Tabber jeg har gjort under jobbjakt så langt

Den skarpe observatør har notert seg at siste Monday, bloody monday-utgave har sett farlig lik ut i minst fire uker.  Ekstra pinlig er det jo fordi jeg gikk hardt ut og lovte bot og/eller bedring, en lovnad jeg ikke kan skryte på meg å ha gjort ære på. Som trøst skal dere få et lite innblikk i livet til en jobbsøker i limbo. Meg, altså. Espen Iversen.

Vi kan jo begynne med begynnelsen. Jeg er teknisk forvalter i et kommunalt foretak (kort sagt betyr det at jeg har det administrative ansvaret for at ganske mange bygårder og boligblokker har det bra). Hvorfor jeg er det kan man jo spørre seg om, for jeg har ikke rasket med meg mer enn 50 studiepoeng her i livet og gikk allmennfaglig linje på videregående. Vi snakker altså om et vikariat. Jeg fikk dette vikariatet etter to og et halvt år med vikariater i en annen avdeling, og velger selv å tro at min nåværende sjef så at jeg gjorde en god jobb der jeg var og dermed følte han kunne ta sjansen på å ta meg inn som vikar der jeg er nå. Mellom de to jobbene ligger det en god del lønnstrinn og mye ansvar, så jeg føler jeg har hoppet litt på stigen. Det må være lov å si.

Men alle koselige eventyr har en slutt, og dette eventyret slutter med at mitt vikariat naturlig nok ikke vil eksistere når andre ansatte blir friske og vender tilbake til jobben. Jeg er ikke en sånn drittsekk som håper at andres liv går til helvete bare for at mitt skal få trille videre gjennom grønne enger og tulipanparker, derfor er det ikke så vanskelig for meg å forstå og respektere at mine dager som teknisk forvalter snart er talte. Med andre ord må jeg skaffe meg en jobb, og helst i løpet av sommeren.

De siste par månedene har jeg søkt på et trettitalls jobber. I motsetning til mange andre jeg snakker med får jeg i det minste tilbakemeldinger, og ut av rundt tretti søknader sendt (hvorav en tredel er av typen «tja, dette er jo helt poengløst, men kanskje de setter pris på min ungdommelige entusiasme?», altså rene luftslott) har jeg fått seks intervjuer og ytterligere to invitasjoner til intervju. Alle til stillinger jeg ikke føler er noe langt steg ned fra det jeg driver med nå (to av dem snarere det motsatte). Jeg syns ikke det er verdens dårligste uttelling, egentlig. For meg er det imidlertid ganske nytt å ikke få jobber jeg vil ha, så da er det kanskje en slags kosmisk plan med at 2011 ser ut til å bli året jeg stadig vekk sikler etter jobber jeg ikke får.

Nåvel, tilbake til virkeligheten. Vi trekker fra de to intervjuene jeg har takket nei til og sier at tretti søknader har generert seks intervjuer. Av disse seks er ett intervju resultatet av at et firma anså meg som overkvalifisert til en jobb jeg søkte på, men husket søknaden min et par måneder senere når de fikk en ledig stilling litt høyere opp i systemet – og det er jo smigrende i seg selv. Problemet er bare at selv i det tilfellet måtte jeg pent konkurrere med åtte andre innkalte. Det er ganske mange, og det hjelper ikke at jeg blir ekstra nervøs på intervjuer hvis jeg er over snittet interessert i jobben. Nå nærmer vi oss sakens kjerne (…for dere trodde vel ikke at jeg skulle skrive en lang utlegning med tallmateriell over hvordan jobbjakten går?):

Tabber jeg gjør i søknad- eller intervjusammenheng

Overivrige Iversen: Jepp, jeg tror jeg av og til ryker på at jeg virker for interessert. Problemet når man tilhører mitt segment av jobbsøkere (ufaglært, under 30, gode attester og referanser) er at man nesten alltid kjemper mot 100 andre søkere. Og det tallet er snarere en underdrivelse enn det motsatte, for dere som ikke har vært på arbeidsmarkedet i det siste. Resultatet for min del blir at søknaden rett og slett utvikler seg i en retning hvor jeg helst vil skrive 10-15 sider, men må klare meg med 1. Her har vi en balansegang mellom gode sider/jobbhistorikk/personlig jeg muligens ikke er helt god på. Jeg har fått tilbakemelding ved en anledning på at kun CV hadde sørget for et intervju, men søknadsteksten dyttet meg over i overkvalifisert-bunken. Ja, overkvalifisert. Det er nesten kjipere enn det motsatte. Jeg gjentar gjerne overivrigheten både i ventetiden etter innsendt søknad og under intervju. Av og til lurer jeg litt på om arbeidsgivere rett og slett ikke er interesserte i å ansette folk som vil ha jobben de tilbyr, men konklusjonen må være at jeg har et forbedringspotensiale her. Nøyaktig hvor det ligger er jeg imidlertid usikker på.

