Filmer du kanskje har sett, men uansett bør se en gang til (7. installasjon)

Critters (1986)

They bite!

Tenk deg følgende:

Sjansen er overveldende stor for at du har fått med deg go’filmen Critters en sen kveld på en obskur kanal du ikke visste at du hadde, eller lånt en DVD fra Iversens rikholdige filmkabinett. Uansett må du komplimenteres for valget, for dette er en av åttitallets perler i creature feature-sjangeren. Brukerne til imdb har generøst delt ut 5.4 i gjennomsnittsscore, og til å være en B-film med tegnet cover (tegnede covere er som kjent ensbetydende med møkkafilm, såfremt det ikke er en Chevy Chase-film) er dette virkelig severdige saker. Om du er skvetten blir du kanskje til og med skremt et par ganger, for oss andre er dette et virkelig billig glis.

CrittersStephen Herek heter regissøren, og det er ikke noe husholdningsnavn, tenker du kanskje. Det tenkte jeg også, men en rask sjekk senere fant jeg ut at han har laget endel respektable filmer. Disneys Three Musketeers er nok en av de bedre barnevennlige klassikerne der ute, Rock Star er ok lørdagsfilm, Don’t tell mom the babysitter’s dead var en favoritt da jeg var liten og alle elsker vel Bill and Ted’s excellent adventure? Herek er med andre ord en hedersmann. Skuespillerne kunne jeg ok også sagt litt om, men da ville vel dette bli den minst populære «Filmer du kanskje har sett» noensinne (og jeg kan jo bare slå fast at disse sjelden er veldig populære i utgangpsunktet).

Handlingen er fryktelig enkel, og sett med dagens øyne kanskje litt enkel. Om vi derimot driter i alt som er laget etter åttiseks er det mye ved Critters som er direkte imponerende. Blant annet er bildekvaliteten veldig god, man har brukt litt penger på utstyr. Monstrene ser til tider ganske elegante ut selv om de i neste scene ser ut til å være laget i papp. Uansett er de blant filmhistoriens festligste, og et par knallmorsomme vitser lirer de også av seg. Et par av scenen hvor det foregår metamorfoser er helt ok. Ikke fantastiske, men man skjønner ikke alltid helt hvordan det har gått til under produksjonen, og det er jo et pluss blant oss ettehrvert blaserte filmkikkere. Ikke at jeg er veldig blasert, tidligere installasjoner i denne serien viser jo det. Dette avsnittet skulle handle om filmens handling (veldig dårlig norsk, der), men jeg sporet av. Jeg kan ikke love at det ikke skjer igjen, men jeg kan prøve å forklare handlingen i korte trekk (igjen): Critterne er farlige pelsdotter som stikker av fra et fengsel i verdensrommet. De reiser selvsagt til jorda, siden det er nærmeste levelige sted, dessuten mistenker jeg at dumme bønder smaker litt ekstra godt. Etter critterne følger noen skikkelig gøyale dusørjegere, det er disse som har metamorfoseegenskaper. De spoler veldig raskt gjennom videoen som skal fortelle dem om jordboere, og ender opp som relativt påfallende karakterer. Hadde filmskaperne brukt LITT mer penger kunne de virkelig hatt det moro med denne delen, men de tenkte nok ikke så langt. Saken er nemlig at den ene jegeren ender opp med utseendet til en fiktiv rockestjerne. Hadde de betalt en ekter ocker for å bruke navn og et bilde kunne dette blitt enda mer artig og kanskje litt mer slitesterkt. Critterne lander ved en gård og begynner å lage kvalm, for mer informasjon kan du jo kjøpe filmen selv. Dusørjegerne ender også opp på bondelandet, i utkanten av en liten hillbillyby. Igjen; se filmen. Det blir ikke noe artig om jeg forteller mer. Dette er good mindless fun, og vi kan vel nesten ikke vente på storfilmen Critters vs. Gremlins?

Critters fikk seg noen oppfølgere, og i den andre oppfølgeren (Critters 3 – You are the way they eat) møter vi kommende storstjerne Leonardo diCaprio. Heller ikke denne filmserien slapp unna Brad Dourif, forresten; i nummer 4 dukker han opp som Al Bert. Ikke en veldig severdig rolleprestasjon, men litt artig. Det finnes vel dem som ikke er helt stø på hvem BRad Dourif er, og istedet for å være ekkel skal jeg være informativ: Det er han som spiller Grima i To Tårn.

Som vanlig i denne serien avslutter jeg som jeg startet, med et velvalgt sitat eller en kul tagline. Denne gangen vant taglines på begge felter, og denne siste er litt artig – det er jo bare jug! Sjekk ut filmen og du vil forstå hva jeg mener.

They eat so fast, you don’t have time to scream.

Stikkord:

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Hehe – husker Critters ja.. Kjempefilm i sin tid.. Morsomme filmer med skumle skapninger fra min yngre dager.. Absolutt noe jeg burde se på nytt..! ;-)

[…] Iversen Revisited  […]

hehehe.. Jeg husker den godt. Jeg oppfatta den delvis som en parodi på andre filmer av den typen. vel, gremlins, egentlig.

Kul-dårlig film, syntes jeg da. Det er den kanskje fortsatt?

Baard: Ja, det syns jeg absolutt. De selger hele stasen billig på play.com.

Elvis: Den kom vel for tidlig til å være en skikkelig parodi, det er nok heller mye selvironi ute og går tror jeg. Eller..Håper jeg. Absolutt kul-dårlig og ytterst severdig.

Nydelig filminnlegg, som vanlig. Håper jeg får lov til å låne boksen til høsten. :-)

[…] En del tidligere installasjoner i denne serien har vært filmer av den litt uglesette typen. Jeg kan ikke nekte for at jeg koser meg godt når jeg ser en b-film (ok, c) med kjente og kjære skådisar i Corbin Bernsen-klassen, men det kan jo hende dere som leser er interessert i en anbefaling her og der som er litt mer velkjent. Derfor er det Alfred Hitchcocks “Psycho” som får æren av å bli nummer tretten i denne serien, om ikke annet enn for å lukke kjeften på nancyboys som har sutra over manglende kvalitet tidligere. For er det en ting som kjennetegner dette mesterverket, så er det kvalitet fra filmskaperen og skuespillernes side (som tilfellet er med de fleste mesterverk, vil noen kanskje si). Personlig syns jeg manuset har sine små drawbacks – og dusjscenen (den berømte, ja) syns jeg faktisk er litt krøkkete klippet, men herregud; “Psycho” er ren nytelse fra ende til annen. […]

[…] En del tidligere installasjoner i denne serien har vært filmer av den litt uglesette typen. Jeg kan ikke nekte for at jeg koser meg godt når jeg ser en b-film (ok, c) med kjente og kjære skådisar i Corbin Bernsen-klassen, men det kan jo hende dere som leser er interessert i en anbefaling her og der som er litt mer velkjent. Derfor er det Alfred Hitchcocks “Psycho” som får æren av å bli nummer tretten i denne serien, om ikke annet enn for å lukke kjeften på nancyboys som har sutra over manglende kvalitet tidligere. For er det en ting som kjennetegner dette mesterverket, så er det kvalitet fra filmskaperen og skuespillernes side (som tilfellet er med de fleste mesterverk, vil noen kanskje si). Personlig syns jeg manuset har sine små drawbacks – og dusjscenen (den berømte, ja) syns jeg faktisk er litt krøkkete klippet, men herregud; “Psycho” er ren nytelse fra ende til annen. […]

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.