Mononukleosekose!

Jeg har sett «Fucking Åmål» mellom 180 og 200 ganger. Hele greia, fra begynnelse til slutt.

Nå tenker kanskje du «Herregud, heit er da ikke Alexandra Dahlstrøm vel?», og du har rett. Hun er ikke det. Det vil si; hun ble jo søtere med åra – men noen Tuva Nowotny er hun ikke. For øvrig var det Rebecka Liljeberg jeg likte best. Søt, definitivt. Henne har jeg ikke sett stort til etterpå, og når jeg tenker over det er jo det litt trist. Agnes var tross alt en ganske viktig del av livet mitt i et halvt år for en tid tilbake.

«Fucking Åmål» er ingen fantastisk film, den er milevis unna en eventuell topp50-liste for min del. Likevel har jeg altså sett rullen ganske mange ganger. Ikke bare har jeg sett den en haug med ganger heller, på et tidspunkt kunne jeg (hold deg fast) resitere hele dialogen, fra begynnelse til slutt – helt ordrett. Jeg kunne slå av lyden, lukke øynene og se for meg filmen bak øyelokkene, holde tritt med pratinga og være i perfekt sync med dialogen i det jeg eventuelt satte på lyden igjen. Jeg juger ikke.

På et tidspunkt kunne jeg også så å si alle verdens hovedsteder på rams. Fremdeles får jeg meldinger fra bekjente som raskt må vite hva hovedstaden i Nord-Korea er, og det er jo hyggelig. Dessverre får jeg også spørsmål om vanskeligere byer, som ofte kan være en ydmykende affære. Jeg har glemt godt over halvparten av det jeg kunne, til og med Ole slår meg i Passport og Airport. Sure sokker.

Det var det året som skulle vært mitt avsluttende på videregående jeg fant ut at jeg skulle lære meg «Fucking Åmål» og verdens hovedsteder på rams. Det var ikke tatt helt ut av løse lufta.

Et lite stykke ut i august kjente jeg at kroppen var litt uggen, og i begynnelsen av september kollapset jeg på jobb. Det er kanskje ikke så himla lurt å gå på jobb om man har førti i feber, men det hender jeg gjør dumme ting. Nåvel. Etter tre timer på jobb kjørte sjefen min meg hjem, og mora mi brukte et par timer på det vi på godt norsk kaller panikk. Litt snodig å bli sprett hakke gal av influensasymptomer, men det viste seg forsåvidt at hun reddet dagen da hun kasta meg i bilen og dro til legevakta. Hos legevakta fikk jeg beskjed om at enten var det noe de kalte «falsk halsbetennelse» (en tilstand jeg aldri har hørt om verken før eller siden, men legen var fryktelig redd for at det var noe sånt jeg hadde) eller kyssesyke. Man håpte naturlig nok på det siste, det er jo tross alt en sjeldenhet at kyssesyken er spesielt alvorlig. Hvem har ikke hatt kyssesyken, liksom? Et par uker fri fra gym, og man er frisk som en fisk.

Iløpet av noen timer og utallige spateler og q-tips gnudd opp mot mandler eller ned mot bakerste delen av tunga bestemte legen seg for at dette bare var kyssesyke. Fryd og gammen, og mamma pustet lettet ut. «Tilbake på skolen iløpet av ei uke, max en måned!» fikk jeg høre. To dager seinere lå jeg på sjukehuset med rør og ledninger gnudd inn i alle blodårer og kroppsåpninger jeg kan komme på, men det gjorde meg ikke stort. Det var den uka jeg ordna meg en foreløpig søvnrekord, 52 timer med øya igjen. Sammenhengende. Jeg husker egentlig ikke stort, men det var sikkert ikke moro. Vel hjemme sov jeg meg gjennom resten av september og omtrent hele oktober.

Fra søtti kilo raste jeg iløpet av de første åtte dagene etter kollapsen på jobb ned til femtisyv. Ytterligere fem kilo forsvant i løpet av oktober.

Men nok selvmedlidenhet, to-tre avsnitt får holde. Legen min anbefalte meg å sette i gang med «mentale prosjekter». Å gå mer enn en halv kilometer var uhørt det neste halve året, så jeg endte opp med å pugge svensk film og hovedsteder. Det var omtrent på denne tiden internettavhengigheten tok over også, Undernet på IRC med #Quiz-show hjalp meg gjennom mange kjipe dager. Jeg hadde jugd om jeg sa jeg tenker tilbake på de åtte månedene på rommet som kjedelige, egentlig. Nerdefaktor er ikke alltid en uting, og de fleste var ofte behjelpelige med å kjøre meg hit og dit – til venner jeg ellers hadde spasert til. At all ballfølelse, fysisk form og konsentrasjonsevne forsvant i det tidsrommet ble liksom mer en belastning da jeg startet på VGS igjen, året etter (for øvrig det året i min skolekarriere jeg sanket de desidert dårligste karakterene).

