Den gangen Iversen dro på beintøff treningsleir i England

Det var en gang to småfeite herrer som dro til England for å bli smekre. Den ene herren var meg, den andre var Eskil, kjent fra Rølerbloggen, QuizDan, Forfatterfight og tusen andre ting. Er det rart jeg følte meg underlegen allerede fra første dag?

De to herrene hadde fått sjenerøse gavekort fra den Fabelaktige Sonja fra Grønland, som kunne berette at treningsleir i England var the shit. Man bare drar dit, er borte en stund, og kommer tilbake til en badevekt som viser et lavere tall enn før man dro. Easy peasy, lemon squeezy.

Her er hva herrene opplevde, en opprivende uke i juni det Herrens år 2014:

Dag 1: Fryd og gammen.
Etter en strabasiøs ferd fra Oslo til Gardermoen til Heathrow til Paddington (hvor jeg smakte min første pastie, et ganske passende siste måltid) til Newton Abbot i Devon var det hyggelig å møte to representanter klare for å kjøre oss videre til vår endelige destinasjon, Nut Tree Farm i Ashcombe. Woody viste seg å være fra sør-Wales og kom til å ha hovedansvaret for gjennomføring av de tøffeste treningsøktene i den kommende uka. Katie er hun som organiserer hele stasen, og som vi hadde hatt kontakt med i forkant. Begge to flotte folk.

Åhallo! Jeg vil gjerne kalles Mr. Iversen av NSB også. Men prisene kan England ha for seg selv...

Åhallo! Jeg vil gjerne kalles Mr. Iversen av NSB også. Men prisene kan England ha for seg selv…

Vel fremme ble det raskt undersøkt om vi var interesserte i konseptet innveiing. Både Eskil og Iveren takket pliktskyldigst ja, og etter denne øvelsen i selvutslettelse var det allerede på tide med oppholdets første treningsøkt: Boksing. «Jaja,» tenkte vi, «detta blir vel moro!» – og det ble det, men også ganske slitsomt. Etter en time med relativt høy intensitet kunne vi ta våre boksehansker med oss og ta en liten hvil på rommet vårt. En lovende start på oppholdet, ihvertfall om intensjonen vår var å forbedre formen noen hakk.

På spisekartet:
Laks til middag. En bitteliten porsjon, men det lille som var smakte godt. Bakte plommer til dessert.

Dag 2: Helvetes hunder i hælene.
Svømming skulle vise seg å være standardstarten vår, allerede før frokost, hver dag av treningsleiren. Katie instruerte, og kunne på kort tid bidra til solid forbedring av unge Iversens teknikk. Nå vet jeg at man faktisk kan svømme i mer enn tre minutter før man er utslitt.

Etter frokost fulgte Woody opp med «ab attack» – en times magetrening. Etter det vandret vi en mile eller to til et område hvor vi skulle gjennomføre en fitness-test. Det må her nevnes at denne testen var mest interessant for de som skulle være 11 dager på leir, siden de skulle gjenta hele stasen på sin siste dag. Oss usle 4-dagersfolk måtte bare ta dette som en fin økt med trening, og det gjorde vi jo. En løype på ca 1,6 miles ble løpt, og Eskil kunne benytte anledningen til å imponere ved å stikke av fra hovedfeltet direkte fra start. Undertegnede klarte å legge seg som en slags baktropp for den ubestridte leder, og luntet inn til finish ca 1 minutt etter (en måling som ikke sier dere lesere noe som helst, siden jeg aldri orka å spørre hvor raskt Eskil løp). Hovedfeltet fulgte 1-3 minutter etter det igjen. Knust av en ufyselig trønder og en brilleslange i Batman-trøye. Må ha svidd.

Så fikk vi banan. En halv banan. Euforien spredte seg, men etter at jeg hadde fortært halvparten av min tilmålte dose klarte jeg å miste resten på bakken. Klar for å blåse vekk grus og skitt tok jeg opp biten – og mistet den igjen. Treningsleir tar på. Jeg vurderte å gi opp, men bestemte meg likevel for å forsøke igjen, selv om bananen nå var så skitten av den knapt var gjenkjennelig. Jeg hadde jo litt vann å skylle den i, tenkte jeg, da en av de ansatte kom bort og fritok meg fra ydmykelsen ved å gi meg en ny halv banan. De som har sett andre sesong av Orange is the new Black kjenner den følelsen jeg følte akkurat der og da. Fra sympati gikk stemningen raskt i retning lynsj, og jeg måtte dra frem mitt søteste smil for å slippe unna.

