K13: Hjorthetangering!

Å oppsummere hva Katakombene faktisk er lar jeg være i år. Fokuset må ligge på at jeg i år tangerte Hjorthen i antall deltagelser, etter at jeg gikk glipp av de aller første og han måtte melde pass denne gangen. Sug på den!

Her er mine tanker om filmene som Hjorthefar ikke fikk med seg:

12.00: Johnny Guitar
Johnny Guitar-plakat(Nicholas Ray, USA 1954, 1t 50m)

Siden fartsgrensene i Skiensområdet er latterlige kom vi noen minutter for sent til Katakombene i år, men jeg tror ikke vi gikk glipp av så altfor mye av «Johnny Guitar». I denne sterke programstarteren møter vi Johnny (Sterling Hayden, et ukjent navn for meg) som er innleid gitarist på saloonen til Vienna, spilt av Joan Crawford. Begge to er fantastiske i sine roller, spesielt Hayden gjør en god jobb med tanke på rollefigurens bakgrunn. Det ligger noe og ulmer under der, og man skal vel ikke vært verdensmester i IQ for å mistenke at Johnny er like god med pistolen som med gitaren, men Hayden tar med en slags… uro til roen, som jeg lot meg fascinere av.

Handlingen er ikke så komplisert, og heller ikke helt ukjent fra andre westerns: Vienna har kjøpt eiendom ved en kommende jernbane, noe lokale hot shots ikke har sansen for. Johnny Guitar er den innleide gitaristen som også har en romantisk forhistorie med Vienna, og på toppen av det hele renner det en sær gjeng (vanskelig å si om vi kan kalle dem skurker eller ikke) rundt i området og mistenkes for det meste gale som skjer.

Anbefales varmt, selv for deg som syns gammel western kan bli litt treg.

14.10: Delhi Belly
(Abhinay Deo, Akshat Varma, India 2011, 1t 43m)

Etter en god start fikk vi en knallbra følgefilm. Delhi Belly handler om tre til dels rufsete kamerater som både bor sammen og havner i trøbbel sammen. Det er imidlertid forloveden til den ene av kameratene som uforvarende sørger for gjengens problemer, etter en liten «transaksjon» med en for anledningen russisk Kim Bodnia.

Få med deg denne om du liker fargerike skurker, gøyale biljakter og overraskende tilfeller av sang og dans (ta det med ro, det er ikke for mange). Litt nervøs for at tittelene henspiller på litt barnslig toaletthumor? Ok, du har rett i det – men se Delhi Belly likevel.

16.10: Hukkle
(György Pálfi, Ungarn 2002, 1t 18m)

Ofte er det slik at filmer vi ser under Katakombene er den typen vi aldri hadde sett på eget initiativ, men så er det likevel veldig stas å ha sett dem. Det er ikke tilfellet her. Denne saken handler om en haug med flinke damer (jada, kudos for det), masse late menn og en kar som hikker (elendig skuespiller, men han er eldgammel så da er det visst greit). Det er noe begravelser og blomster som vokser et sted der også, men… Nei, denne var ikke helt min kopp te. Ikke liker jeg te heller.

17.50: the Tempest
(Julie Taymore, England 2010, 1t 50m)

Shakespeare og jeg har lenge hatt et godt forhold. Dette stykket har jeg aldri reflektert mye over, jeg har knapt nok tenkt på det i det hele tatt og langt mindre lest eller sett det oppført. Dessverre var jeg trøtt etter ungarsk hikkefilm (Ja, forresten: «Hukkle» er visst det ungarske onomatopoetikonet for hikking) og kom i skade for å blunde bort en halvtime ca midt i handlingen. Da jeg våknet løp Alfred Molina og Russell Brand rundt på skjermen iført kjoler, så det var jo et pluss.

Jeg likte veldig godt det lille jeg så, og kommer nok til å se hele ved en senere anledning. Beklager laber synsing.

20.40: Everybody wants to kill Bruce
(Alexandre Chauvat & Sylvain Denis, Frankrike 2013, 10m)

Se sjøl:

Morsomt. Bruce-fan Iversen approves.

20.50: The Room
(Tommy Wiseau, USA 2003, 1t 39m)

Jeg hadde hørt mye om The Room uten å helt tro på at dette kunne være det makkverket alle sier det er. Det viser seg at alle har rett, men likevel er dette så definitivt den filmen det kommer til å gå kortest tid før jeg må se igjen. «So bad it’s good» får en helt ny dimensjon av dette talentløse sammensuriet av en farse (for når det er så mange som kommer inn og ut av dører i løpet av halvannen time må det vel være en farse?).

Handlingen er… enkel. Wiseau spiller en great guy som har en mindre great kjæreste. Hun digger hans best friend og legger ikke særlig skjul på det. Innimellom kaster noen en ball til hverandre, men passer på å ikke stå langt fra hverandre. Tommy Wiseau gjør det meste selv, og jeg mistenker at han klarer å dra ned de andre skuespillernes prestasjoner med sin egen. Det er rett og slett et så lavt nivå at det er vanskelig å beskrive. Dette må oppleves.
Still-from-The-Room-1I Junaiten vises denne ganske ofte på mindre kinokomplekser, hvor publikum roper replikker sammen med karakterene, kaster plastbestikk på skjermen (aner ikke hvorfor) og generelt koser seg med Wiseaus miserable epos. Wiseau er en historie for seg selv, og er vel verdt et Youtube-søk.

