Ordkløveri (det ordspillet fungerte ikke)

For tiden jobber jeg med tidsskrifter. Arbeidsplassen min sørger for at bibliotek rundt om det ganske land kan ha egne hyller med Illustrert Vitenskap, Kapital og dagsferske aviser. Det er fint å føle at man bidrar til noe samfunnsnyttig. At hele formålet med vår business er å holde økonomisk liv i Norsk Bibliotekforening er en steikefeit bonus. Bibliotek ruler.

…men hakket viktigere, om man måler i bloggbarhet, er det at man av og til kommer over morsomme og/eller treffende tidsskriftnavn! Jeg har tatt med et lekkert eksemplar hjem:

Medlemsbladet til Norsk Knivforening kunne hett «Norske kniver», «Kniver i Norge» eller «Medlemsbladet til Norsk Knivforening», men dette er ikke en hvilken som helst interesseorganisasjon. De har nemlig sansen for gode ordspill, og har kalt seg «Knivbladet«. Som en tilleggsbonus holder foreningen til på Norsk Skogmuseum, dermed har de e-postpostfikset (en post for mange?) @skogmus.no.

Beinkult. Her får dere et bilde av en kniv jeg fant på internettet et sted. Det burde nok vært noe fotokreditt her, men… det er det visst ikke.

Veldig skarp

Katakombene 2012: Spillefilmbonanza

Hvert eneste år samler Thomas (på nettet kjent som Fred Ut) en liten gjeng venner og bekjente til det som må være Skiens beste filmfestival. For femte året på rad stilte jeg opp sammen med Madammen, i år fikk vi selskap i bilen av Den Fabelaktige Sonja fra Sandnes som Flytta til Oslo Nylig, Sigurd (kjent fra tidligere Katakombeferder og Sivilstatus) og Asbjørn. Et godt utgangspunkt, selv om vi visste at Hjorthen ville dukke opp i år også.

Årets program:

12.00 Rubber (Frankrike 2010, regi: Quentin Dupieux aka Mr. Oizo)
Denne filmen hadde en del i publikum sett før, og jeg hadde tilfeldigvis takket nei til å se den et par uker før Katakombene. Flaks for meg, kanskje litt uflaks for de som allerede hadde sett den. Tempoet byr ikke til gjensyn før det har gått litt tid, tør jeg mene. Selv om jeg har valgt bort å se denne ved flere anledninger basert på internettanmeldelser og trailer er jeg glad jeg fikk se «Rubber».

Utgangspunktet er et dekk som dreper for fote (for gummi?), med haugevis av surrealistiske metareferanser og skuespillere som bryter den fjerde veggen. I starten har filmen sitt helt egne publikum, og her er det mange karakterer jeg gjerne skulle sett mer av. Jeg skulle også gjerne sett enda mer av Stephen Spinella, som spiller politimann slæsj skuespiller. Litt langsom til tider (selv for førstegangstitteren), men alt i alt en positiv opplevelse.
Stoler, folk ute av fokus og ørken. "Rubber" i et nøtteskall.Madammen sier: Jeg likte «Rubber» mer enn jeg trodde jeg skulle. Pent filmet og godt valgt musikk.

13.40 Black Friday (India 2004, regi: Anurag Kashyap)
Jeg trooor Thomas introduserte dette som den beste filmen han hadde sett i 2011. Jeg må innrømme at det muligens er den beste filmen jeg har sovna til i 2012.

Det jeg husker er at vi fikk se en ganske stram og detaljert thriller om uro mellom hinduer og muslimer i India, men med tanke på at jeg av en eller annen grunn sov gjennom midtpartiet tør jeg ikke si stort mer enn det. Det må understrekes at det ikke var filmen som dysset meg i søvn, skylden for det må nok en dårlig natts søvn ta. Jeg kommer til å se denne igjen ved en mer uthvilt anledning, da jeg likte det jeg faktisk så.

Madammen sier: Man brukte fargefiltre for å skille tider og hendelser, her syns jeg man kunne gjort en bedre jobb. Ellers gikk det litt raskt i svingene, veldig mye informasjon å ta inn, men en ok film.

16.30 Putney Swope (USA 1969, regi: Robert Downey Sr.)Jive ass crackers!
Putney Swope er the token black guy som på meget spesielt vis ender opp som styreleder i et stort reklamefirma. Enormt anslag, mange flotte tullereklamer og artige karakterer, men noe dalende kvalitet mot slutten. Likevel en film jeg gladelig anbefaler, og som jeg er veldig glad for å ha sett.

Madammen sier: Jeg likte de første ti minuttene, etter det ble det litt for mye tøys.

