Meme: Liebster Award

Hemningsløst stjålet fra Avil.For mange år siden, da det ikke var flaut å innrømme på fest at man blogget, hendte det ofte at diverse memeer verserte rundt omkring på internettet. I dag tenker vi vel mest på standardbilder med hvit tekst når vi snakker om et meme, eller strektegninger som illustrerer sinnsstemninger – men den gangen dreide det seg vanligvis om at noen fant på et eller annet å skrive om, og utfordret medbloggere til å gjøre det samme. Alt er meme. Meme er fint.

Denne gangen har noen funnet ut at det smarteste knepet for å få maksimal uttelling er å formulere memeet som en slags pris. Den har Røleren delt ut til meg, sannsynligvis fordi han hater meg og han syns sikkert det er morsomt at jeg nå ender opp med å klistre noe som mest av alt ligner på emblemet til Greendale Community College på forsiden. Siden jeg blogger relativt lite om dagen kommer den til å ligge her ganske lenge også. Great career move.

Greia er at man skal svare på spørsmål. Så får man formulere noen nye spørsmål som nestemann må svare på, forutsatt at jeg finner noen å utfordre. Det er lenge siden jeg dumpa over en blogg verdt å lese som ikke var aktiv i gamleda’r.

Vi kjører på.

Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler bloggen din om?
Umulig å svare på når man ikke tilhører en klar nisje og ikke har blogget på evigheter.

Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler livet ditt om?
Livet mitt handler om kona, bikkja, vennene og filmene.

Er det godt eller vondt å skrive? DRØFT.
Hva er dette for noe, en slags eksamensoppgave? Det kan være begge deler. Før i tida var det nesten alltid godt, nå er det ofte slik at jeg bruker opp all skrivelysten på jobb. Da er det lite igjen til blogging og slikt, dessverre. Jeg kan ikke huske sist jeg satt meg ned og bare skrev noe fordi jeg hadde en flott ide som måtte deles med internettet, den følelsen savner jeg.

Er det deg i bloggen eller er det en internettpersona?  DRØFT.
Jeg har alltid ment at det er meg, men mange jeg kjenner i det virkelige liv fnyser av den tanken. Internettets mest joviale mann er en ordentlig grinebiter i det virkelige liv, men jeg har alltid ment at det skinner gjennom når jeg skriver. Taggen «surmuling» har nok i alt for stor grad blitt tolket som ironi eller et slags virkemiddel, men sannheten er at det stort sett alltid har vært ren surmuling.

Er du der nå? Var det dette du ville?
Jeg er vel der nå, på det stedet hvor man ikke lenger har dårlig samvittighet for ikke å opprettholde en blogg. Det var nok ikke helt det jeg ville.

Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?
Mye. Om jeg inviterer til fest i heimen vil jeg anslå at halvparten av gjestelista er en direkte følge av bloggingen.

Hva gir deg angst?
Som jeg er hypp på å dele med verden? Lite.

Fortell meg om et vanskelig valg du har tatt.
En gang var jeg ute og kjørte med en venn som av helt kurante årsaker brøt veitrafikkloven ved et uhell. Et ekstremt morsomt uhell, og den påfølgende samtalen med sivilt politi var også stor underholdning. Jeg hadde gledet meg til å fortelle historien til venner og kjente, men litt senere på samme kjøretur passerte vi en fotoboks (denne gangen med meg bak rattet) og jeg fikk det for meg at blitsen hadde gått. Panikk slo meg. Penger vil jeg heller bruke på andre ting, og jeg vil jo være snill gutt i trafikken. Det var da min venn tilbød seg å betale boten hvis jeg som motytelse lovte å holde munn om hans uhell tidligere på dagen. Skulle jeg ofre muligheten til å fortelle en knallhistorie for tilfredsstillelsen av å slippe å betale en bot – som jeg ikke en gang var helt sikker på at ville dukke opp? Lommeboka vant, og jeg har angret på den avgjørelsen så mange ganger i etterkant at bare det å skrive litt om det her gir meg en glede jeg nesten ikke klarer å beskrive. Det kom aldri noen bot i posten.

Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der.
Krakow. En herlig by i Polen hvor man kan bo og spise billig, samtidig som det er masse kultur og historie å ta tak i for de som liker sånt. Et tøft fotballag har de også. Magiske saltgruver er en liten time unna, og så skal du oppleve den grenseløse ondskapen som fremdeles kan fornemmes i Auschwitz og Birkenau.

Fortell meg noe jeg aldri ville gjettet om deg!
Jeg har brukt så mange år på å utlevere meg selv på nett at dette blir supervanskelig å svare på. Kanskje jeg skal røpe at jeg innerst inne syns Hjorthen er en bra fyr?

Jeg tror nesten alle jeg kunne tenkt meg å tagge allerede er tagget, men tror kanskje Kristin har sneket seg unna. I latskapens navn ber jeg henne besvare de samme spørsmålene jeg har fått av Røleren. For mulige sølvpoeng kan besvarelsen leveres i Sivilstatus-stil.

Stikkord: ,

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Flattery will get you nowhere!

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.