmakt er en kjent følelse for en jobbsøker.
For å jevne ut det dårlige inntrykket jeg gir av meg selv tar jeg også med en liten liste over ting jeg mener jeg gjør riktig, for det er litt kult med to lister i en og samme bloggpost. Se opp for manglende selvinnsikt, selvskryt og konklusjoner preget av den usikkerheten noen måneder på jobbjakt gir (om du ikke ble lei disse tingene mens du leste den første lista, altså). Ingen premie til dem som legger merke til selvmotsigelser kontra den første lista.
Ting jeg gjør som ikke er helt bortinatta dumt i søknad- eller intervjusammenheng
Ærlige Iversen: Både i søknad og på intervju er jeg ærlig. Jeg øser ut mine gode kvaliteter og er ikke redd for å vise frem de dårlige heller. Med det sagt føler jeg jo at jeg har flere sterke sider enn svake, rent profesjonelt. Jeg sitter ikke på et intervju og forteller om den gangen jeg ble så sur over et tapt parti sjakk at jeg kastet brettet ut av vinduet, liksom (ok, nå fant jeg bare på noe, det var far min som sto for den der). Å være 100% ærlig kan vippe begge veier, men jeg tror det er best i det lange løp. Honesty is the best policy og så videre. Nå er jeg en relativt direkte kar, så det kan hende dette er et sånt tips andre får mer ut av enn meg.
Unike Iversen: Jeg behandler alle annonser jeg er interessert i helt for seg selv. Jeg kopierer ikke søknadstekster, men bruker god tid på å skrive en søknad spesifikt til hver enkelt stilling jeg søker på. Her er jeg imidlertid litt usikker på om jeg gjør det man bør gjøre, for jeg har lagt merke til at det gjerne er søknader jeg er misfornøyd med jeg får intervjuforespørsler på. Jeg innbiller meg at jeg ikke skriver noe dårligere enn the next guy, derfor gjør dette meg litt perpleks.
Forberedte Iversen: Ja, jeg er blant dem som researcher firmaer som vil snakke med meg. I verste fall finner man ut at man ikke vil jobbe for dette firmaet, i beste fall stiller man godt forberedt. Win-win, men jeg kan godt bli flinkere til å huske at ledere ikke er interessert i å høre om at kredittratingen til firmaet har sunket de siste åra når de skal prate med en potensiell ny kollega. Ser den. Se også punktet «Uforberedte Iversen» på den første lista.
Velkledde Iversen: Jeg er en t-skjorte-og-dongeri-eller-cordfløyelsbukse-fyr. Det er ikke så veldig fancy, derfor har jeg lagt meg i selen for å ta meg litt ekstra godt ut når jeg stiller til intervju. Vi snakker ikke dress og slips, men jeg tar på meg en litt over gjennomsnittet pen skjorte og blankpolerte sko. Det gir meg en følelse av å fremstå som en seriøs kandidat, og jeg kan umulig tro det skader å være ren og pen i tøyet i en slik situasjon.
Interesserte Iversen: Når jeg får beskjed om at jeg dessverre ikke nådde opp denne gang og ikke får annengangsintervju er jeg flink til å spørre om hva jeg kan forbedre til neste gang jeg er på intervju. Det er vanskelig å stille et sånt spørsmål uten å virke sutrete, og jeg kan jo ikke garantere at jeg får 100% sannferdige svar, men jeg tror jeg har funnet en fin balanse. På den annen side har jeg til gode å få dårlig tilbakemelding, noe som forvirrer meg litt. Kanskje jeg ikke har funnet balansen likevel. Uansett tror jeg det er en smart ting å gjøre, for intervjuer er jo også noe man kan trene seg opp til å bli god på.
…og om ikke inspirasjonen glipper kan det hende jeg kjører all ære på skraphaugen og skriver en åpen søknad til internett. Man bør jo prøve det meste når man er ute etter arbe’.
Rainn Wilson spiller Frank, en gatekjøkkenkokk som bor sammen med den tidligere stoff- og alkoholmisbrukeren Sarah (spilt av Liv Tyler). Hun forlater ham til fordel for Jacques, den ekleste Kevin Bacon-figuren på denne siden av Sleepers. Et indirekte resultat av bruddet mellom Frank og Sarah er at Frank ender opp som superhelten (og denne termen bruker vi så løst det går an å bruke den) Crimson Bolt. Jeg tror ikke jeg spoiler for mye om jeg også nevner at Ellen Page trer inn i rollen som et ungt sidekick, og at klimakset i filmen dreier seg om oppgjøret mellom Frank og Jacques.
Nå får man kanskje inntrykket av at jeg ikke likte Super noe særlig. Det er på noen måter korrekt, men jeg er veldig glad for at jeg så den. Dette er solid håndverk. Enkelte scener er så som så (spesielt Rainn Wilsons aftenbønn kunne jeg klart meg uten) men totalt sett er dette underholdende i den grad ekstremvold og triste menneskeskjebner kan være det. Der Kick-Ass og Defendor velger å kile latternerven går Super i den diametralt motsatte retningen og utsetter oss for bilder vanligvis reservert Tarantino-filmer. Det er litt vondt, men det er effektivt. Samtidig er det ikke så veldig langt mellom morsomhetene heller, selv om jeg i ettertid ikke helt forstår hvor regissør og manusforfatter James Gunn klarte å presse dem inn.