Dette skulle jo egentlig ikke bli sutring, men pytt. Siden andre klarer å skrive om mye vanskeligere ting uten å virke selvmedlidne i det hele tatt må jo jeg ta litt ansvar for oss bitre og grinete.

Jeg har for øvrig sett «The Crow» 156 ganger. Det var helt frivillig, og jeg var allerede på 130-something før kyssesyken. Det er sjukt, det.

Stikkord: ,

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Hmm….nå ser jeg sammenhengen mellom kyssesyken og et helvetes dårlig skoleår etter det.
Jeg fikk kyssesyken sommeren mellom 1. og 2. klasse på vgs. Riktignok var jeg ikke på sykehuset, men jeg sov en hel del, svetta som en gris, og hadde endel feberfantasier som skremte vettet av meg.
Jeg lå i en 2-3 uker før jeg hadde krefter til å bevege meg litt rundt, og innen skolen starta så var jeg nok i farta til å være der noen timer. Dette førte igjen til et veldig høyt antall fraværstimer, men som læreren min sa «pyttsann» til og strøk. Men tilbake til poenget, skoleåret gikk helt fantastisk dårlig. En god blanding av dårlig konsentrasjon og stort fravær gjore at karakterene gikk i bunn. Jeg skylder på kyssesyken.

Espen: Tipper du drakk mye cola det året også. Ergo kan vi gi kyssesyken skylda for at du kosa så mye med meg på Geitemyrsveien også. Kyssesyken ass…

#Quiz-show.
*mimre*

Ja. Det var selvsagt jeg som var så oppslukt av gamledager at jeg glemte hva jeg het.

Hihi #Quiz-show var bra saker i sin tid :D

Skal på ingen måte kimse av eller bagatellisere kyssesyken! Det kan være alvorlige saker, så du kan bare syte og klage og holde på. Høres ut som du hadde en aggresiv variant også. Jeg slapp billig unna det jeg året jeg gikk på folkehøgskole.

Det er bra å høre (lese) at jeg ikke virker selvmedlidende! -Men tro meg; jeg har hatt mine stunder! :)

Jeg mener å ha hørt at gutter generelt rammes mye hardere enn jenter, stemmer det?

Jepp, jeg er for lat til å google det. :)

Og selv jeg var innom quiz-show fra tid til annen, men det var ikke nok realfag der. Altfor mye populærkultur *grøss*.

Mmm… #Quiz-show. Jeg var Norges beste quizzer i TO timer, husker jeg. Så tok Erazor over. Det var ganske surt, men det var herlig å lede i en stakket stund.

Røvis: Jeg syns du virker fryktelig barsk.

Ole: Joa, det sa legen min også, men jevnt over er kyssesyken ganske ufarlig. Et par timer etter at jeg postet denne leste jeg i VG at en MK-spiller hadde omkommet som en indirekte følge av kyssesyken, og det er jo viktig å understreke at de som virkelig sliter med kyssesyke ofte egentlig sliter med sykdommer de mye lettere pådrar seg pga nedsatt immunforsvar under kyssesyken. Du sugde på Q-s, Ole. Det husker jeg godt.

Ok, jeg er litt barsk, men ikke så følelsesløs at MS-diagnosen har gått upåaktet hen. :)

Oioi, Iversen – du fikk jo en skikkelig hissig variant! Jeg stiller meg i rekka etter Røverdatter og sier bare: syt videre! Jeg fikk kyssesyken da jeg var 17, og har vel aldri vært mer sjuk. (Jeg vil gjerne syte litt jeg også)
Og siden du vet alt om The Crow – kan du bekrefte eller avkrefte ryktene om at den faktiske og ekte skytescenen mot Brandon Lee er den som er på filmen?

Cathrine: Jeg kan avkrefte de ryktene, dvs Alex Proyas har avkreftet dem. Jeg stoler på Alex.

#Quiz-show var gode tider.

Pugging! I den tilstanden! Så imponerende flink du var!

Da jeg fikk kyssesyken, lå jeg handlingslamma i ukesvis, opphovnet i hele kroppen og klissa svett mens jeg fulgte med på en mengde forskjellige bachelorprogram, Dr. Phil og et svensk naturprogram som ofte handlet om ørret. Noen få uker før hadde jeg møtt en mann som nettopp var blitt kjæresten min og som nå måtte mate meg og bære meg inn i dusjen. Husker et halvvåkent øyeblikk der hånda hans er foran meg med to tabletter i og han sier «Ta disse. Det er Cospilus.» Cospilus viser seg etter hvert å være Kostpluss, og vi er fortsatt kjærester. Men kyssesyken var noe skikkelig drit. Var ikke meg selv igjen før det hadde gått ett år, minst, og er fortsatt i lavgir sammenlignet med tiden før jeg ble syk. De burde vaksinere mot sånt.

