Sommerens obligatoriske kulturopplevelser

Det har jo blitt så hipt å anbefale ting siden det nærmer seg ferie for de fleste av oss, og jeg har naturligvis tenkt å kaste meg på bølgen. Å tenke selv er skikkelig slitsomt, nemlig. Om sommeren skal ting visstnok være litt lettfordøyelig, og det har jeg selvsagt tatt hensyn til. Du kan lese Soltsjenitsyns Gulag-arkipelet om du vil (og har mage til det, jeg har ikke klart alt – og nå er det nesten fem år siden jeg ga opp), men jeg ville latt være. Drøy den til høsten, da har du sikkert bedre tid også. Det vil du trenge. Nå er det sommer, så da gjelder disse greiene:

filmrullFilm
Caro & Jeunet: La cité des enfants perdus (1995) – Surrealistisk film om Krank, som ikke kan drømme. Hvordan løser man den biffen? Jo, man får sine noe degenererte slektninger til å kidnappe barn for å stjele deres tankegods. Easy as pie, også så effektivt a gitt! Suksessen er begrenset, men jeg sier ikke hvorfor. Ron Perlman spiller den tidligere hvaljegeren 1, hvis lillebror blir kidnappet av Kranks karer, og han gjør et heftig forsøk på å redde dagen. Liker du grønt? Da liker du nok denne også.
Danny Leiner: Dude, where’s my car? (2000) – Jada, Ole. Jeg innrømmer det. Dette ER en kul film. Jesse og Chester våkner opp etter et superkalas og finner ut at bilen deres er bortevekk. De bestemmer seg for å følge sine steg bakover for å finne ut av hva som har foregått kvelden i forveien, de husker fint lite. Se opp for romvesner som snakker engelsk med trønderaksent og jenter som sikkert hadde vært søte om de var ti meter lavere eller manglet penis.
Alex Proyas: Dark City (1998) – Denne kan du se om været er litt mørkt. John Murdoch, spilt av Rufus Sewell, våkner på et skittent hotellrom og finner ut at han er ettersøkt for mord. «Guuud, så originalt a gitt» tenker vel du nå, og smiler litt av din egen ironiske bemerkning. Ærlig talt. Hva tar du meg for? Det viser seg at John ikke husker stort fra fortiden sin, og når byen til overmål forandrer seg nå og da blir dette ganske tricky. Om du synes menn i dress og byer hvor det aldri er dagslys å spore er skummelt får du heller se noe annet, eventuelt flytte sørover.

teveTV-serie
Dead like me – Fordi Ellen Muth er kul, og fantastiske Mandy Patinkin er med. Denne serien handler om Georgia, som dør etter å ha fått et toalett i hodet. Hun blir rekruttert som «(grim) reaper» og det er igrunn de korte trekkene. Sånn for å gjøre det hele enda mer fantastisk er «Dead like me» proppfull av kule skuespillere og har endel underliggende temaer, som for eksempel hvordan Georgias familie takler datterens død. Lettbeint om døden, det er ikke verst.
Remington Steele – Fordi Pierce Brosnan er kul. Dette er serien jeg skulket barneskolen for å stikke hjem for å se på tv3 (Ok, det gjaldt ganske mange serier), og det er mulig den ikke er SÅ super som jeg husker den. Remington Steele (Brosnan) er en skurk som hyres av Stephanie Zimbalist fordi detektivbyrået hennes ikke går så bra – ingen ansetter kvinnelige detektiver, visst. Skarp samfunnskritikk og gode greier!
Family guy – Fordi Seth MacFarlane er kul. Ihvertfall har han mange kule stemmer, dette er nemlig en tegnet serie. For tiden kan man se den på Ztv, før har den såvidt jeg husker gått på TV2. Handler om en forstadsfamilie (overvektig far, heit mor, stygg datter, tjukk sønn og maktgal baby med drømmer om å drepe mor for så å ta over verden) og naboene deres i Quahog.

bokBok
Jules Verne: Tsarens kurér – Ok, nå er det omtrent ti år siden jeg leste denne, men jeg vedder på at den er kul fremdeles. Faktisk hadde jeg en stilig drøm for noen måneder siden inspirert av denne boka, jeg var en russisk slabbedask som av en eller annen grunn måtte ta meg forbi en svær hær og en skog hvor det var pantere og skumle dverger. Jeg endte til slutt opp på et tak utenfor St. Petersburg, men falt av. Inne i huset bodde Drew Barrymore, og da jeg traff henne våknet jeg. Har aldri likt Drew Barrymore. Uansett. Boka handler egentlig ikke om noe som ligner, men jeg var da i det minste russisk?
Michael Ende: Momo – Dette er vel strengt tatt en barnebok, men om du ikke lar deg rive med av denne er du et mislykket menneske. Momo bor i et nedslitt amfiteater utenfor en by. I byen bor det mange forskjellige folk, og barna deres leker ofte med Momo utenfor byen. Kapittelet hvor barna leker at de er sjøfarere er stor kunst. Men det er ikke småbarnsleker denne boka handler om, den handler om skumle grå herrer med sigarer som stjeler tid. Om du syns bankmenn er skumle kan det være lurt å stålsette deg før du leser denne boka.
Agatha Christie: Ti små negerbarn – Jeg er, som den observante leser allerede har ferska, ingen litteraturconnoiseur. Lettleste bøker om kompliserte seriedrap er gøyalt! Ti høyst forskjellige mennesker har blitt lurt til en øde øy, hvor de er værfaste. Gjengen dauer, en etter en, og det hele blir ganske fornøyelig (i den grad dødsfall kan være fornøyelig) mot slutten. Herlig.