18.10 Life in a Day (USA/England 2011, regi: Kevin MacDonald)
Årets dokumentar var blant høydepunktene for min del, til tross for at jeg hatet den aller siste scenen dypt og intenst. Produksjonsselskapet til Scott-brødrene står bak denne sammenklippingen av innsendte øyeblikk fra 24. juli 2010. Fra morgen til kveld får vi være med i tilfeldige menneskers liv, og det funker veldig godt. Mitt favorittsegment var morgenkvisten, hvor vi får se på folk som våkner – enkelt og greit. Giraffødsel trekker også opp en allerede veldig god opplevelse.

Madammen sier: Veldig godt satt sammen, plusspoeng for å ta med det helt banale og det veldig alvorlige.

Et sted innimellom: Mat og quiz (Pizza, Tor Andre)
Hvert år samler Tor Andre inn pizzaønsker før nest siste film og sørger for bestilling. Det resulterer i herlig pizzafest i en litt forlenget pause, og de siste åra en quiz. I år hadde Tor Andre virkelig slått på stortromma og ordnet begge deler med godt resultat. Som vanlig endte mitt lag på andreplass, mens Madammens lag vant. La oss ikke snakke mer om dette.

Madammen sier: Jeg rocker bolle!

20.50 Polyester (USA 1981, regi: John Waters)
John Waters, dere! Og ikke bare det – Thomas hadde skaffet luktekort fra de originale kinooppsetningene, den galningen. Denne go’filmen starter med en liten kommentar fra en forsker som har utviklet ODORAMA, slik at vi vet når vi skal skrape kortene og sniffe underveis i filmen. Poengløst som instruks, men veldig sjarmerende likevel. Vi fikk roser, propan, sure sko og mange andre dufter og stanker. Thomas var litt redd for at kortene hadde mistet noe av dunsten, men jeg tror de fleste i rommet kan bekrefte at det ikke var tilfellet… Filmen var forresten også ganske artig.

Madammen sier: Veldig hyggelig av Waters å både begynne og avslutte med gode lukter. Minuspoeng for alt som luktet bensinaktig.

22.35 The Devil Rides Out (England 1968, regi: Terence Fisher)
Hammer-skrekk med det okkulte i fokus er kult nok i seg selv, men når vi også får Christopher Lee OG Charles Gray med på lasset, da er onkel Iversen en happy camper!
Christopher Lee, dere!«The devil rides out» handler om en sekt ledet av Charles Gray som forsøker å innlemme et par nye medlemmer, og hvordan våre helter jobber for å unngå at deres gamle venner ender opp som djeveldyrkere på heltid. Det sier jo seg selv at dette er oppskriften på en finfin film. Lee fungerer som filmens Gandalf, han som kan alt – men som likevel forsvinner for en og annen studietur, for så å redde dagen når han returnerer. Med seg har han et sidekick som legger opp til forklaringer av filmens fremgang og som gjerne erstatter dagens spesialeffekter med replikker som «it’s getting colder, do you notice? Brr!» (og det funker!). Med det sagt, det er en og annen imponerende spesialeffekt her også. Jeg koste meg!

Madammen sier: Denne likte jeg godt, selv om den ikke var spesielt skummel.

00.30 King Salomon’s Mines (USA 1985, regi: J. Lee Thompson)
Da jeg leste programmet en halvtime før første film ble jeg begeistret for avslutningsfilmen. Dette var nemlig en av mine desiderte favorittfilmer som barn, etter at mor mi tilfeldigvis tok den opp på VHS en sen kveld på TVNorge. Som noe mer voksen innser jeg at Sharon Stone og Richard Chamberlain kanskje ikke er de mest overbevisende skuespillerne vi har sett, og historien føles som en billig Indiana Jones-kopi.

For dere som ikke kjenner historien handler det om at en eventyrer og et spesielt reisefølge leter etter Kong Salomos diamantgruver i Afrika, og på veien dumper de borti både kannibaler og trollkvinner. Om du ikke lar deg overbevise av filmen er det helt ok (det finnes flere andre skjermversjoner), men boka bør leses. Det er en eventyrklassiker.

Reisefølget delte seg imidlertid litt over hvor tro filmen var mot Haggards bok, og jeg skal gi Sigurd litt mer rett enn jeg gjorde da for at man har tatt seg relativt store friheter. Likevel er det jo gjerne slik med barndomsminner at de ikke falmer selv om de burde gjøre det, og jeg kommer nok til å reklamene for denne når jeg får egne barn.

Madammen sier:
Sovna etter et kvarter, men har sett den før. Husker ikke stort av det.

02.10 Slutt

I år var programmet stappet med filmer i helaftenslengde, i motsetning til tidligere år hvor vi har fått krydder i form av kortfilm og tv-episoder. Det fungerte bra, men jeg trenger nok et år eller to på å bli vant til formen. Plusset ved denne programoppbygginga er at pauser blir litt lengre, som øker den sosiale hyggefaktoren. For meg var det heller ikke en eneste film som ikke falt i smak, det er Katakombe-rekord for min del.

