Det hender at det er varmt i Norge, ofte forekommer dette i perioden vi kaller «sommeren». Det nordmenn vanligvis passer på å gjøre i slike perioder er å reise til andre land, som helst skal være minst like varme. Dette konseptet har jeg testet, da svigers inviterte til en uke i Le Marche. Om du ikke aner hva Le Marche er skal du ikke være så bekymret, ifølge flere relativt geografiinteresserte mennesker jeg har diskutert saken med er dette Italias minst kjente region. Om det skal være en «Le» foran er visstnok også mulig å krangle om, men jeg stoler på svigers der. Le Marche grenser for øvrig til San Marino, det er ganske stilig.
Siden jeg er en superflink blogger passet jeg på å sirlig notere ned kommentarer underveis, slik at Italia kunne anmeldes tilbake i gamlelandet. Når jeg skriver at jeg passet på å sirlig notere betyr det egentlig at Madammen noterte ned stikkord hver gang jeg kom over et minus eller et pluss.
Noen vil kanskje mene at dette blir et veldig subjektivt innlegg i debatten om hvorvidt Italia er et bra land, og det har de etter alt å dømme rett i. Vi setter i gang, i relativt kronologisk rekkefølge:
Pluss: Jeg tok en tur på herretoalettet i ankomsthallen etter landing, og det var en strålende opplevelse. Ikke bare var det rent og pent (jeg var nylig i Madrid en tur, og de skal jaggu være glad jeg ikke gadd å skrive noe særlig om det, for der tror det jeg må ha vært forbundt å bruke offentlige toaletter for alle som er eldre enn 4 og/eller i tilregnelig tilstand), men det kom stadig små støt med vann langs kanten slik at skålen til en hver tid var ren og pen. Undertegnede hadde ikke behov for en #2, men ser for seg at det ville vært en flott opplevelse. God start for Italia der, altså!
Minus: Den gode herrestarten ble raskt overkjørt av en dårlig damestart. Det viser seg at disse støtene med vann ikke ble like godt mottatt av Madammen og Svigerinna. For å unngå å havne i hundehuset allerede første dagen godtok jeg storsinnet å føre dette opp som et minus.
For å komme oss fra Roma til Le Marche, nærmere bestemt Santa Vittoria in Mantenano (omtrent), benyttet vi oss av leiebil. Den vi hadde bestilt hadde ikke kommet tilbake fra forrige tur, så vi fikk en kul bil med avtagbart tak i stedet. Den hadde imidlertid dårlig plass til Svigerinna i baksetet, og vi brukte en halvtime på å forstå hvordan bagasjerommet kunne åpnes. Ingen pluss eller minus, det er landet vi anmelder – ikke leiebilfirmaet.
Minus: Det å begi seg ut på motorveien er ikke en hyggelig fritidssyssel i Italia. Av en eller annen korka grunn praktiseres vikeplikt for den som skal på – og italienerne ser ut til å la det gå sport i å få folk til å vente lengst mulig. Her har Italia noe å lære av Norge, hvor vi er snille med hverandre og har deilige akselerasjonsfelt for de som vil leke seg med de andre på de store veiene.
Pluss: Umiddelbart noteres det at fartsgrensen er 130 kilometer i timen. Koselig.
Minus: …og så kommer bomstasjonene. Jeg har ingen sterke meninger om bomstasjoner som finansieringsmodell, men jeg er ikke glad for dårlig skilting og kaotiske tilstander når alt man vil er å betale for seg og kjøre videre. Italienere byr heller ikke på særlig intuitiv (eller engelskspråklig) skilting, som er litt keitete for oss som ikke vet hvordan slike stasjoner fungerer. Heldigvis har Madammen og Svigerinna bodd på kontinentet og visste hvordan dette fungerte, så det gikk greit. Likevel må det føres negativ kommentar, det er ikke Italias fortjeneste at jeg gifta meg inn i en verdensvant familie.
Pluss: I dette landet skiltes det imidlertid mye annet morsomt. Det var varselet om at vi måtte kjøre saktere hvis tåla ruller inn som sørget for positiv protokollføring. Søtt at italienerne må fortelles sånt.
Minus: Men hva er greia? Dundrer det ofte inn svære tåkebanker på motorveien i støvellandet? Minuspoeng!
Omtrent nå sitter du kanskje og tenker «det er jo ikke noe mål og mening ved dette, er det? Her deles det ut poeng i hytt og gevær uten regler og føringer, så hvordan kan vi stole på konklusjonen?». Det er helt legitimt. Derfor skal jeg kort informere om at hvis du liker god og billig mat, pittoreske landskap og varmegrader – da kommer du sikkert til å digge Italia. Om det var all sutringa vender vi nå tilbake til hovedprogrammet.
Pluss: Vi kunne knapt kjøre rundt en sving uten at det dukket opp stilige landsbyer på fjellknatter, flotte olivenlunder eller grønne dalfører. Selv en som meg må innrømme at Italia er pent å se på.
Minus: Men de har masse korrupsjon, da. Det må bli minuspoeng. Hele bilen nikket seg enig i dette, så da sniker den seg akkurat inn på lista.
Pluss: Vi er altså fremdeles i bilen på vei til svigerleiligheten. Langs veien, litt før Pescara, kjørte vi forbi et slags vannland med en sklie på størrelse med Holmenkollen. Selv uten at vi tok oss tid til å teste er dette utvilsomt et plusspoeng til Italia.
