I den manglende inspirasjonens navn…

.. kommer det et innlegg relatert til min tid i hæren. Alle mine venner har blitt plaget med disse historiene mange ganger allerede. Jeg trenger dermed nye ofre å plage, og dere er de heldig utvalgte. Så nå har dere nok en ting å være takknemlig for når dere ber aftenbønnen deres.

Jeg var altså i hæren. Som alle andre på min alder var jeg inne til sesjon, og siden jeg ikke hadde noen alvorlige mangler (typisk at jeg klarer å pådra meg senebetennelser i håndledd og skulder NÅ, samt et kne som krangler når jeg jogger) måtte jeg ta meg et år i grønt. Innkalt til Jørstadmoen sammen med ca 650 gutter og 3 jenter for å bli samband. Det var i alle fall det de sa, men det var blank løgn, 500 av oss skulle få diverse assistentstillinger. Er viktig å ha folk som kan sortere papir når russerne kommer, må vite.

Jeg kunne nå fortalt historier om ville løpeturer gjennom skogen med maskingeværild fra alle kanter og Rambotendenser av en annen verden. Men jeg liker å holde meg til sannheten. Like fullt skal dette handle om en tur gjennom skogen med noen av mine brødre i uniform.

Etter å ha vært inne i tre (eller to?) uker hadde vi endelig vår første helgeperm. Siden Arendal var litt langt unna ble jeg værende i leiren, sammen med blant andre to andre arendalitter, en bergenser og en fyr fra … tror det var Sarpsborg. Jeg kjente faktisk arendalittene fra før av, spesielt en av dem, ved navn Åsulv. Det gjorde rekrutten hakket greiere. Å tilbringe en helg i en militærleir er noe av det kjedeligste jeg kan tenke meg, så vi gjorde det Billy og Jegern så ofte gjør: Dro inn til byen for å se en film. Lillehammer er forresten veldig liten, men en kino hadde de heldigvis. Vi så «Austin Powers 3 – Goldmember». Vi var etter tre uker med rekrutt sulteforet på all form for underholdning, og i tillegg var stolene veldig behagelige. Resultatet ble at vi lo oss skakke, filmen var forrykende festlig. I etterkant har jeg funnet ut at den faktisk ikke er det, men som spanjolene sier; «sult er den beste kokk». A propos sult, tror vi spiste på Peppes, men husker ikke helt.

Så var det veien tilbake, da. Vi hadde kommet oss til byen med buss, men nå var klokka nærmere elleve på kvelden, bussene hadde sluttet å gå. Avstanden var bare 5-6 kilometer eller noe deromkring, og vi var jo spreke unge menn, så vi bestemte oss for å gå. Veien kunne vi selvfølgelig ikke, og med tanke på det burde vi kanskje ha holdt oss til hovedveien og ikke prøvd en snarvei. Men etterpåklokskap fungerer ikke før, vel, etterpå, og dette var før. Så vi prøvde å gå en mer direkte vei enn vi burde, og kom fort ut av byen. Og fant oss en grusvei. Som ledet inn i en skog. Tror dere vi fulgte den?

En time senere er vi i mørkeste skogen og går langs et gjerde som opplyser oss om at det er livsfarlig å klatre over det. Det er bekmørkt, kan såvidt se beltet mitt, ingen sjangs til å se føttene, bra vi gikk i militærstøvler. Det var umulig å si hvor pokker vi var, skogen var tett i alle retninger. Vi gikk vel i kanskje en time til, før vi endelig kom til…. et steinbrudd. Hvilket jo ikke hjalp oss all verdens, men så skjedde det noe heller underlig: Det kom en taxi. Uten folk i, og med lysende skilt. Midt inne i skogen, til et steinbrudd. Jepp, tror noen der oppe liker meg. Vi tok forresten ikke taxien, vi spurte bare om veien (vi er jo spreke unge menn!), og kom oss til leiren en time senere, mektig slitne.