Dette er filmen som riktignok stjeler halvannen time av livet ditt, men til tross for all lidelsen får du så enormt mye igjen for offeret ditt. Anbefales hardt og lenge. Med sprit.

22.50: the Dark Knight Returns pt. 2
(Jay Oliva, USA 2013, 1t 16m)

Tegnefilm! Batman!

Da vet du at Iversen allerede er happy. Nok sagt.

00.20: Juan de los Muertos
(Alejandro Brugués, Cuba 2011, 1t 32m)

Jeg så for meg en shot-for-shot remake av Shaun of the Dead, men dette er altså en film som står på egne bein. Det er gode bein også, vil jeg påstå. Cuba zombifiseres, Juan og kompaniet hans forsøker å profittere på problemet.
JuandelosMuertosZombie-filmer er sjelden fulle av hjertevarme og lun humor, men her får du begge deler. Her er det mye fortid som antydes uten å males helt ut, det fungerer godt. Skuespillerne er knallbra over hele fjøla og historien er god (til zombiefilm å være). Nok en film jeg varmt kan anbefale.

Som en slags konklusjon vil jeg nok si at programmet nok har en bredere appell enn de fleste tidligere år, og for meg er det helt i orden. Thomas er så god til å velge ut de gode filmene at jeg kan tilgi den ene dårlige (ok, urettferdig å kalle «Hukkle» dårlig – men jeg likte den ikke). Takk igjen for et herlig arrangement!

Et sted innimellom filmene ble det som vanlig bestilt pizza i nabosjappa, eminent administrert av Katakombe-veteran Tor Andre. Dette er et prosjekt jeg støtter hvert år, selv om vi aldri bestiller så mange pizzaer jeg vil ha. Med årene har vi imidlertid kommet til en slags uuttalt enighet om at så lenge jeg får bestemme at vi bestiller den pizzaen med ølsaus lar jeg være å krangle. Det blir uansett alltid nok pizza, spesielt med tanke på at store deler av dagen også går med til å momse på Grys legendariske brownies. Disse holdt enorm kvalitet i år, som vanlig. Takk også til Marchus som spanderte Laphroaig!

Ta også en tur til Filmdagbok for anmeldelser, eller kanskje du vil lese hva Sonja tenker om årets program? I begge tilfeller tror jeg du må leke litt Google, da ingen av dem har tagget innleggene sine. Fy faen. Slapt.

En takk må også rettes til Madammen, Filmdagbok-Asbjørn, Sonja og Katakombe-veteran Sigurd for strålende selskap på tur, under overnatting og i katakombene. Neste år skal jeg og Sigurd vurdere å ta med Nerf-guns til flere enn bare oss selv. Da blir’e liv, RAI RAI!

Iversen anmelder Italia

Det hender at det er varmt i Norge, ofte forekommer dette i perioden vi kaller «sommeren». Det nordmenn vanligvis passer på å gjøre i slike perioder er å reise til andre land, som helst skal være minst like varme. Dette konseptet har jeg testet, da svigers inviterte til en uke i Le Marche. Om du ikke aner hva Le Marche er skal du ikke være så bekymret, ifølge flere relativt geografiinteresserte mennesker jeg har diskutert saken med er dette Italias minst kjente region. Om det skal være en «Le» foran er visstnok også mulig å krangle om, men jeg stoler på svigers der. Le Marche grenser for øvrig til San Marino, det er ganske stilig.
Kart, for your convenience!Siden jeg er en superflink blogger passet jeg på å sirlig notere ned kommentarer underveis, slik at Italia kunne anmeldes tilbake i gamlelandet. Når jeg skriver at jeg passet på å sirlig notere betyr det egentlig at Madammen noterte ned stikkord hver gang jeg kom over et minus eller et pluss.

Noen vil kanskje mene at dette blir et veldig subjektivt innlegg i debatten om hvorvidt Italia er et bra land, og det har de etter alt å dømme rett i. Vi setter i gang, i relativt kronologisk rekkefølge:

Pluss: Jeg tok en tur på herretoalettet i ankomsthallen etter landing, og det var en strålende opplevelse. Ikke bare var det rent og pent (jeg var nylig i Madrid en tur, og de skal jaggu være glad jeg ikke gadd å skrive noe særlig om det, for der tror det jeg må ha vært forbundt å bruke offentlige toaletter for alle som er eldre enn 4 og/eller i tilregnelig tilstand), men det kom stadig små støt med vann langs kanten slik at skålen til en hver tid var ren og pen. Undertegnede hadde ikke behov for en #2, men ser for seg at det ville vært en flott opplevelse. God start for Italia der, altså!

Minus: Den gode herrestarten ble raskt overkjørt av en dårlig damestart. Det viser seg at disse støtene med vann ikke ble like godt mottatt av Madammen og Svigerinna. For å unngå å havne i hundehuset allerede første dagen godtok jeg storsinnet å føre dette opp som et minus.