Morten: Damn straight, spesielt de to timene jeg ledet sammenlagt, all-time.

Marion: Mono er noe søppel, finnes det egentlig en vaksine? I så fall nedprioriteres den vel fordi det er så få av oss som blir hardt angrepet. Jeg mener, du så på Dr. Phil, da er du langt nede. ;) Og takk. :)

[…] Da jeg først begynte på never ending story, var jeg veldig usikker på om jeg skulle poste den i bloggen i det hele tatt. Jeg skrev den som en føljetong fra begynnelsen, men brukte lang tid på å bestemme meg for om jeg skulle offentliggjøre den eller ikke. Dette handler selvfølgelig om det som Iversen er inne på i sin post om kyssesyken. Hvor går grensen for å bli oppfattet som selvmedlidende, sytete og sykdomsfokusert? De aller fleste av oss ønsker ikke å bli oppfattet som noen av delene, men når kommunikasjonen foregår skriftlig kan det være vanskelig å vite hvordan ordene blir lest og oppfattet. Når jeg forteller folk at jeg har MS, kan jeg bruke kroppsspråk, mimikk, humor og tonefall (eksempelvis) som forteller mottakeren at jeg ikke forteller det for å få sympati. Her i bloggen, hvor jeg kun kan bruke bokstaver og ord er virkemidlene litt mer begrensede. […]

[…] [Lurer du på hva dette er? Her er begynnelsen.] Da jeg først begynte på never ending story, var jeg veldig usikker på om jeg skulle poste den i bloggen i det hele tatt. Jeg skrev den som en føljetong fra begynnelsen, men brukte lang tid på å bestemme meg for om jeg skulle offentliggjøre den eller ikke. Dette handler selvfølgelig om det som Iversen er inne på i sin post om kyssesyken. Hvor går grensen for å bli oppfattet som selvmedlidende, sytete og sykdomsfokusert? De aller fleste av oss ønsker ikke å bli oppfattet som noen av delene, men når kommunikasjonen foregår skriftlig kan det være vanskelig å vite hvordan ordene blir lest og oppfattet. Når jeg forteller folk at jeg har MS, kan jeg bruke kroppsspråk, mimikk, humor og tonefall (eksempelvis) som forteller mottakeren at jeg ikke forteller det for å få sympati. Her i bloggen, hvor jeg kun kan bruke bokstaver og ord er virkemidlene litt mer begrensede. Jeg ”prøvekjørte” historien for noen gode medbloggere før jeg publiserte første del. Jeg fikk stort sett positiv respons og bare konstruktive tilbakemeldinger. Veiinger for og i mot. Etter det har det jo bare gått oppover. Jeg er faktisk overveldet og veldig takknemlig for responsen jeg har fått, og når Iversen topper det hele med å si at jeg ikke virker selvmedlidende i det hele tatt, så føler jeg at jeg har gjort en ”god jobb” med å formidle det jeg ville. Iversen sier videre i sitt kommentarfelt at jeg virker fryktelig barsk. Da dukker neste dillemma opp. (For ordens skyld; jeg skjønte at Iversen ikke mente det på følgende måte.) Hvordan unngå å virke selvmedlidende uten å samtidig fremstå som uanfektet? Siden jeg ikke har flere ferdigskrevne deler til never ending story, kan jeg ikke med sikkerhet si hva som vil dukke opp som tema. Men jeg ser for meg at noen fremtidige poster kan handle om nettopp den mentale biten ved å få MS-diagnosen. Da er også fallhøyden stor, fordi det kan være vanskelig å balansere mellom personlig og privat. Ettersom jeg skriver om det som har skjedd i fortiden, tror jeg allikevel at jeg har fått de ulike prosessene såpass på avstand at jeg er i stand til å gjøre dette skillet. Jeg er ingen spådame(!), men dersom det kommer noen syteposter, skal jeg gjøre mitt beste for å begrense det. Uansett vil mattisborgen inneholde mer enn sykdom og sorgens kapitler i fremtida også. Hvis du vil kan du si din mening i stemmeboksen i “høyremargen”. Det er lov å krysse av på flere alternativer og stemme en gang i døgnet. […]

Ja, syden! Jeg skal hilse og si at det er sykt å ha sett The Crow så mange ganger!

[…] offentliggjøre den eller ikke. Dette handler selvfølgelig om det som Iversen er inne på i sin post om kyssesyken. Hvor går grensen for å bli oppfattet som selvmedlidende, sytete og sykdomsfokusert? De aller […]

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.