Takk til Thomas, reisefølget og de andre oppmøtte for enda en strålende filmdag – jeg regner med at vi sees igjen neste år!

For tidligere Katakombe-rapporter kan du klikke her.

Jeg har sett film: Super

Husker dere Kick-Ass?

Det gjør jeg. En fabelaktig film full av gladvold og fine rollfigurer. På samme tid som Kick-Ass gikk sin seiersgang på kino ble vi servert Super på DVD-markedet, en film som ved første øyekast lover mye av det samme. Ved andre øyekast er det imidlertid ganske tydelig at vi snakker om en helt annen slags film – og det er jeg egentlig litt usikker på hva jeg syns om.
Rainn Wilson spiller Frank, en gatekjøkkenkokk som bor sammen med den tidligere stoff- og alkoholmisbrukeren Sarah (spilt av Liv Tyler). Hun forlater ham til fordel for Jacques, den ekleste Kevin Bacon-figuren på denne siden av Sleepers. Et indirekte resultat av bruddet mellom Frank og Sarah er at Frank ender opp som superhelten (og denne termen bruker vi så løst det går an å bruke den) Crimson Bolt. Jeg tror ikke jeg spoiler for mye om jeg også nevner at Ellen Page trer inn i rollen som et ungt sidekick, og at klimakset i filmen dreier seg om oppgjøret mellom Frank og Jacques.

Jeg hadde ikke lest mer om denne filmen før jeg så den enn at den var severdig og at den kanskje ville overraske noen med sine twists and turns. En 18-årsgrense ble registrert, men ikke tenkt mer over enn at slike grenser ofte virker litt vilkårlig satt. Denne gangen er det nok lov å si at aldersgrensa kan forsvares, det vil ikke være spesielt vanskelig en gang. Dette er en film fylt til randen av ubehageligheter, vold og umoral.
Nå får man kanskje inntrykket av at jeg ikke likte Super noe særlig. Det er på noen måter korrekt, men jeg er veldig glad for at jeg så den. Dette er solid håndverk. Enkelte scener er så som så (spesielt Rainn Wilsons aftenbønn kunne jeg klart meg uten) men totalt sett er dette underholdende i den grad ekstremvold og triste menneskeskjebner kan være det. Der Kick-Ass og Defendor velger å kile latternerven går Super i den diametralt motsatte retningen og utsetter oss for bilder vanligvis reservert Tarantino-filmer. Det er litt vondt, men det er effektivt. Samtidig er det ikke så veldig langt mellom morsomhetene heller, selv om jeg i ettertid ikke helt forstår hvor regissør og manusforfatter James Gunn klarte å presse dem inn.

At en film hvor to komikere kler seg opp i dårlige superheltkostymer på DVD-coveret skulle være den som i størst grad de siste årene har fått meg til å tenke over om jeg egentliger helt komfortabel med at jeg likte en film noe hadde jeg aldri trodd. Jeg drøyer noen år med gjensynet, men anbefaler de fleste som har avfeid Super som noe generisk og uoriginalt å få den med seg. Egentlig anbefaler jeg folk som liker film å se Super, men ikke på romantisk date eller med barnebarna.

PS: Se opp for Nathan Fillion som tidenes mest corny superhelt – for kristne.

Rundlurt

Hei, jeg heter Espen Iversen og jeg har blitt rundlurt av kona mi.

Det hele begynte på høstparten i 2005. Madammen skulle brette sammen nyvasket sengetøy og jeg, som den latsabben jeg er, hadde planer om å spille den ferske demoen for Football Manager 2006. Jeg ante fred og ingen fare da Madammen iverksatte sitt seksårige prosjekt: Å dressere meg til å ordne brettingen av sengetøy helt selv.

«Ivers, kom hit. Vi skal brette sengetøy. Det går ikke an å gjøre det alene.» var begynnelsen.

Mine protester om at det går helt fint å brette sengetøy alene falt på stengrunn. Jeg tilbød meg å ordne biffen selv, men Madammen avslo. Snedig trekk. Det er vanskelig å tro at hun ikke vet hvordan man spiller sjakk. Vi brettet sengetøyet sammen og endte opp med sirlig brettede lakner og dynetrekk. I årene som fulgte fortsatte vi dette spesielle ritualet hver gang nytt sengetøy fant veien fra tørketrommelen og ut i brettehaugen – og hver gang påpekte jeg at dette fint går an å gjøre selv om man ikke er to.

«Men det er jo koselig, da?» sa hun. Hver gang. Og hver gang måtte jeg jo innrømme at det i hvert fall ikke var tortur. Jeg skulker tross alt unna ganske mye annet i heimen fordi jeg har annektert ansvaret for middag 93 av 100 dager (de syv resterende mesker vi oss med Madammens kjøttbrød (som er guddommelig vomfyll) eller en form for halvfabrikata). Dette er bare en digresjon for å unnskylde at jeg åpenbart slipper unna det meste relatert til klesvask. Ikke korsfest meg! Jeg er en snill gutt, innerst inne.