Super-Iversen: En slags forlengelse av første punkt – jeg er opptatt av å formidle mine sterke sider. Kanskje litt for opptatt, rett og slett. Jeg har en teori om at jeg fremstår som litt holyer than thou fordi jeg enkelt slenger ut mine gode egenskaper og ferdigheter, men sliter mer når jeg blir spurt om hva ved meg selv jeg kan forbedre eller hvilke sider jeg ikke er så stolt av.

Uforberedte Iversen: Nok en gang en forlengelse av forrige punkt. Jeg er ikke komfortabel med å stille på intervju med lomma full av standardsvar, selv på spørsmål av typen «hva er dine tre dårligste egenskaper?». Jeg vet det er smart, men det føles uærlig (selv om det strengt tatt ikke er det). Derfor kan jeg virke nølende når det jeg strengt tatt gjør er å ta alle spørsmål på alvor og tenke over hva jeg svarer. Jeg tror nølinga overskygger et godt svar her.

Underivrige Iversen: Så jeg sender en søknad, og så venter jeg. Ved to anledninger har jeg kontaktet potensielle arbeidsgivere og fått klar beskjed om at siden de hadde så mange søkere prioriterte de folk som hadde kontaktet dem akkurat i sweetspot-tiden – ca en uke etter søknadsfristen – for å orientere seg om hvor i løypa ansettelsesprosessen var. I det ene tilfellet ble jeg til og med fortalt (vedkommende kikket på søknad og CV mens vi var i telefon) at jeg nok var et bedre alternativ til intervju enn de innkalte. Surt. Avmakt er en kjent følelse for en jobbsøker.

For å jevne ut det dårlige inntrykket jeg gir av meg selv tar jeg også med en liten liste over ting jeg mener jeg gjør riktig, for det er litt kult med to lister i en og samme bloggpost. Se opp for manglende selvinnsikt, selvskryt og konklusjoner preget av den usikkerheten noen måneder på jobbjakt gir (om du ikke ble lei disse tingene mens du leste den første lista, altså). Ingen premie til dem som legger merke til selvmotsigelser kontra den første lista.

Ting jeg gjør som ikke er helt bortinatta dumt i søknad- eller intervjusammenheng

Ærlige Iversen: Både i søknad og på intervju er jeg ærlig. Jeg øser ut mine gode kvaliteter og er ikke redd for å vise frem de dårlige heller. Med det sagt føler jeg jo at jeg har flere sterke sider enn svake, rent profesjonelt. Jeg sitter ikke på et intervju og forteller om den gangen jeg ble så sur over et tapt parti sjakk at jeg kastet brettet ut av vinduet, liksom (ok, nå fant jeg bare på noe, det var far min som sto for den der). Å være 100% ærlig kan vippe begge veier, men jeg tror det er best i det lange løp. Honesty is the best policy og så videre. Nå er jeg en relativt direkte kar, så det kan hende dette er et sånt tips andre får mer ut av enn meg.

Unike Iversen: Jeg behandler alle annonser jeg er interessert i helt for seg selv. Jeg kopierer ikke søknadstekster, men bruker god tid på å skrive en søknad spesifikt til hver enkelt stilling jeg søker på. Her er jeg imidlertid litt usikker på om jeg gjør det man bør gjøre, for jeg har lagt merke til at det gjerne er søknader jeg er misfornøyd med jeg får intervjuforespørsler på. Jeg innbiller meg at jeg ikke skriver noe dårligere enn the next guy, derfor gjør dette meg litt perpleks.

Forberedte Iversen: Ja, jeg er blant dem som researcher firmaer som vil snakke med meg. I verste fall finner man ut at man ikke vil jobbe for dette firmaet, i beste fall stiller man godt forberedt. Win-win, men jeg kan godt bli flinkere til å huske at ledere ikke er interessert i å høre om at kredittratingen til firmaet har sunket de siste åra når de skal prate med en potensiell ny kollega. Ser den. Se også punktet «Uforberedte Iversen» på den første lista.