For å komme oss fra Roma til Le Marche, nærmere bestemt Santa Vittoria in Mantenano (omtrent), benyttet vi oss av leiebil. Den vi hadde bestilt hadde ikke kommet tilbake fra forrige tur, så vi fikk en kul bil med avtagbart tak i stedet. Den hadde imidlertid dårlig plass til Svigerinna i baksetet, og vi brukte en halvtime på å forstå hvordan bagasjerommet kunne åpnes. Ingen pluss eller minus, det er landet vi anmelder – ikke leiebilfirmaet.

Minus: Det å begi seg ut på motorveien er ikke en hyggelig fritidssyssel i Italia. Av en eller annen korka grunn praktiseres vikeplikt for den som skal på – og italienerne ser ut til å la det gå sport i å få folk til å vente lengst mulig. Her har Italia noe å lære av Norge, hvor vi er snille med hverandre og har deilige akselerasjonsfelt for de som vil leke seg med de andre på de store veiene.

Pluss: Umiddelbart noteres det at fartsgrensen er 130 kilometer i timen. Koselig.

Minus: …og så kommer bomstasjonene. Jeg har ingen sterke meninger om bomstasjoner som finansieringsmodell, men jeg er ikke glad for dårlig skilting og kaotiske tilstander når alt man vil er å betale for seg og kjøre videre. Italienere byr heller ikke på særlig intuitiv (eller engelskspråklig) skilting, som er litt keitete for oss som ikke vet hvordan slike stasjoner fungerer. Heldigvis har Madammen og Svigerinna bodd på kontinentet og visste hvordan dette fungerte, så det gikk greit. Likevel må det føres negativ kommentar, det er ikke Italias fortjeneste at jeg gifta meg inn i en verdensvant familie.

Pluss: I dette landet skiltes det imidlertid mye annet morsomt. Det var varselet om at vi måtte kjøre saktere hvis tåla ruller inn som sørget for positiv protokollføring. Søtt at italienerne må fortelles sånt.

Minus: Men hva er greia? Dundrer det ofte inn svære tåkebanker på motorveien i støvellandet? Minuspoeng!

Omtrent nå sitter du kanskje og tenker «det er jo ikke noe mål og mening ved dette, er det? Her deles det ut poeng i hytt og gevær uten regler og føringer, så hvordan kan vi stole på konklusjonen?». Det er helt legitimt. Derfor skal jeg kort informere om at hvis du liker god og billig mat, pittoreske landskap og varmegrader – da kommer du sikkert til å digge Italia. Om det var all sutringa vender vi nå tilbake til hovedprogrammet.

Pluss: Vi kunne knapt kjøre rundt en sving uten at det dukket opp stilige landsbyer på fjellknatter, flotte olivenlunder eller grønne dalfører. Selv en som meg må innrømme at Italia er pent å se på.
Ok, dette er tatt fra en grusvei i litt mørkt vær, men det er ganske pent da?Minus: Men de har masse korrupsjon, da. Det må bli minuspoeng. Hele bilen nikket seg enig i dette, så da sniker den seg akkurat inn på lista.

Pluss: Vi er altså fremdeles i bilen på vei til svigerleiligheten. Langs veien, litt før Pescara, kjørte vi forbi et slags vannland med en sklie på størrelse med Holmenkollen. Selv uten at vi tok oss tid til å teste er dette utvilsomt et plusspoeng til Italia.

Minus: Noen kilometer senere dukket det opp noe som mest av alt lignet på en svær plastikkvulkan. Nordmann god som noen er jeg litt skeptisk til det ukjente, og deler under noe tvil ut et minuspoeng.

Minus: I Italia har de broer, akkurat som i Norge. I Norge forteller vi deg hva broa heter før du krysser. Av og til informerer vi til og med om hvor lang broa er, eller hvor høyt bæretårnet rager. Sånt driver de ikke med i Italia – der får du først vite hvilken bro du har passert etter at du har kjørt over hele greia. Skandale!

Minus: Siste poeng på bilturen mot leiligheten burde vært et plusspoeng. På et slags gatekjøkken kjøpte jeg noe superpraktisk: To pølser med pommes frites, ost og tomatsaus, innbakt i loff. På papiret en gudegave, i praksis ganske bedritent. At for mye ost noensinne kunne avstedkomme et minuspoeng hadde jeg aldri sett for meg, men sånn har det altså blitt.

Uka gikk i stor grad med på å farte rundt i provinsen for å besøke finfine steder å spise, badestrender og andre ting man holder på med under sydlig sol. Madammen orka ikke å holde styr på femten poeng daglig, derfor måtte jeg begrense meg noe.

Pluss: I Italia er det no thaang å få tak i pærejuice. Her har Norge mye å lære!

Minus: Svigerinna sleit mye med myggstikk. Jeg liker mygg, sikkert fordi de ligger unna meg, men etter mye gråt og tenners gnissel ble det delt ut minuspoeng. Mygg står ansvarlig for over halvparten av alle menneskelige dødsfall gjennom tidene, så egentlig var det på tide at de fikk litt kritikk.