Lille julaften 2011. Dagen Madammen spilte trumfkortet var en ganske vanlig dag i julestria, og rundt klokka ti på kvelden ble jeg forespurt om vi snart skulle få brettet et sett nyvasket sengetøy. Som vanlig besvarte jeg dette med mumling om hvor enkelt det er å brette sengetøy selv, men forberedte meg mentalt på fellesbretting.

«Ok, hvis jeg tar oppvasken kan jo du brette det selv» kvitret Madamen og smilte søtt.

Sjakk matt.

Jeg har gravd min egen grav, og i dag har Madammen plassert gravstøtte og fylt i jord.

Katakombene 2011

Katakombenes skytsengel, Max

For sjette år på rad har Fred Ut arrangert Telemarks koseligste minifilmfestival; Katakombene. For femte år har jeg og Madammen stilt opp, i år deltok Sigurd og Ole (of «Din venn Ole» fame) for andre gang. Siden jeg er lat blogger orker jeg ikke innhente synsing fra de to sistnevnte, men Madammens skarpe meninger skal dere få i år også!

11.30: Ankomsten
Følget ankom Katakombene, en halvtime før start da vi som veteraner vet at det er brownies å få. Katakombe-veteran Gry skuffet ikke i år heller! Herlig oppladning til fjorten timer med film og hyggelige folk.

12.00: Memories of Matsuko (Jap 2006, 130.min)
Jeg sliter litt med japanske filmer, mest av alt fordi de gjerne skal være så jævla elleville i anslaget. Så tenker jeg at da blir det vel to timer med galskap, men neida – denne tones raskt ned og ender til slutt på godsida. Når jeg blir keiser i Japan skal jeg innføre lovverk som sørger for at filmskapere gjør som jeg vil. Da blir det slutt på skriking og sånt rask.
Madammen mener: Så trist, men så vakker. Fin blanding av melankoli blandet med lystig fargespråk.

14.30: Doctor Mabuse, the Gambler – 1ste Akt (Tys 1922, 20 min.)
Eh, ja. Jeg er ganske sikker på at denne traff meg veldig bra, men her prioriterte jeg å ta meg en hvil etter en veldig dårlig natts søvn. Hvorfor jeg ikke utsatte denne hvilen til ca klokka 21 er vanskelig å si, men den fungerte godt og la et bra grunnlag for å være våken gjennom hele filmkosen. De fire-fem minuttene jeg fikk med meg var knall!
Madammen mener: Skummel doktor! Litt lite å mene om, skulle gjerne sett resten av aktene.

14.55: Exit through the Gift Shop (Eng 2010, 87 min.)
Dette er dokumentaren om Banksy som ikke er dokumentaren om Banksy likevel. Istedet handler det om street art-dokumentaristen Thierry, som etter hvert blir spik spenna gal og kjøper seg en plass på street art-himmelen i stedet. Nesten, i hvert fall. Denne koste jeg meg godt med. Jeg har vel endt opp med å støtte dem som mener filmen i seg selv er Banksy-lureri, enkelte scener var så morsomme at de umulig kan ha vært virkelige…
Madammen mener: Denne likte jeg skikkelig godt! Banksy er en artigkurre.

16.45: Night of the Hunter (Usa 1955, 93 min. )
Dagens høydepunkt for min del, og den første av hele tre Hjorthen-bidrag til årets program. Amerikanerne produserte jævla mye bra film på femtitallet, blant annet denne perlen hvor Robert Mitchum spiller svovelpredikant med sans for rike enker. Eller sans og sans, det er vel rikdommen han har sansen for. Enkene tar han tross alt livet av. Til tross for dette utgangspunktet er dette en relativt lystig sak, og holder skyhøyt nivå helt frem til det gjenstår tre minutter.
Madammen mener: Skummel på en fin måte. Likte den gode gammeldagse gyserfølelsen.

18.40: Secret of Kells (Irl 2009, 75 min.)
Meget pen tegnefilm om hvor viktig det er å ta vare på kultur, og litt om hvor ok det er å ta turer i skog og mark. Skumle vikinger, vakre tegninger, herlige aksenter og Brendan Gleeson var dessverre ikke helt nok til å sanke stjerner i min bok, men jeg er likevel ganske fornøyd med å ha sett Secret of Kells.
Madammen mener: Veldig pen, men noe langdryg. Ikke la Ivers lure dere til å tro at det var han som kjente igjen stemmen til Brendan Gleeson, det var meg!

19.55: Matpause m/quiz
Tor André hadde som vanlig sørget for pizza i forrige pause, og Hjorthen dro på med grisevanskelig quiz. Meget vellykket pause, terningkast 5.
Madammen mener: Vanskelig quiz, herlig mat (som alltid).