noteMusikk
Fastball: All the pain money can buy – Du husker sikkert singelen «the way» som du ble skikkelig lei av i 1998, dette er albumet låta hører hjemme i. Melankolsk gladpop er jo en sjeldenhet, og titler som «Charlie the methadone man» er klassikere samme hva naboene dine sier. Du har hørt noe som ligner før, men det driter du i siden denne plata er så himla koselig.
Les miserables – Ja, så kom den. Anbefalingen jeg har vurdert å lage eget innlegg om siden jeg starta å blogge. Musicalen over alle musicaler – De elendige. Historien er velkjent; fengselsfuglen Jean Valjean rømmer fra anstalten, robber en prest og blir ferska. Presten gir ham tyvegodset, og Valjean bestemmer seg for å bli lovlydig. Lovlydige folk blir visst ganske raskt ordførere i Frankrike, og han ender opp som mektig fabrikkeier. Jeg kunne fortalt hele historien, siden den er så forbaska fantastisk, men du kan jo heller handle skiva og høre selv. Et annet godt alternativ er å kjøpe en DVD-utgivelse av musicalfremføringen fra tyveårsjubileet, hvor du kan nyte stemmene til Colm Wilkinson, Lea Salonga og Philip Quast.
Placebo: Once more with feeling (Singles 1996 – 2004) - Tittelen sier vel alt. Et lass med kule låter, og om du plukker med deg riktig utgave få du en drøss med coverlåter i tillegg. Brian Molko er alltid riktig!

Alle filmene kan bestilles på for eksempel play.com og/eller playusa.com, det samme gjelder såvidt jeg har fått med meg seriene. Om du syns internett er skummelt kan du jo stikke til ditt lokale universitet og se om noen der orker å bestille for deg (studenter gjør alt for penger) eller stikke på en platesjappe. Dit må du jo uansett for å kjøpe CD-anbefalingene mine. Bøkene har du nok i hylla fra før av.

Tre andre innlegg som kan ligne:

Stikkord:

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Jeg har alltid hatt lyst til å sjekke ut Dead Like Me. Konseptet høres både tiltalende og fascinerende ut. Verdt å eie til og med kanskje? Så for noen uker siden den såkalte lettbeinte dødskomedien Look Both Ways og det var bare deprimerende saker om testikkelkreft og angst… satser på at Dead Like Me er mer likandes.

[…] Iversen revisited […]

Gbang: Jeg kjøpte serien usett, og har ikke angret ett sekund. «Likandes» er et veldig beskrivende ord.

Forresten Iversen: de fleste CD-anbefalingene og bøkene dine kan vel også bestilles på nett? Om man ikke er redd for det da… Rappet forresten Dead Like Me-beskrivelsen din til forumet vårt… Håper det er greit?

Gbang: Jo, det stemmer på en prikk. Man vil nok få dem billigere på nett også, ihvertfall om man foretrekker engelske versjoner (av bøkene, altså). Jeg syns bare det var så kjedelig å avslutte med «Alt finnes på nett». :D

All rapping er helt okå, jeg syns bare det er hyggelig at noen syns det jeg skriver er verdt å sitere. :)

Mmm, du Iversen …? Siden den ene tjenesten er den andre verdt, og sånn … Trur du det er mulig å låne «La cité des enfants perdus» av deg en gang? Jeg har hatt den på «skal se»-lista i årevis, ser du.

Madammen har visst tatt den med seg på ferie til opphavet, men du kan låne den en gang etter 20 juli. :)

Whee! Snille mannen :)

20. juli passer i grunnen fint, akkurat nå ser det ut som om jeg får det passelig travelt framover!

Man må jo opprettholde et godt naboforhold. :D

Er det gardintrappa mi du er ute etter nå? :)

Kanke nekte for det.

Jeg visste det! Din slask.

(Jeg har blitt veldig glad i ordet «slask» i det siste — jeg veit ikke riktig hvor jeg har tatt det fra …)

[…] fjor slo jeg til med noen ramsalte sommeranbefalinger, og siden bloggen fremdeles lever ett år senere er det vel bare på sin plass med litt kulturell […]

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.