Er stor fare for at dette er en sånn «du må ha vært der»-historie, for jeg skrev den nemlig ned på 10(!!!) sms’er og sendte den til diverse venner. Og de ga så blanke at det nesten gjorde litt vondt. Har nå innsett at sms-formatet kanskje ikke egner seg til slike episke historier, prøver derfor en gang til. Så kommentarer mottas med takk, både angående historien og måten den presenteres på.

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Heh, når jeg først er i kommentarmodusen inne hos deg, Ole Ivars: Dette med senebetennelse og slikens nå – nok en gang tingenes iboende faenskap;-) Men altså, HVORFOR tok dere ikke taxien???!? Jeg er nesten sikker på at den må ha vært sendt av en engel, f.eks, og dere velger å spørre etter veien?
Arrest mye case, Ivars.

Imponerende bare det at gutta spurte etter veien, synes jeg! Mannfolk er jo ikke akkurat myteomspunnet med den slags handlinger! Good going!

For nysgjerrighetens skyld – hadde dere i det minste gått i riktig retning inn i skogen? Eller tok det en time derfra fordi dere hadde havnet i helt feil retning? Selv bruker jeg vel ikke stort mer enn max 40 min på 5-6km gange.. og dere var jo spreke unge gutter…

Syns det var en fin historie. Humra litt her og der.

Anett: Senebetennelse er noe herk av en annen verden, føler meg litt forrådt av leddene mine. Og når man er ung og fattig militær kaster man ikke penger ut av vinduet på taxi, vi har da bein!

Tiqui: Alternativet så ut som mer skogsvandring, så vi spurte. Og jeg er faktisk ganske så flink til å spørre om veien, av alle mulige ting jeg kan basere min stolthet på er retningssansen ikke aktuell. Men jeg er veldig flink til å finne veien tilbake så fort jeg har vært et sted! :)

En time vandring i skogen tar deg ikke så lange avstanden. Etterhvert var veien borte og vi var nødt til å traske på Gud vet hva slags underlag i en lekker virrevandring. Retningen var også ganske feil, men vi var et hakk nærmere. Kan ikke helt bekrefte kilometertallet, er blitt noen år siden.

Rutha: Yay. Glad for å kunne underholde. :)

Jeg husker jeg sletta den meldinga.

For øvrig vil jeg ta avstand fra kallenavnet «Ole Ivars», siden Ole ikke hadde vett til å gjøre det. :D

Jeg liker å tro at jeg var den første som fant på «Ole Ivars» i all hemmelighet…

Men ellers så høres denne historien veldig kjent ut. Det er vel fordi min egen far forteller meg utallige lignende historier hver uke. Keep it up, det er morsomt å lese:D

Iversen: Så hvordan evaluerer du denne versjonen av historien opp mot den forrige?

Elisabeth: Nå har pandoras eske blitt åpnet, får bare håpe og be at vi klarer å putte «Ole Ivars» tilbake igjen. Det kommer sikkert flere spennende vandreturhistorier her senere, så sorg for å holde deg oppdatert. :)

Humre… Done. Makan til kresen esse, å ikke vil bli kalt Ole Ivars lissom. Det blir rett og slett for mye personligheter ute å går her.
Forøvrig er jeg sånn ca nesten sikker på at senebetennelsen har kommet av at du tok for lite taxi på den tiden, Iversen. Det er nok derfor jeg sliter med dissa leddene nå ved værskifte, serru. Fnis. Pga for lite taxi og for mye fysisk aktivitet.

Ole: For det aller første var nok sms-versjonen bedre. MEN siden du sendte den i en sånn ukristelig tid ble irritasjonen over de pågående sms-pipende såpass stor at jeg bare sletta i halvsøvne. Du husker kanskje at jeg ikke skjønte stort da du snakket om det ved neste perm. Så denne versjonen, eller snarere sagt måten å fortelle på, var laaaaangt bedre! Også har du blitt fryktelig flink til å poste på sånne dager når jeg sover lenge og ikke har mye å si, det er nydelig. :D

JEG HAR IKKE SENEBETENNELSE, DET ER OLE SOM *Åblæ, jeg går heller på kino. :D

Humre humre humre…..

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.