20.50: Bislett Superheltutleie (Nor 2010, 10 min)
Sonjas bidrag for året var denne godbiten, som faste lesere av denne bloggen sikkert har sett før. Tre videoer sier mer enn femti ord:



Madammen mener: Woooh!

21.00: Hasse og Tage: Att angöra en brygga (Sve 1965, 101 min.)
Da jeg så at denne filmen sto på programmet var jeg ganske nær å kjøpe togbillett hjem, dette makkverket har jeg nemlig sett før. Heldigvis var det bare meg og Madammen som mislikte svensk slapstick, så det blir vanskelig å ikke anbefale «Att angöra en brygga» for dere som har orket å lese helt hit. Stor stemning i Katakombene, aldri mer enn ett minutt mellom lattersalvene. Sær gjeng. Hjorthens andre bidrag senker suksessraten i min bok til 50%.
Madammen mener: Kje-de-lig.

23.00: Stuck (USA 2007, 85 min)
Nok et Hjorthebidrag her, altså. Dette er historien om en sykepleier som kjører hjem etter en tur på byen og treffer en stakkar som ender opp med å sitte fast i frontruta. Mange ville nok ringt nødtelefonen, men denne dama kjører heller hjem etter et mislykket forsøk på å dumpe den skadde mannen på et sykehus. Denne første biten av filmen er basert på en sann historie, men så tar det helt av… Det tar faktisk så av at samtlige rollefigurer gjør valg jeg ikke forstår døyten av, men av en eller annen grunn var ikke det så farlig. En B-perle med to skuespillere jeg har sansen for, Mena Suvari og Stephen Rea. Hjorthen ender aftenen med kurante 66% suksessrate.
Madammen mener: Høydepunktet for min del, tett fulgt av Banksy-filmen. God spenningsoppbygging, da tilgir vi de irrasjonelle valgene til enkelte i filmen.

00.40: Valerie and her week of Wonders (Tsj 1970, 71 min.)
Valerie får sin første menstruasjon, og i Tsjekkia betyr visst det at man må spise fleinsopp. Jeg er usikker på hva jeg mener om denne her, men jeg har ingen planer om å se den igjen for å bli sikker. Det er ikke det at jeg hatet den, jeg skjønte bare ikke bæret. For øvrig er jeg nok fan av mer actionfylte avslutningsfilmer.
Madammen mener: Joa, spennende i begynnelsen – men så mista jeg tråden og sovnet.

01.55: Slutt
Katakombene 2011 er ugjenkallelig over. Det var nok en gang en finfin opplevelse, og vi gleder oss allerede til neste år! Tidligere års Katakomber er også behørig synset om, bare sjekk her.

Matprat: Kjøttmuffins

Av og til har jeg samtaler med meg selv:

- Kjøtt er godt.
- Jepp.
- Muffins er godt.
- Grisegodt.
- Det sier seg selv at kjøttmuffins må være kjempegodt?
- Høres ut som sunn logikk, kaptein!
- Kanskje jeg skal hi-jacke madammens planlagte kjøttbrød i dag da…

Så da gjorde jeg det.

Først fant jeg frem muffinspanna vår og smurte den full av meierismør. Nå er jo sånne panner teflonbelagte, så å smøre dem kan virke som bortkastet tid – med mindre du er like glad i smør som meg, selvsagt.  Jeg fant frem et kamera også, det viser seg at mobiltelefonen min har et, men som dere ser har redigeringa i Paint.net stort sett gått dårlig. Jeg aner ikke hvordan man tar gode bilder heller, men drit i det.
Smør er fint og flott det, men bacon er en viktig del av enhver balansert middag/frokost/lunsj/dessert. Formene ble dermed delvis kledd med bacon.

Vi har stort sett alltid en haug med deilig grisesnadder i fryseren, men jeg tok meg bare tid til å bruke så mye som vi allerede hadde tint opp. Madammen skulle som nevnt lage kjøttbrød, og da pleier hun å bruke litt bacon. Hun er snodig, Madammen. Lager sjelden mat, men de rettene hun slår til med er som stjålet fra Himmelen.
Neste steg var å se en episode Arrested development mens jeg venta på at Madammen skulle gjøre sin del. Lat som jeg er måtte hun nemlig, selv om jeg hadde kapret middagen, blande sammen kjøttet og de ingrediensene hun vanligvis bruker til kjøttbrød.

Profftips: Er du gjerrig? Kjøp kjøtt når det er billig (det er ikke tipset, det er bare normalt folkevett) og frys det ned. Når du fryser det ned må du imidlertid huske å klemme kjøttet til en svær, flat firkant. Om du da skulle få lyst til å bruke kjøttdeig sånn på sparket siden, tar det ti minutter å tine. Tint kjøtt er greiere å bruke.