Sit-ups og push-ups fulgte, men bare 1 minutt med hvert siden målet for mange var å få et sammenlikningsgrunnlag. Iversen tapte også disse øvelsene for en overlegen Eskil – Fantomet fra Trondheim. Vandring tilbake, og mange ville kanskje tenkt at dette skulle holde med trening for dagen. Da måtte man tro om igjen. Etter litt bøy, tøy og lunsj fulgte tre timer fordelt på en sjuk kettlebells-sesjon, boksing og til sist en veksling mellom sprint og kardio-øvelser. Å spurte er blant de få tingene jeg behersker ganske godt, så den biten var nesten å regne som en kjærkommen pause.

Så var blodslitet over. Resten av dagen handlet om ernæring, restitusjon i basseng og litt mer mat. Klokka 20.30 sovnet jeg som en stein.

Omgivelsene kan man ikke klage på. Alltid en kettlebell eller boksehansker i umiddelbar nærhet.

Omgivelsene kan man ikke klage på. Alltid kettlebells eller noen boksehansker i umiddelbar nærhet.

På spisekartet:
Müsli til frokost, banan som snack, gulrotsuppe og bulgursalat til lunsj og squashpasta (snodig greie) med kalkunragu til middag. Til dessert fikk vi en liten leiv melon og litt granateple. Alt smakte som Himmelen på jord, og alt var i bittesmå porsjoner.

Dag 3: Den lange marsjen.
Etter flere våkne timer i ren smerte og angst ble klokka 7, og dagen startet med en halvtime svømming. Det var også min og Eskils utvalgte dag for en halvtime hver med PT – som også ble gjennomført før frokost for min del. Det flotte med PT-dagen var at man fikk en bittelite boks med rosiner. Jeg spiste halve, sparte resten. Det har jeg ikke angret på.

Etter frokost var det på tide med en liten spasertur. Eller, liten og liten. Vi gikk ca et halvmaraton med innlagt torturbesøk i en doven havneby jeg tror heter Dawlish. Om du lurer på om vi passerte en sjappe som bare solgte fudge og en chippie som hadde veldig konkurransedyktige priser er dette informasjon jeg kan bekrefte.

Det varme badet etter denne turen tror jeg er det beste jeg noensinne har opplevd.

På spisekartet:
Havregrøt til frokost (selvsagt uten sukker eller melk), en sandwich med salat og skinke samt en kopp broccolisuppe til lunsj og en hønsegryte til middag. Desserten var en historie for seg selv; en helt hårreisende vond «sjokolademousse» basert på avocado og 85%-sjokkis. Æsj. Til turen fikk vi også et eple, en pære og en liten havrekjeks. Jeg sparte eplet, og kunne nå skilte med både eple og rosiner bortgjemt på rommet mitt.

Dag 4: Begynnelsen på slutten.
Observante lesere forstår sikkert at Dag 4 startet med svømming. Deretter fulgte en litt rolig morgen hvor vi fikk den beste frokosten jeg noensinne har smakt før vår vesle gjeng ble delt i to grupper.

Slike tavler fikk vi dagens program på. Tenke sjæl kan man gjøre i Norge.

Slike tavler fikk vi dagens program på. Tenke sjæl kan man gjøre i Norge.

Jeg og Eskil havnet i samme gruppe, og skulle starte dagen med Woody. Han hadde følgende på plakaten: Fartslek, dumbbells-økt, boksing og en øvelse jeg rett og slett ikke husker. Ca tre kvarter på hver, med små pauser i mellom (bortsett fra en snackpause, som var litt lengre). Dette var ganske hardt, men med visshet om hva vi skulle få kose oss med siden gikk det ganske greit. Intensiteten kunne heller ikke sammenlignes med første dagen, men var fremdeles ganske solid.