Pluss: Spekk på pizza. Spekk. På pizza.

Pluss: Korrupsjon. Ok, så har fenomenet fått et minuspoeng tidligere, men vi var ute med en lokal vinprodusent som viste oss alle de gode sidene. Eksempelvis kan man få bedre mat, bedre service og gratis greier. Fett nok.

Minus: Italiensk tid er omtrent det samme som spansk tid, eller det amerikanerne kaller mexicansk tid. Afrikansk tid har jeg også hørt, eller konetid, men nå begynner vi å flørte med fordommer og rasisme. Poenget er at folk ikke gidder å se på klokka i Italia. Sånt orker ikke sindige nordmenn med stål i ben og armer, altså.

Minus: Jeg hadde egentlig ført opp italiensk radio og Eros Ramazotti som to minuspoeng, men det viste seg fort at italiensk radio omtrent bare spiller trege boybandlåter og… Eros Ramazotti. Det får holde med ett minuspoeng.
Eros Ramazotti. Skikkelig badass, i den grad smørsangere kan være badass. Julio Iglesias, go home, liksom.Pluss: På stranda, som jo er mitt rette element (dette vil alle som kjenner meg le høyt av), konsumerte vi en del is. Blant floraen av rare smaker fant jeg en gammel favoritt, Solero Exotic. Det er en vaniljeispinne med mangotrekk (kort fortalt), og den smakte ca femten ganger bedre enn den norske versjonen, som jeg egentlig ikke er sikker på om fremdeles finnes i salg en gang.

Pluss: Italiensk flaskevann av typen Frizzante er genialt. Det er Farris, bare at det smaker som vann og har bobler. Jeg hater Farris.

De siste poengene ble delt ut på vei tilbake til flyplassen, og på hotellet vi overnattet på før vi reiste hjem til Norge.

Minus: Etter et par timers kjøring ble vi nødt til å bremse ganske kraftig ned, midt på et veistrekk. Det hender jo, og vi skal ikke holde Italia ansvarlig for at jeg måtte redusere farten. Det Italia derimot skal få notert i meldingsboka er at de har fryktelig klumsete politistyrke. Årsaken til at vi måtte redusere farta var nemlig at to politibiler hadde parkert midt på veien. I 130-sonen. Hvorfor gjør man sånt, tror dere? Jo, det skal jeg fortelle: Sånt gjør man hvis man har mistet åttisju tusen A4-ark ut av vinduet. I fart. På motorveien. I 130. det er et under at jeg ikke gir mer enn ett lusent minuspoeng for sånt slendrian.

Minus: På hotellet så vi på tv. Vodafone reklamerte med en rappende pingvin, og det er rett og slett ikke akseptabelt i 2013.

Minus: Helt på tampen må jeg ta med et snodig fenomen. Zombiebestemødrene. Over alt tråkka det rundt damer på 75+ som alle så prikk like ut. Firkantede i formen, med døde øyne og blått hår. Ikke så skumle i dagslys, men vi møtte et par i mørket også. Soleklart minuspoeng.

Avslutningsvis ender vi opp med at den stolte nasjonen Italia i utgangspunktet virker ganske kurant – men vil poengene fortelle en annen historie?

Ja.

Totalt scorer Italia -4. Jeg er usikker på hvor skalaen begynner og slutter, men tallenes tale er altså klar. Italia er en nasjon trygt plassert i en ikke-eksisterende oversikt med fire negative poeng. Nå er det slik at ingen andre nasjoner har noen poengsum å sammenlikne med, men jeg syns det blir veldig lite løsningsorientert å fokusere på akkurat det.

Samtale med forsikringsselskapet

Det var en fredag i slutten av mai det hele hendte. Etter en tøff uke på jobb skulle Mamma Iversen komme på besøk, og jeg stavret hjem på mine relativt ødelagte føtter. Nevnte jeg at den ene ankelen min mangler noen leddbånd etter en fotballulykke, forresten? Det gjør den. Mai har ikke vært noen god måned for spasering for unge Iversen.

For å gjøre alt litt vanskeligere hadde Mamma Iversen av en eller annen grunn valgt å ta en buss som gikk to timer tidligere denne gangen. Hunden vår hadde i to uker slitt etter en tanntrekking (hun er vant til tørrfor og måtte plutselig over på noe mykere, sånt liker ikke alltid en gammel hundemage) og når jeg sier at det var vamt i været er ikke det akkurat en underdrivelse.

Vi bor i femte etasje uten heis. Vanligvis helt ok, men med mine defekte apostelhester lite optimalt. Jeg skulle til å sette nøkkelen i låsen da Madammen kom ut med Bikkja på slep, og ingen av dem var videre interessert i å hilse. Noe hadde åpenbart skjedd, og jeg fryktet det kunne være snakk om et toalettuhell for den stakkars Bikkja. Madammen kunne bekrefte, og de tok ettermiddagsturen med en gang.

Jeg, i min enorme naivitet, gikk inn i leiligheten. Det som møtte meg der resulterte i følgende samtale med forsikringsselskapet.