Madammen nerder det også litt ekstra til med merkelapper, men det er bare fordi hun syns sånt er kult.
Her er ingrediensene vi har brukt. Jeg kapper alt som skal kappes, Madammen fikser rasping og røring. Den skarpe observatør ser en vederstyggelighet her, og jeg må bare innrømme at jeg kjøpte ferdigglasering på Mega siden jeg egentlig ikke hadde planer om å lage saus. Heldigvis tok jeg til fornuften, mer om det siden.

Blandingsforholdene tok vi på gefühlen, men i runde trekk er det snakk om en kilo kjøtt (denne gangen ble det karbonadedeig), ett egg (vi nedskalerte), et par spiseskjeer potetmel, fem fedd hvitløk og en løk i smååå biter, et par spiseskjeer soltørkede tomater i biter, halvparten av parmesanen i raspet form og såmyeduerlystenpå av persille, oregant og gressløk. Ja, her kjører vi tørket og på glass, din jævla matsnobb.
Bilder av ting som blir kappet, raspet og rørt er ikke så spennende med mindre det skjer noe galt. Helst noe blodig galt. Derfor har jeg hoppet over det og gått rett til et foto av kjøttet som nå er plassert i muffinsformen. Det ser ganske nydelig ut, spør du meg.
Inn i ovnen på 200 grader, etter tjuefem minutter så godsakene ut som stekte versjoner av forrige bilde. Mer kunne jeg nesten ikke kreve, følte jeg. Kjøttet svømmer i værske, og det var omtrent her jeg bestemte meg for å lage saus.
Likevel kjørte jeg på med litt av ferdigglasseringen. Det så direkte snodig ut, og jeg angret med en gang på at jeg ikke hadde laget noe eget. Sånt er jo enkelt, men gjort er gjort. På med gørra og tilbake i ovnen. Jeg plasserte dem under grillen nå, fordi… eh, jeg syns det virket som en fin ting å gjøre. Jeg liker grillelementet.
I mellomtiden kokte jeg noen poteter. Skulle gjerne spandert noen fabelaktige tips for gode poteter, men jeg tror ikke det finnes noe mer optimalt (om du er hypp på helt normale kokte poteter, vel å merke) enn å bare putte dem i saltvann og koke til de er møre. Av og til skal kokte poteter bare være kokte poteter, syns jeg.
Etter fem minutter under grillen tenkte jeg at det fikk være nok, så jeg hentet mine herlige kjøttmuffins ut av varmen og plasserte dem på en tallerken. Fra muffinsformen fikk jeg reddet ca halvannen desiliter med herlig kjøttsaft, og siden jeg ikke har særlig mye mer intelligent å melde blir det en kort how-to på saus etter dette bildet av ferdige kjøttmuffins.
Saus!

Om du altså er så heldig at du har nydelig kjøttsmakende væske er det nærmest en synd å ikke lage saus. Jeg pleier å lage de fleste sauser på samme vis: Først steker jeg finskåret løk i meierismør, deretter har jeg oppi litt mel. Hvor mye mel avhenger av hvor tjukk saus jeg har tenkt å lage. Jeg steker dette til blandinga ser fin og lysebrun ut, før jeg sper ut med hva enn jeg er hypp på at sausen skal smake som. Denne gangen var det herlig kjøttsaft, men det meste som smaker godt fungerer jo. Sausen får koke noen minutter, før jeg kaster i en smørklatt som får smelte før sausen serveres. Nam, nam.

Her er en tallerken med dagens middag. Vanligvis er vi ganske glad i grønt, men i dag kjørte vi et høstlig fargeskjema.
Her er et nærbilde. Nærbilder ser alltid litt mer fristende ut når tallerkenen egentlig ikke er en øyensfryd. Legg merke til spenstig bruk av blitz. Fotokunst.
Etter endt måltid er det på plass med noen (ta-daa) – konklusjoner:

Dett var dett. Om du ikke syns kjøttmuffins frister i det hele tatt kan jeg kanskje by deg på Biff Stroganoff, Ostebomber, Kanelbollemuffins eller noe bibelsk?

Tabber jeg har gjort under jobbjakt så langt

Den skarpe observatør har notert seg at siste Monday, bloody monday-utgave har sett farlig lik ut i minst fire uker.  Ekstra pinlig er det jo fordi jeg gikk hardt ut og lovte bot og/eller bedring, en lovnad jeg ikke kan skryte på meg å ha gjort ære på. Som trøst skal dere få et lite innblikk i livet til en jobbsøker i limbo. Meg, altså. Espen Iversen.