Ettermiddagsøkta vår var terrengsykling, som passet ekstremt bra som en slags avslutning av vår siste hele dag på treningsleir. Vi dro til et lokalt parkområde, leide sykler og fikk fritt spillerom. Etter en runde på en medium-løype lurte Eskil meg til å sette i gang med en challenge-løype, som selvsagt var langt over mitt kompetansenivå (dette var min andre gang på sykkel siden videregående). En skramme senere klarte jeg nå i det minste å fullføre omtrent to tredeler av løypa, og var ganske fornøyd med det. Overlevelse holdt. Eskil, den over-achieveren, fullførte selvsagt hele greia. Innerst i sjela var jeg på dette punktet veldig usikker på om jeg elsket at vi utfordret hverandre til å pushe på mer enn vi ville gjort ellers, eller om jeg hatet ham for å gi meg juling i hvert eneste målbare øvelse. Akkurat dette er jeg fremdeles usikker på.

Etter sykling ble det tid til et varmt bad og en lur før «The Great Norwegian Quiz Night», hvor Eskil hadde fått i oppdrag å lage en quiz for oss. Den var superstas, og laget vårt («Welsh girls don’t say no!» for anledningen) tok hjem seieren.

Så en herlig middag og helt på tampen: Massasje med hovedvekt på bein og overkropp. VM i fotball åpnet også denne kvelden, så jeg fikk kose meg med den sammen med et par andre fine folk.

På spisekartet:
Ah, den fabelaktige frokosten virker kanskje ikke så imponerende i etterkant, men der og da var den himmelsk. Vi fikk to halve skiver dansk rugbrød og to halve, stekte tomater. De som likte egg fikk eggerøre (ca halvannen eggehvite hver, ingen plomme tror jeg?) og kresne Iversen ble tilgodesett ca tre spiseskjeer tomatbønner. Ååååh, tomatbønner… Til lunsj fikk vi en god salat og tomatsuppe, og som snacks i løpet av dagen en smoothie og litt nøtter. Middagen var kanskje ikke helt min kopp te, men alle andre satt stor pris på torsk med søtpotetwedges. Jeg kom i skade for å annektere tartarsaus som var ment for meg og tre til, men jeg tror jeg slapp unna med det. Til dessert fikk vi assortert frukt.

Mat på plakat! Eller tavle.

Mat på plakat! Eller tavle.

Nok en gang må jeg understreke at selv om maten var topp, var porsjonsstørrelsene alltid bittesmå. Slik jeg forstår det inntok vi ca 100-1500 kalorier daglig, om det sier noe. Kalorier har jeg aldri telt. Det er kanskje derfor jeg er småtjukk.

Dag 5: Frigitt.
Svømming ble det tid til også den siste dagen, men for meg var nok høydepunktet en høyst offentlig utveiing (man ble veid for seg selv, men det skulle en tøff person til for å ikke frigi resultatet sitt når man returnerte til fellesrommet, hvor en mur av «hva ble resultatet?» raskt oppsto).

Like over 9 pund hadde forsvunnet som dugg for solen, og selv om jeg naturligvis forstår at det i et slikt henseende er fordelaktig at innveiing foregikk på kvelden og utveiing om morgenen var dette ganske stas.

På spisekartet:
Ikke stort; en müslifrokost. I et anfall av godhet fikk jeg også med meg to epler til togturen.

Etterpåtanker:
Så får man konkludere litt. Dette var en god opplevelse. Faktisk helt i toppklassen, og jeg forstår godt at flere kommer tilbake igjen og igjen. Jeg har sikkert ikke klart å formidle hvor mange fine folk man møter (det var ca 13 deltagere med, inkludert meg og Eskil), men det er naturligvis også en følge. I råflott kombinasjon med motiverende (og, så langt jeg klarer å bedømme, kompetente) trenere blir dette enkelt å anbefale.

Det er sikkert flere firmaer som arrangerer slike boot camps, men den jeg har skrevet om her er det Apples & Pears som står bak.

 

 

BB

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Øyh! Hvem har spist Iversen og overtatt bloggen hans?!?

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.