Minus: Noen kilometer senere dukket det opp noe som mest av alt lignet på en svær plastikkvulkan. Nordmann god som noen er jeg litt skeptisk til det ukjente, og deler under noe tvil ut et minuspoeng.
Minus: I Italia har de broer, akkurat som i Norge. I Norge forteller vi deg hva broa heter før du krysser. Av og til informerer vi til og med om hvor lang broa er, eller hvor høyt bæretårnet rager. Sånt driver de ikke med i Italia – der får du først vite hvilken bro du har passert etter at du har kjørt over hele greia. Skandale!
Minus: Siste poeng på bilturen mot leiligheten burde vært et plusspoeng. På et slags gatekjøkken kjøpte jeg noe superpraktisk: To pølser med pommes frites, ost og tomatsaus, innbakt i loff. På papiret en gudegave, i praksis ganske bedritent. At for mye ost noensinne kunne avstedkomme et minuspoeng hadde jeg aldri sett for meg, men sånn har det altså blitt.
Uka gikk i stor grad med på å farte rundt i provinsen for å besøke finfine steder å spise, badestrender og andre ting man holder på med under sydlig sol. Madammen orka ikke å holde styr på femten poeng daglig, derfor måtte jeg begrense meg noe.
Pluss: I Italia er det no thaang å få tak i pærejuice. Her har Norge mye å lære!
Minus: Svigerinna sleit mye med myggstikk. Jeg liker mygg, sikkert fordi de ligger unna meg, men etter mye gråt og tenners gnissel ble det delt ut minuspoeng. Mygg står ansvarlig for over halvparten av alle menneskelige dødsfall gjennom tidene, så egentlig var det på tide at de fikk litt kritikk.
Pluss: Spekk på pizza. Spekk. På pizza.
Pluss: Korrupsjon. Ok, så har fenomenet fått et minuspoeng tidligere, men vi var ute med en lokal vinprodusent som viste oss alle de gode sidene. Eksempelvis kan man få bedre mat, bedre service og gratis greier. Fett nok.
Minus: Italiensk tid er omtrent det samme som spansk tid, eller det amerikanerne kaller mexicansk tid. Afrikansk tid har jeg også hørt, eller konetid, men nå begynner vi å flørte med fordommer og rasisme. Poenget er at folk ikke gidder å se på klokka i Italia. Sånt orker ikke sindige nordmenn med stål i ben og armer, altså.
Minus: Jeg hadde egentlig ført opp italiensk radio og Eros Ramazotti som to minuspoeng, men det viste seg fort at italiensk radio omtrent bare spiller trege boybandlåter og… Eros Ramazotti. Det får holde med ett minuspoeng.
Pluss: På stranda, som jo er mitt rette element (dette vil alle som kjenner meg le høyt av), konsumerte vi en del is. Blant floraen av rare smaker fant jeg en gammel favoritt, Solero Exotic. Det er en vaniljeispinne med mangotrekk (kort fortalt), og den smakte ca femten ganger bedre enn den norske versjonen, som jeg egentlig ikke er sikker på om fremdeles finnes i salg en gang.
Pluss: Italiensk flaskevann av typen Frizzante er genialt. Det er Farris, bare at det smaker som vann og har bobler. Jeg hater Farris.
De siste poengene ble delt ut på vei tilbake til flyplassen, og på hotellet vi overnattet på før vi reiste hjem til Norge.
Minus: Etter et par timers kjøring ble vi nødt til å bremse ganske kraftig ned, midt på et veistrekk. Det hender jo, og vi skal ikke holde Italia ansvarlig for at jeg måtte redusere farten. Det Italia derimot skal få notert i meldingsboka er at de har fryktelig klumsete politistyrke. Årsaken til at vi måtte redusere farta var nemlig at to politibiler hadde parkert midt på veien. I 130-sonen. Hvorfor gjør man sånt, tror dere? Jo, det skal jeg fortelle: Sånt gjør man hvis man har mistet åttisju tusen A4-ark ut av vinduet. I fart. På motorveien. I 130. det er et under at jeg ikke gir mer enn ett lusent minuspoeng for sånt slendrian.
Minus: På hotellet så vi på tv. Vodafone reklamerte med en rappende pingvin, og det er rett og slett ikke akseptabelt i 2013.
Minus: Helt på tampen må jeg ta med et snodig fenomen. Zombiebestemødrene. Over alt tråkka det rundt damer på 75+ som alle så prikk like ut. Firkantede i formen, med døde øyne og blått hår. Ikke så skumle i dagslys, men vi møtte et par i mørket også. Soleklart minuspoeng.
Avslutningsvis ender vi opp med at den stolte nasjonen Italia i utgangspunktet virker ganske kurant – men vil poengene fortelle en annen historie?
Ja.
Totalt scorer Italia -4. Jeg er usikker på hvor skalaen begynner og slutter, men tallenes tale er altså klar. Italia er en nasjon trygt plassert i en ikke-eksisterende oversikt med fire negative poeng. Nå er det slik at ingen andre nasjoner har noen poengsum å sammenlikne med, men jeg syns det blir veldig lite løsningsorientert å fokusere på akkurat det.