Vi kan jo begynne med begynnelsen. Jeg er teknisk forvalter i et kommunalt foretak (kort sagt betyr det at jeg har det administrative ansvaret for at ganske mange bygårder og boligblokker har det bra). Hvorfor jeg er det kan man jo spørre seg om, for jeg har ikke rasket med meg mer enn 50 studiepoeng her i livet og gikk allmennfaglig linje på videregående. Vi snakker altså om et vikariat. Jeg fikk dette vikariatet etter to og et halvt år med vikariater i en annen avdeling, og velger selv å tro at min nåværende sjef så at jeg gjorde en god jobb der jeg var og dermed følte han kunne ta sjansen på å ta meg inn som vikar der jeg er nå. Mellom de to jobbene ligger det en god del lønnstrinn og mye ansvar, så jeg føler jeg har hoppet litt på stigen. Det må være lov å si.

Men alle koselige eventyr har en slutt, og dette eventyret slutter med at mitt vikariat naturlig nok ikke vil eksistere når andre ansatte blir friske og vender tilbake til jobben. Jeg er ikke en sånn drittsekk som håper at andres liv går til helvete bare for at mitt skal få trille videre gjennom grønne enger og tulipanparker, derfor er det ikke så vanskelig for meg å forstå og respektere at mine dager som teknisk forvalter snart er talte. Med andre ord må jeg skaffe meg en jobb, og helst i løpet av sommeren.

De siste par månedene har jeg søkt på et trettitalls jobber. I motsetning til mange andre jeg snakker med får jeg i det minste tilbakemeldinger, og ut av rundt tretti søknader sendt (hvorav en tredel er av typen «tja, dette er jo helt poengløst, men kanskje de setter pris på min ungdommelige entusiasme?», altså rene luftslott) har jeg fått seks intervjuer og ytterligere to invitasjoner til intervju. Alle til stillinger jeg ikke føler er noe langt steg ned fra det jeg driver med nå (to av dem snarere det motsatte). Jeg syns ikke det er verdens dårligste uttelling, egentlig. For meg er det imidlertid ganske nytt å ikke få jobber jeg vil ha, så da er det kanskje en slags kosmisk plan med at 2011 ser ut til å bli året jeg stadig vekk sikler etter jobber jeg ikke får.

Nåvel, tilbake til virkeligheten. Vi trekker fra de to intervjuene jeg har takket nei til og sier at tretti søknader har generert seks intervjuer. Av disse seks er ett intervju resultatet av at et firma anså meg som overkvalifisert til en jobb jeg søkte på, men husket søknaden min et par måneder senere når de fikk en ledig stilling litt høyere opp i systemet – og det er jo smigrende i seg selv. Problemet er bare at selv i det tilfellet måtte jeg pent konkurrere med åtte andre innkalte. Det er ganske mange, og det hjelper ikke at jeg blir ekstra nervøs på intervjuer hvis jeg er over snittet interessert i jobben. Nå nærmer vi oss sakens kjerne (…for dere trodde vel ikke at jeg skulle skrive en lang utlegning med tallmateriell over hvordan jobbjakten går?):

Tabber jeg gjør i søknad- eller intervjusammenheng

Overivrige Iversen: Jepp, jeg tror jeg av og til ryker på at jeg virker for interessert. Problemet når man tilhører mitt segment av jobbsøkere (ufaglært, under 30, gode attester og referanser) er at man nesten alltid kjemper mot 100 andre søkere. Og det tallet er snarere en underdrivelse enn det motsatte, for dere som ikke har vært på arbeidsmarkedet i det siste. Resultatet for min del blir at søknaden rett og slett utvikler seg i en retning hvor jeg helst vil skrive 10-15 sider, men må klare meg med 1. Her har vi en balansegang mellom gode sider/jobbhistorikk/personlig jeg muligens ikke er helt god på. Jeg har fått tilbakemelding ved en anledning på at kun CV hadde sørget for et intervju, men søknadsteksten dyttet meg over i overkvalifisert-bunken. Ja, overkvalifisert. Det er nesten kjipere enn det motsatte. Jeg gjentar gjerne overivrigheten både i ventetiden etter innsendt søknad og under intervju. Av og til lurer jeg litt på om arbeidsgivere rett og slett ikke er interesserte i å ansette folk som vil ha jobben de tilbyr, men konklusjonen må være at jeg har et forbedringspotensiale her. Nøyaktig hvor det ligger er jeg imidlertid usikker på.

Super-Iversen: En slags forlengelse av første punkt – jeg er opptatt av å formidle mine sterke sider. Kanskje litt for opptatt, rett og slett. Jeg har en teori om at jeg fremstår som litt holyer than thou fordi jeg enkelt slenger ut mine gode egenskaper og ferdigheter, men sliter mer når jeg blir spurt om hva ved meg selv jeg kan forbedre eller hvilke sider jeg ikke er så stolt av.