Velkledde Iversen
: Jeg er en t-skjorte-og-dongeri-eller-cordfløyelsbukse-fyr. Det er ikke så veldig fancy, derfor har jeg lagt meg i selen for å ta meg litt ekstra godt ut når jeg stiller til intervju. Vi snakker ikke dress og slips, men jeg tar på meg en litt over gjennomsnittet pen skjorte og blankpolerte sko. Det gir meg en følelse av å fremstå som en seriøs kandidat, og jeg kan umulig tro det skader å være ren og pen i tøyet i en slik situasjon.

Interesserte Iversen: Når jeg får beskjed om at jeg dessverre ikke nådde opp denne gang og ikke får annengangsintervju er jeg flink til å spørre om hva jeg kan forbedre til neste gang jeg er på intervju. Det er vanskelig å stille et sånt spørsmål uten å virke sutrete, og jeg kan jo ikke garantere at jeg får 100% sannferdige svar, men jeg tror jeg har funnet en fin balanse. På den annen side har jeg til gode å få dårlig tilbakemelding, noe som forvirrer meg litt. Kanskje jeg ikke har funnet balansen likevel. Uansett tror jeg det er en smart ting å gjøre, for intervjuer er jo også noe man kan trene seg opp til å bli god på.

…og om ikke inspirasjonen glipper kan det hende jeg kjører all ære på skraphaugen og skriver en åpen søknad til internett. Man bør jo prøve det meste når man er ute etter arbe’.

Tre andre innlegg som kan ligne:

Stikkord: ,

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

lykke til i jakten på en jobb !

Underbevistheten din saboterer deg!

Heisann!

Interessant lesning, du er ikke alene i hvert fall. Har to tips, bruk dem, eller forkast dem. ;)

– Ser at du ikke skriver noe om hvordan du forholder deg til intervjuerne sosialt sett. Her tror jeg du har mye og hente (om du lar ærlige Iversen ta seg en liten kaffepause innimellom). Det er vel liten tvil om at vi ansetter folk vi liker, og liten tvil om at alle liker å få positiv oppmerksomhet. Så jeg har selv erfart at det å gi komplimenter funker ganske fint. Enten det er for et firmamessig godt valg/prosjekt etc, eller kanskje enda bedre om man finner en felles interesse. «Å, så fine sko du har, hvor har du kjøpt dem?» osv (Jeg er veldig interessert i sko, men man finner alltids noe).

– Siden du selv tok opp 50 studiepoeng og utdanning tenker jeg at dersom du ikke får en jobb kan jo skolebenken være en idé? Så får du de jobbene du vil ha i neste runde.

Jo, også et bonustips: Kopier kroppsspråk. Og føler du at du virker usikker, hold fingertuppene mot hverandre slik at armene og hendene danner en trekant oppover. Denne gesten utstråler at du vet hva du snakker om. (Fikk meg opp en karakter på muntlig eksamen). Smil når det fins mulighet for det, og hold blikket når noen ser på deg. Hvis du er den siste som ser bort utstråler du at du er til å stole på, en som er der. Men ikke strirrekrig da.

LYKKE TIL på jobbjakt!

Totalen av denne posten er jo klar: du har et god og reflektert forhold over hva som kreves av deg som jobbsøker. Ønsker deg lykke til videre i jakten!

Ja, også var det veldig uvant å lese en så lang post på denne bloggen. Det var lenge siden sist?

Jeg tror det er dominique som saboterer deg -^

Jeg savner Konkurranse-Iversen! Jeg får kick av ting som jobbintervju og muntlig eksamen og sånn… En innfallsvinkel som anbefales.

anon: Takk skal du ha! :)

Dominique: Tja, det kan nok fort hende den ikke gjør meg noen tjenester. Sant det.

Trude-Sofie: Takk for tips. Blir nok ikke skolebenk, men jeg tror jeg også kan love at jeg skal unngå stirrekriger…

Yngve: Jeg håper i alle fall jeg kan være inne på noe. Takk for lykkeønskninger. :) Det er vel bortimot år siden sist jeg skrev såpass langt, men det viser seg at å skrive ting ut hjelper litt.

Paul: Jeg skal ta et alvorsord med henne.

Beamer: Det er nok en del konkurranse-Iversen ute og går, men det kreves nok et konkurransemenneske tøffere enn meg for å holde motivasjonen oppe i mitt jobbsøkersegment. Jeg lover å skjerpe instinktene.

IVERSEN ER TILBAKE! :D:D:D:D

Kanskje trikset er å lyve på CVen? Ikke i form av å skryte på seg noe, men heller å gi de jobbene og oppgavene man har hatt tidligere en dårligere beskrivelse slik at du blir litt mindre kvalifisert, men litt mer aktuell?

