På pinebenken: Holmenkollstafetten 2010

I serien “på pinebenken” ofrer jeg meg på nysgjerrighetens alter uten å slippe unna varige mén. Dette gjør jeg fordi jeg elsker leserne mine og fordi alle liker pinlige opptrinn – sålenge de selv slipper unna. Det er som kjent mitt mål å behage. Ikke prøv deg på disse stuntene hjemme, jeg utfører dem slik at du skal slippe!

Noen av dere husker kanskje at «På pinebenken» i gamle dager var en slager her på bloggen. Derfor bruker jeg det sleipe «tilpass overskrifter og tagger til et utprøvd og vellykket konsept slik at produktet kan flyte såpass på det at innholdet ikke er så farlig»-trikset i forbindelse med at jeg i dag har løpt (ok, vi kommer nærmere inn på akkurat det) en etappe i årets Holmenkollstafett.

Jeg skulle altså løpe etappe 10. Det går mye nedover, så litt bortover og så en bitteliten tur oppover før veksling til neste etappe. Normalt sett løper folk denne etappen på mellom 7 og 10 minutter, men det er folk som har noe i en stafett å gjøre. Undertegnede er ikke inkludert i denne folkegruppa, for å si det sånn.

Det startet fint. Jeg var i vekslingsområdet nesten to timer før planlagt veksling. Tiden fordrev jeg med å titte på ender (ja, den kan du tolke som du vil), prate med andre lubbenslasker som jeg følte meg litt på linje med, drikke en Imsdal jeg betalte 23 kroner for og den aller siste halvtimen før jeg følte det var lurt å komme seg i bevegelse sov jeg litt på en parkbenk. Så langt hadde dagen vært ganske fin, men så var det denne løpinga da.

Treningsopplegget mitt var ikke myntet på den fysiske delen av en stafett, det tar jeg selvkritikk på. Å løpe en tur, eller i det minste spasere gjennom traseen, hadde nok vært en god idé. Da jeg var 80% gjennom løypa tok jeg en liten, men kostbar, pause jeg aldri hadde tatt om jeg visste hvor kort vei det var til veksling. Etterpåklokskap er en av mine styrker.

Nåvel, tiden kom for veksling. Oppvarming ble en kort jogg fra parkbenken, for jeg hadde inside info fra en som hadde løpt på like over 9 minutter om at oppvarming var bortkastet tid i og med at etappen starter i nedoverbakke. Jeg stoler jo på proffene, tross alt. Leksjon 1 må bli at jeg ikke gjør det til neste gang. Etter joggeturen fulgte ca 15 minutter med venting i vekslingsområdet på kollegaen som løp 9. etappe. Såvidt jeg har registert løp hun på en tid godt under gjennomsnittet, så jeg hadde store sko å fylle. Jeg tror ikke laget vårt lå så altfor dårlig an på dette stadiet heller. Enter Iversen.

Stafettpinnen befant seg plutselig i lanken min. I den andre lanken hadde jeg en mobiltelefon (hadde egentlig tenkt å ta tiden manuelt) som jeg måtte kvitte meg med. Den plasserte jeg i en lomme, og til neste gang tar jeg med meg leksjon nummer 2: Drit i mobiltelefonen, selv om den er praktisk til å få info om hvor lenge det er til veksling fra vedkommende som løp åttende etappe. Det er bedre å vente enn å få belastningsblåmerke på hofta. De første metrene gikk greit. Faktisk gikk hele nedoverbakken ganske greit, men det var slett ikke meningen. De som kan å løpe vet hvordan man tackler nedoverbakker; man «ruller» med hoftene og bruker lite energi. Sånt kan ikke jeg, viste det seg, og jeg mistet tellingen over folk jeg passerte etter den tredevte. Nedoverbakke er easy peasy, tenkte jeg da.