Uforberedte Iversen: Nok en gang en forlengelse av forrige punkt. Jeg er ikke komfortabel med å stille på intervju med lomma full av standardsvar, selv på spørsmål av typen «hva er dine tre dårligste egenskaper?». Jeg vet det er smart, men det føles uærlig (selv om det strengt tatt ikke er det). Derfor kan jeg virke nølende når det jeg strengt tatt gjør er å ta alle spørsmål på alvor og tenke over hva jeg svarer. Jeg tror nølinga overskygger et godt svar her.

Underivrige Iversen: Så jeg sender en søknad, og så venter jeg. Ved to anledninger har jeg kontaktet potensielle arbeidsgivere og fått klar beskjed om at siden de hadde så mange søkere prioriterte de folk som hadde kontaktet dem akkurat i sweetspot-tiden – ca en uke etter søknadsfristen – for å orientere seg om hvor i løypa ansettelsesprosessen var. I det ene tilfellet ble jeg til og med fortalt (vedkommende kikket på søknad og CV mens vi var i telefon) at jeg nok var et bedre alternativ til intervju enn de innkalte. Surt. Avmakt er en kjent følelse for en jobbsøker.

For å jevne ut det dårlige inntrykket jeg gir av meg selv tar jeg også med en liten liste over ting jeg mener jeg gjør riktig, for det er litt kult med to lister i en og samme bloggpost. Se opp for manglende selvinnsikt, selvskryt og konklusjoner preget av den usikkerheten noen måneder på jobbjakt gir (om du ikke ble lei disse tingene mens du leste den første lista, altså). Ingen premie til dem som legger merke til selvmotsigelser kontra den første lista.

Ting jeg gjør som ikke er helt bortinatta dumt i søknad- eller intervjusammenheng

Ærlige Iversen: Både i søknad og på intervju er jeg ærlig. Jeg øser ut mine gode kvaliteter og er ikke redd for å vise frem de dårlige heller. Med det sagt føler jeg jo at jeg har flere sterke sider enn svake, rent profesjonelt. Jeg sitter ikke på et intervju og forteller om den gangen jeg ble så sur over et tapt parti sjakk at jeg kastet brettet ut av vinduet, liksom (ok, nå fant jeg bare på noe, det var far min som sto for den der). Å være 100% ærlig kan vippe begge veier, men jeg tror det er best i det lange løp. Honesty is the best policy og så videre. Nå er jeg en relativt direkte kar, så det kan hende dette er et sånt tips andre får mer ut av enn meg.

Unike Iversen: Jeg behandler alle annonser jeg er interessert i helt for seg selv. Jeg kopierer ikke søknadstekster, men bruker god tid på å skrive en søknad spesifikt til hver enkelt stilling jeg søker på. Her er jeg imidlertid litt usikker på om jeg gjør det man bør gjøre, for jeg har lagt merke til at det gjerne er søknader jeg er misfornøyd med jeg får intervjuforespørsler på. Jeg innbiller meg at jeg ikke skriver noe dårligere enn the next guy, derfor gjør dette meg litt perpleks.

Forberedte Iversen: Ja, jeg er blant dem som researcher firmaer som vil snakke med meg. I verste fall finner man ut at man ikke vil jobbe for dette firmaet, i beste fall stiller man godt forberedt. Win-win, men jeg kan godt bli flinkere til å huske at ledere ikke er interessert i å høre om at kredittratingen til firmaet har sunket de siste åra når de skal prate med en potensiell ny kollega. Ser den. Se også punktet «Uforberedte Iversen» på den første lista.

Velkledde Iversen
: Jeg er en t-skjorte-og-dongeri-eller-cordfløyelsbukse-fyr. Det er ikke så veldig fancy, derfor har jeg lagt meg i selen for å ta meg litt ekstra godt ut når jeg stiller til intervju. Vi snakker ikke dress og slips, men jeg tar på meg en litt over gjennomsnittet pen skjorte og blankpolerte sko. Det gir meg en følelse av å fremstå som en seriøs kandidat, og jeg kan umulig tro det skader å være ren og pen i tøyet i en slik situasjon.

Interesserte Iversen: Når jeg får beskjed om at jeg dessverre ikke nådde opp denne gang og ikke får annengangsintervju er jeg flink til å spørre om hva jeg kan forbedre til neste gang jeg er på intervju. Det er vanskelig å stille et sånt spørsmål uten å virke sutrete, og jeg kan jo ikke garantere at jeg får 100% sannferdige svar, men jeg tror jeg har funnet en fin balanse. På den annen side har jeg til gode å få dårlig tilbakemelding, noe som forvirrer meg litt. Kanskje jeg ikke har funnet balansen likevel. Uansett tror jeg det er en smart ting å gjøre, for intervjuer er jo også noe man kan trene seg opp til å bli god på.

…og om ikke inspirasjonen glipper kan det hende jeg kjører all ære på skraphaugen og skriver en åpen søknad til internett. Man bør jo prøve det meste når man er ute etter arbe’.