Margrethe: Bare litt, nød lærer naken Ivers å spinne og så videre. :)

bza: Njæ, jeg er for å være så ærlig jeg klarer.

Lykke til med jobbjakten! Og når du kommer til intervju, og får et vanskelig spørsmål som du vet du hadde et bra svar på da du forberedte men ikke husker det nå, så IKKE hopp opp og ned i stolen og si «Vent! Vent! Jeg kan svaret! Jeg øvde på toget!»

Når et er sagt så gjorde vedkommende i alle fall inntrykk, for jeg husker henne enda og hun intervjuet jeg i 2008. (Ikke at jeg går og intervjuer folk hele tiden, da)

Forsøk 47, mann, enslig (aleneboende) i et miljø som er mer lukket enn Oslo, og det eneste pre er at jeg ikke er østlending, men finnmarking – de liker rett og slett ikke østlendinger vestpå, like mye som de er surpå Sørpå nordpå.

Da jeg var på din alder, Ivers – begynte jeg på skole. Det åpnet faktisk noen dører å gå fra ufaglært til å faktisk kunne noe. Det gjorde også at jeg nå, i en alder av – ja se over, fremdeles har et studielån som ikke er ferdig betalt før om noen år – men jeg tror at totalt regnet, så går jeg i pluss likevel.

Avtalen vår står fremdeles ved lag, men du må være villig til å flytte på deg. Siden jeg ikke har nettverk selv, har jeg sugd meg på et par mennesker som faktisk har et.

Lykke til!

Noen av de bedriftene høres jo som de rene brødhuer – når de innkaller folk etter tidspunkter, ikke kvalitet på søknaden eller forkaster deg fordi du er litt overkvalifisert. De er ikke verdt å snakke mer med.

Problemet med intervjuer er at de er et teater. Begge parter vil prøve å fremstå best mulig, samtidig som de fisker etter det negative. Det finnes bøker fulle sv standardsvar på spørsmålene, som «din største svakhet». Repeterer du et innlært svar skjønner de det, er du ærlig kan det koste deg jobben…

Jeg tror rådet er å være selektiv: Søk bare på det du vil ha (ikke lett om vikariatdeadline nærmer seg, skjønner det…), sett deg inn i bedriften og kontakt dem direkte. Og fokuser på at du kan gjøre jobben, ikke alt mulig omkring.

Jeg synes disse er veldig nyttige:
http://www.asktheheadhunter.com
http://www.corcodilos.com/blog

Yoshi: Takk. :) Jeg er nok mer typen som lener meg litt forover og innrømmer at dette var noe jeg ikke ventet, og så prøver jeg å levere det ærligste svaret jeg klarer. Jeg er vanligvis (dvs nå, ikke før, da jobbene haglet etter meg) ganske rolig på intervjuer fordi jeg er nervøs. Noe jeg for øvrig gjerne innrømmer.

Arthur: Ser den. Jeg har også tenkt over om det kan være en idé å begynne på skole igjen, men det er en høy terskel når man er godt satt med huslån og et ønske om å ha jobbens rammer å forholde seg til. Om du blir sjef i Bergen skal jeg love deg at jeg naturligvis vil vurdere tilbudene du kommer til å kaste etter meg. ;)

Karsten: Nytt fjes, koselig! Og veldig interessant kommentar. Enig i det du sier om intervjuer, jeg havner som du forstår oftest i den siste kategorien – noe jeg egentlig sliter litt med å ha forståelse for.

Nå er for så vidt alle frister ute og jeg lever på dagpenger, men jeg er nok fremdeles litt kresen. Skal spane ut nettsidene!

Maj plesjør!

Har en gang vært mer eller mindre arbeidsløs i to år og vet hvor festlig det er…

Den største tabben jeg gjør på jobbintervjuer er i hvert fall å utføre så alt for mye selvskryt. Vet ikke om èn person som jeg har møtt som kan skryte like mye av seg selv som det jeg gjør… og da er det nok et hat/elsk-forhold hos den som må sitte og høre på.

Enten digger han en uberambisiøs type, eller så ser han på deg som en arrogant drittsekk. Gjelder bare å føle seg frem.

Det er kjipt å søke jobb… Jeg har en jobb, men vil gjerne ha en ny. Ønsker bare at noen skal tilby meg en jobb. Det er jo litt naivt, men vanskelig å skrive søknad…

Lykke til!!!

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.