*Ring, ring*

– Du snakker med Tore i Forsikringsselskapet, hva kan jeg hjelpe deg med?

– Hei, Iversen her. Jeg ringer mest for å sjekke om det jeg har opplevd dekkes av noen av forsikringene mine.

– Ja, jeg ser dere er ganske godt dekket, så det er ikke utenkelig. Hva har skjedd, Iversen?

– Jo, nå skal du høre. Vi har en hund som har hatt litt trøbbel med magen de siste ukene etter et påtvunget bytte av fortype.

– La meg stoppe deg allerede der, dere har ingen forsikring når det gjelder hunden. Vi sendte dere et tilbud, men dere takket nei.

– Det stemmer. Vi fikk Bikkja da den hadde passert 9 år, og da ønsket dere over en tusenlapp i måneden for å forsikre henne…

– Ja, sånn er det med eldre hunder, vet du.

– Mhm. Hun måtte trekke en tann her om dagen, det er derfor vi måtte skifte foret hennes. Det kostet omtrent like mye som trekvart år med forsikring, så nå satser vi hardt på at vi er over den verste kneika.

– Uff, ja. Men siden dere ikke har forsikret henne regner jeg med at vår samtale er så å si over, eller ønsker dere nå å slå til på tilbudet? Premien blir nok enda litt høyere siden hun har vært syk i mellomtiden.

– Vel, nei. Det er nok ikke helt derfor jeg ringer. Saken er nemlig den at med en syk hund hender det at man kommer hjem til overraskelser på gulvet, ikke sant? Det er kjipt, men hunden kan jo ikke noe for det, stakkar.

– Riktig. Kjedelig.

– …og hadde det bare vært slik at hunden vår hadde gjort fra seg innendørs en gang hadde jeg jo ikke ringt forsikringsselskapet mitt, ikke sant?

– Nei, det høres også rimelig ut. Men nå er det altså akkurat det vi har snakket om de siste sekundene, så hvorfor har du ringt oss i dag, Iversen?

– Vel, så langt har vi snakket om foranledningen. At Bikkja har gjort fra seg på kjøkkengulvet. Som er… upraktisk.

– Upraktisk, absolutt.

– Men vi er praktiske mennesker. Faktisk er vi så praktiske at vi en gang i tiden investerte i en robotstøvsuger.

– De kan komme godt med, jeg har en selv. Veldig kjekk sak!

– Ja, ikke sant? Der er vi på linje, Tore! Vår går tre ganger i uka, helt av seg selv, så vi kan nesten ikke huske sist vi måtte støvsuge selv. Det har vært en drøm å slippe den møkkajobben.

– Hehe, ja, den mø….

– Aaaah, der tror jeg det gikk et lys opp for deg?

– Ja. Ja, det gjorde nok det.

– For akkurat denne gangen hadde det nok vært greiest at robotstøvsugeren ikke hadde vært innstilt på å ta runden sin. Følger du?

– Mhm.

– La meg beskrive hva som møtte meg da jeg kom hjem fra en slitsom dag på jobb, haltende og glovarm, og med besøk fra Mamma Iversen rett rundt hjørnet. Har du hørt om tornadoer?

– Ja. Virvelvinder som fyker frem og tilbake og røsker med seg det meste de kommer over.

– Eksakt. Akkurat denne dagen fungerte vår kjære robotstøvsuger omtrent på samme måten. Du forstår, når sånne støvsugere møter noe hardt, da skjønner de at det er fare på ferde. De stopper, der er de smartere enn tornadoer. Om de derimot kommer over noe mykt, da hender det at de ignorerer problemet og fortsetter med det de holdt på med. Det var det som skjedde her.

– . . .

– Har du noen gang opplevd at hele leilighetsgulvet ditt er dekket av møkk?

– Nei.

– Det har jeg, Tore. Det er, for å være litt direkte, en ganske bedriten opplevelse. Ikke bare tar det mange timer, selv om man er to, å få fjernet alt sammen – man må helst gjennomføre en grundig vask med bakteriedrepende midler etterpå. Men vet du hva som er enda mer vanskelig å vaske enn selve gulvet?

– Nei..?

– Robotstøvsugeren. Den tok kvelden, druknet i dritt. Uten håp for fremtiden. Vi forsøkte å gjenopplive den, men ingen skal tvinges tilbake i yrkeslivet etter en slik opplevelse, syns du det, Tore?

– Jeg… altså, nei?

– Nei. Vi har avlivet henne. Robotstøvsugeren, altså. Bikkja lever i beste velgående og fikk en ekstraordinær vask mens Mamma Iversen satt på en benk i en mørk bakgård i to og en halv time. En dårlig start på helgebesøket. Flere par sokker avled også med døden. Vi har opplevd vårt personlige Armageddon, Tore. Da syns jeg det er betimelig å spørre om dere gode mennesker i Forsikringsselskapet kunne tenke dere å gi oss penger til en ny robotstøvsuger.

Det eneste som ikke er sant i denne historien er at jeg har hatt åndsnærvær nok til å faktisk kontakte forsikringsselskapet mitt i forbindelse med denne fredagsettermiddagen fra Helvete.