Men så kom slutten på nedoverbakken og usikkerheten om hvor langt det var igjen. Siden jeg er en over gjennomsnittet heldig mann var det også på dette punktet jeg hørte (ja, jeg hørte det…) at høyre kne ikke ville være med på moroa mer. Jeg har et wonky kne som ofte krangler, men som heldigvis er kortsint. Likevel er det lite praktisk å måtte ta en stopp for å forsikre seg om at alt er ok når man har oppnådd innbytterpuls og skal ut på foroverstrekket. Resultatet ble til slutt at jeg kjeftet på kneet og begynte å jogge videre. De av dere som har løpt lengre enn dere burde før vet nok at dette ikke er ideelt. Kroppen føles mye tyngre i det man har hatt en kortkort hvil, og når kroppen allerede er noen kilo for tung (ok, føler det er på sin plass å nevne nå, etter et par poster med sutring om vekt, at jeg strengt tatt ikke er en tjukkas, jeg er bare litt lubben – det sier mamma!) funker ekstra tyngde dårlig. Foroverstrekket gikk ikke fort. Jeg skal ikke si at jeg gikk, men jeg gjorde noe som veldig mange ville ha problemer med å definere som jogging. Jeg velger å si at jeg humpejogget sakte. Veldig sakte.

Omtrent her, tre firedeler ut i etappen, skjønte jeg at dette ikke ville gå veien. Jeg tenkte på å bryte, løpe inn i trær, stjele sykler og å hekte meg bakpå passerende løpere. Det var i det hele tatt ingen artig tid for meg. Hadde jeg visst at det var såpass kort vei igjen som det var tror jeg det kunne gitt meg push nok til å kappe ned tiden min med noe i nærheten av et minutt. Likevel ville det ikke bli imponerende.

Motbakken kom, da visste jeg to ting: I de traktene sitter heiagjengen min sammen med kameraten som løp på 9 minutter – og at det var kort vei igjen. Jeg skjønte at tiden allerede hadde løpt fra meg, men jeg tvang kroppen med på en spurt likevel. Over bakketoppen passerte jeg syv andre løpere, og heeelt i slutten av vekslingsfeltet fikk jeg gitt fra meg pinnen.

Iversen endte opp med å løpe på pinlige 12 minutter og 7 sekunder. Bedriften totalt sett kom på en plass under 800-merket av ca 900 deltagende lag (jeg har ikke regnet på hvor mye mine 2-3 tapte minutter kostet oss totalt). Neste gang vurderer jeg å trene.

Epilog: Jeg tror jeg har fått KOLS. I og med at kondisjonen greit holdt følge, mens beina gav opp tidlig, syns jeg det er litt snodig. Lurer på om det er noe lungebetennelse inne i bildet her også, når jeg tenker etter var jeg jo litt forkjølt i går, og jeg er sikker på at jeg kommer på enda flere unnskyldninger om jeg virkelig prøver. Korte muskefester, er ikke det også et sånt motesyndrom nå? Jo, jeg har nok korte muskelfester.

Tre andre innlegg som kan ligne:

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan du klarte å snike deg forbi oss. Når en heiagjeng på 3 sitter og stirrer på løypa burde man jo ha oppdaget personen man speider etter?

Konklusjon? Jeg tror du må ha løpt feil vei.
.-= Trine´s last blog ..Lost but happy at sea =-.

Ivers, du er god!
.-= røverdatter´s last blog ..notater fra en travel hverdag =-.

Om det er noka trøyst så sprang du fortare enn eg pleier å gjera når eg varmar opp før styrketreninga. Då spring eg i 10 km/t, og brukar altså 15 min på 2,5 km.
:D
.-= Guri´s last blog ..?????! =-.

Og raskaste tid på 10 etappa var jo 6.16 min (Menn elite) og gjennomsnittstida for NIF og NSI, altså dei som faktisk driv med idrett til vanleg, var jo rundt 9 min, så normert tid på 6 min var vel i overkant optimistisk. Mildt sagt.

Og ja, eg har heimeeksamen for tida. Korleis visste du det?
.-= Guri´s last blog ..?????! =-.

Trine: Jeg skulle så gjerne sagt at jeg egentlig prøvde å fuske og tok en snarvei som viste seg å være to-tre minutter lengre… men den gang ei. Dere må nok bare skjerpe synet til neste år.

Røvis da, du smigrer. :D

Guri: Det ER en trøst! Lykke til med eksamen. :)

Normert tid 3. etappe: 1.35-2.30.
Min tid: 3.15.
Distanse: 630 meter.
Snittfart: 11 km/t.
Lagplassering (klasse A1): 807 av nihundreognoen.

Gratulerer til oss begge!

14. etappe ruler. Den var plutselig blitt både kortere og lettere enn det den var for 2 år siden, så da var det overraskende mye krefter igjen på slutten.

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.