 

Ordkløveri (det ordspillet fungerte ikke)

For tiden jobber jeg med tidsskrifter. Arbeidsplassen min sørger for at bibliotek rundt om det ganske land kan ha egne hyller med Illustrert Vitenskap, Kapital og dagsferske aviser. Det er fint å føle at man bidrar til noe samfunnsnyttig. At hele formålet med vår business er å holde økonomisk liv i Norsk Bibliotekforening er en steikefeit bonus. Bibliotek ruler.

…men hakket viktigere, om man måler i bloggbarhet, er det at man av og til kommer over morsomme og/eller treffende tidsskriftnavn! Jeg har tatt med et lekkert eksemplar hjem:

Medlemsbladet til Norsk Knivforening kunne hett «Norske kniver», «Kniver i Norge» eller «Medlemsbladet til Norsk Knivforening», men dette er ikke en hvilken som helst interesseorganisasjon. De har nemlig sansen for gode ordspill, og har kalt seg «Knivbladet«. Som en tilleggsbonus holder foreningen til på Norsk Skogmuseum, dermed har de e-postpostfikset (en post for mange?) @skogmus.no.

Beinkult. Her får dere et bilde av en kniv jeg fant på internettet et sted. Det burde nok vært noe fotokreditt her, men… det er det visst ikke.

Veldig skarp

Katakombene 2012: Spillefilmbonanza

Hvert eneste år samler Thomas (på nettet kjent som Fred Ut) en liten gjeng venner og bekjente til det som må være Skiens beste filmfestival. For femte året på rad stilte jeg opp sammen med Madammen, i år fikk vi selskap i bilen av Den Fabelaktige Sonja fra Sandnes som Flytta til Oslo Nylig, Sigurd (kjent fra tidligere Katakombeferder og Sivilstatus) og Asbjørn. Et godt utgangspunkt, selv om vi visste at Hjorthen ville dukke opp i år også.

Årets program:

12.00 Rubber (Frankrike 2010, regi: Quentin Dupieux aka Mr. Oizo)
Denne filmen hadde en del i publikum sett før, og jeg hadde tilfeldigvis takket nei til å se den et par uker før Katakombene. Flaks for meg, kanskje litt uflaks for de som allerede hadde sett den. Tempoet byr ikke til gjensyn før det har gått litt tid, tør jeg mene. Selv om jeg har valgt bort å se denne ved flere anledninger basert på internettanmeldelser og trailer er jeg glad jeg fikk se «Rubber».

Utgangspunktet er et dekk som dreper for fote (for gummi?), med haugevis av surrealistiske metareferanser og skuespillere som bryter den fjerde veggen. I starten har filmen sitt helt egne publikum, og her er det mange karakterer jeg gjerne skulle sett mer av. Jeg skulle også gjerne sett enda mer av Stephen Spinella, som spiller politimann slæsj skuespiller. Litt langsom til tider (selv for førstegangstitteren), men alt i alt en positiv opplevelse.
Stoler, folk ute av fokus og ørken. "Rubber" i et nøtteskall.Madammen sier: Jeg likte «Rubber» mer enn jeg trodde jeg skulle. Pent filmet og godt valgt musikk.

13.40 Black Friday (India 2004, regi: Anurag Kashyap)
Jeg trooor Thomas introduserte dette som den beste filmen han hadde sett i 2011. Jeg må innrømme at det muligens er den beste filmen jeg har sovna til i 2012.

Det jeg husker er at vi fikk se en ganske stram og detaljert thriller om uro mellom hinduer og muslimer i India, men med tanke på at jeg av en eller annen grunn sov gjennom midtpartiet tør jeg ikke si stort mer enn det. Det må understrekes at det ikke var filmen som dysset meg i søvn, skylden for det må nok en dårlig natts søvn ta. Jeg kommer til å se denne igjen ved en mer uthvilt anledning, da jeg likte det jeg faktisk så.

Madammen sier: Man brukte fargefiltre for å skille tider og hendelser, her syns jeg man kunne gjort en bedre jobb. Ellers gikk det litt raskt i svingene, veldig mye informasjon å ta inn, men en ok film.

16.30 Putney Swope (USA 1969, regi: Robert Downey Sr.)Jive ass crackers!
Putney Swope er the token black guy som på meget spesielt vis ender opp som styreleder i et stort reklamefirma. Enormt anslag, mange flotte tullereklamer og artige karakterer, men noe dalende kvalitet mot slutten. Likevel en film jeg gladelig anbefaler, og som jeg er veldig glad for å ha sett.

Madammen sier: Jeg likte de første ti minuttene, etter det ble det litt for mye tøys.

18.10 Life in a Day (USA/England 2011, regi: Kevin MacDonald)
Årets dokumentar var blant høydepunktene for min del, til tross for at jeg hatet den aller siste scenen dypt og intenst. Produksjonsselskapet til Scott-brødrene står bak denne sammenklippingen av innsendte øyeblikk fra 24. juli 2010. Fra morgen til kveld får vi være med i tilfeldige menneskers liv, og det funker veldig godt. Mitt favorittsegment var morgenkvisten, hvor vi får se på folk som våkner – enkelt og greit. Giraffødsel trekker også opp en allerede veldig god opplevelse.

Madammen sier: Veldig godt satt sammen, plusspoeng for å ta med det helt banale og det veldig alvorlige.

Et sted innimellom: Mat og quiz (Pizza, Tor Andre)
Hvert år samler Tor Andre inn pizzaønsker før nest siste film og sørger for bestilling. Det resulterer i herlig pizzafest i en litt forlenget pause, og de siste åra en quiz. I år hadde Tor Andre virkelig slått på stortromma og ordnet begge deler med godt resultat. Som vanlig endte mitt lag på andreplass, mens Madammens lag vant. La oss ikke snakke mer om dette.

Madammen sier: Jeg rocker bolle!

20.50 Polyester (USA 1981, regi: John Waters)
John Waters, dere! Og ikke bare det – Thomas hadde skaffet luktekort fra de originale kinooppsetningene, den galningen. Denne go’filmen starter med en liten kommentar fra en forsker som har utviklet ODORAMA, slik at vi vet når vi skal skrape kortene og sniffe underveis i filmen. Poengløst som instruks, men veldig sjarmerende likevel. Vi fikk roser, propan, sure sko og mange andre dufter og stanker. Thomas var litt redd for at kortene hadde mistet noe av dunsten, men jeg tror de fleste i rommet kan bekrefte at det ikke var tilfellet… Filmen var forresten også ganske artig.

Madammen sier: Veldig hyggelig av Waters å både begynne og avslutte med gode lukter. Minuspoeng for alt som luktet bensinaktig.

22.35 The Devil Rides Out (England 1968, regi: Terence Fisher)
Hammer-skrekk med det okkulte i fokus er kult nok i seg selv, men når vi også får Christopher Lee OG Charles Gray med på lasset, da er onkel Iversen en happy camper!
Christopher Lee, dere!«The devil rides out» handler om en sekt ledet av Charles Gray som forsøker å innlemme et par nye medlemmer, og hvordan våre helter jobber for å unngå at deres gamle venner ender opp som djeveldyrkere på heltid. Det sier jo seg selv at dette er oppskriften på en finfin film. Lee fungerer som filmens Gandalf, han som kan alt – men som likevel forsvinner for en og annen studietur, for så å redde dagen når han returnerer. Med seg har han et sidekick som legger opp til forklaringer av filmens fremgang og som gjerne erstatter dagens spesialeffekter med replikker som «it’s getting colder, do you notice? Brr!» (og det funker!). Med det sagt, det er en og annen imponerende spesialeffekt her også. Jeg koste meg!

Madammen sier: Denne likte jeg godt, selv om den ikke var spesielt skummel.

00.30 King Salomon’s Mines (USA 1985, regi: J. Lee Thompson)
Da jeg leste programmet en halvtime før første film ble jeg begeistret for avslutningsfilmen. Dette var nemlig en av mine desiderte favorittfilmer som barn, etter at mor mi tilfeldigvis tok den opp på VHS en sen kveld på TVNorge. Som noe mer voksen innser jeg at Sharon Stone og Richard Chamberlain kanskje ikke er de mest overbevisende skuespillerne vi har sett, og historien føles som en billig Indiana Jones-kopi.

For dere som ikke kjenner historien handler det om at en eventyrer og et spesielt reisefølge leter etter Kong Salomos diamantgruver i Afrika, og på veien dumper de borti både kannibaler og trollkvinner. Om du ikke lar deg overbevise av filmen er det helt ok (det finnes flere andre skjermversjoner), men boka bør leses. Det er en eventyrklassiker.

Reisefølget delte seg imidlertid litt over hvor tro filmen var mot Haggards bok, og jeg skal gi Sigurd litt mer rett enn jeg gjorde da for at man har tatt seg relativt store friheter. Likevel er det jo gjerne slik med barndomsminner at de ikke falmer selv om de burde gjøre det, og jeg kommer nok til å reklamene for denne når jeg får egne barn.

Madammen sier:
Sovna etter et kvarter, men har sett den før. Husker ikke stort av det.

02.10 Slutt

I år var programmet stappet med filmer i helaftenslengde, i motsetning til tidligere år hvor vi har fått krydder i form av kortfilm og tv-episoder. Det fungerte bra, men jeg trenger nok et år eller to på å bli vant til formen. Plusset ved denne programoppbygginga er at pauser blir litt lengre, som øker den sosiale hyggefaktoren. For meg var det heller ikke en eneste film som ikke falt i smak, det er Katakombe-rekord for min del.

Takk til Thomas, reisefølget og de andre oppmøtte for enda en strålende filmdag – jeg regner med at vi sees igjen neste år!

For tidligere Katakombe-rapporter kan du klikke her.

Jeg har sett film: Super

Husker dere Kick-Ass?

Det gjør jeg. En fabelaktig film full av gladvold og fine rollfigurer. På samme tid som Kick-Ass gikk sin seiersgang på kino ble vi servert Super på DVD-markedet, en film som ved første øyekast lover mye av det samme. Ved andre øyekast er det imidlertid ganske tydelig at vi snakker om en helt annen slags film – og det er jeg egentlig litt usikker på hva jeg syns om.
Rainn Wilson spiller Frank, en gatekjøkkenkokk som bor sammen med den tidligere stoff- og alkoholmisbrukeren Sarah (spilt av Liv Tyler). Hun forlater ham til fordel for Jacques, den ekleste Kevin Bacon-figuren på denne siden av Sleepers. Et indirekte resultat av bruddet mellom Frank og Sarah er at Frank ender opp som superhelten (og denne termen bruker vi så løst det går an å bruke den) Crimson Bolt. Jeg tror ikke jeg spoiler for mye om jeg også nevner at Ellen Page trer inn i rollen som et ungt sidekick, og at klimakset i filmen dreier seg om oppgjøret mellom Frank og Jacques.

Jeg hadde ikke lest mer om denne filmen før jeg så den enn at den var severdig og at den kanskje ville overraske noen med sine twists and turns. En 18-årsgrense ble registrert, men ikke tenkt mer over enn at slike grenser ofte virker litt vilkårlig satt. Denne gangen er det nok lov å si at aldersgrensa kan forsvares, det vil ikke være spesielt vanskelig en gang. Dette er en film fylt til randen av ubehageligheter, vold og umoral.
Nå får man kanskje inntrykket av at jeg ikke likte Super noe særlig. Det er på noen måter korrekt, men jeg er veldig glad for at jeg så den. Dette er solid håndverk. Enkelte scener er så som så (spesielt Rainn Wilsons aftenbønn kunne jeg klart meg uten) men totalt sett er dette underholdende i den grad ekstremvold og triste menneskeskjebner kan være det. Der Kick-Ass og Defendor velger å kile latternerven går Super i den diametralt motsatte retningen og utsetter oss for bilder vanligvis reservert Tarantino-filmer. Det er litt vondt, men det er effektivt. Samtidig er det ikke så veldig langt mellom morsomhetene heller, selv om jeg i ettertid ikke helt forstår hvor regissør og manusforfatter James Gunn klarte å presse dem inn.

At en film hvor to komikere kler seg opp i dårlige superheltkostymer på DVD-coveret skulle være den som i størst grad de siste årene har fått meg til å tenke over om jeg egentliger helt komfortabel med at jeg likte en film noe hadde jeg aldri trodd. Jeg drøyer noen år med gjensynet, men anbefaler de fleste som har avfeid Super som noe generisk og uoriginalt å få den med seg. Egentlig anbefaler jeg folk som liker film å se Super, men ikke på romantisk date eller med barnebarna.

PS: Se opp for Nathan Fillion som tidenes mest corny superhelt – for kristne.

Rundlurt

Hei, jeg heter Espen Iversen og jeg har blitt rundlurt av kona mi.

Det hele begynte på høstparten i 2005. Madammen skulle brette sammen nyvasket sengetøy og jeg, som den latsabben jeg er, hadde planer om å spille den ferske demoen for Football Manager 2006. Jeg ante fred og ingen fare da Madammen iverksatte sitt seksårige prosjekt: Å dressere meg til å ordne brettingen av sengetøy helt selv.

«Ivers, kom hit. Vi skal brette sengetøy. Det går ikke an å gjøre det alene.» var begynnelsen.

Mine protester om at det går helt fint å brette sengetøy alene falt på stengrunn. Jeg tilbød meg å ordne biffen selv, men Madammen avslo. Snedig trekk. Det er vanskelig å tro at hun ikke vet hvordan man spiller sjakk. Vi brettet sengetøyet sammen og endte opp med sirlig brettede lakner og dynetrekk. I årene som fulgte fortsatte vi dette spesielle ritualet hver gang nytt sengetøy fant veien fra tørketrommelen og ut i brettehaugen – og hver gang påpekte jeg at dette fint går an å gjøre selv om man ikke er to.

«Men det er jo koselig, da?» sa hun. Hver gang. Og hver gang måtte jeg jo innrømme at det i hvert fall ikke var tortur. Jeg skulker tross alt unna ganske mye annet i heimen fordi jeg har annektert ansvaret for middag 93 av 100 dager (de syv resterende mesker vi oss med Madammens kjøttbrød (som er guddommelig vomfyll) eller en form for halvfabrikata). Dette er bare en digresjon for å unnskylde at jeg åpenbart slipper unna det meste relatert til klesvask. Ikke korsfest meg! Jeg er en snill gutt, innerst inne.

Lille julaften 2011. Dagen Madammen spilte trumfkortet var en ganske vanlig dag i julestria, og rundt klokka ti på kvelden ble jeg forespurt om vi snart skulle få brettet et sett nyvasket sengetøy. Som vanlig besvarte jeg dette med mumling om hvor enkelt det er å brette sengetøy selv, men forberedte meg mentalt på fellesbretting.

«Ok, hvis jeg tar oppvasken kan jo du brette det selv» kvitret Madamen og smilte søtt.

Sjakk matt.

Jeg har gravd min egen grav, og i dag har Madammen plassert gravstøtte og fylt i jord.