Siri møter sjarmerende herremenn utenfor lugubre spritsjapper: En historie om sosiale mekanikker og hårfarge

Live fra LondonSiri har rømt utenlands og vært offline i bortimot et år nå. Da internettverdenen på ny åpnet seg for henne ble hun sjokkert over Espens snillisme og mangel på antipati. Hun tryglet Espen om å få lov til å gjesteblogge igjen for å opprette den kosmiske balansen på espeniversen.com, mot at Espen selvsagt automatisk blir stilt i et bedre lys når hans kyniske motpol  nok en gang sender dårlige vibrasjoner over internettet. Espen lot seg sannsynligvis overtale fordi Siri aldri har fått noen ostepølse, hvilket var en del av den gamle arbeidkontrakten. Heller ingen klem, når sant skal sies. Iversen er egentlig en jævla tulling.

VM i lang overskrift, baby!

Å være høy, nordisk blondine i London kan noen ganger være et problem, særlig hvis du liker å henge på pub fremfor å gå på nattklubber. Vel, kanskje på nattklubber også, hva vet vel jeg.  Flere ganger har jeg opplevd det enkelte vil kalle ”ubehageligheter” på puben eller på veien hjem, og som fryktet har det (nesten helt sikkert) vært relatert til min daværende blonde manke. Nye forskningsresultater viser at jeg ikke har vært i klammeri siden jeg gikk for brunt tidlig i sommer. Nesten.

Den første gangen jeg opplevde vanskeligheter med utseendet mitt var et par uker etter at jeg hadde flyttet. Vi var på vei hjem fra byen, og Erlend og en meget mistenkelig tysker (men dette er en helt annen historie) står utenfor en sjappe for å kjøpe vin. Jeg står og røyker et par meter unna. To unge menn (gudene vet hvor gamle, alle briter ser gamle ut) kommer ranglende mot meg, og bare den ene av dem stopper opp. Den andre kommer stiller seg tett ved siden av meg, lener seg inntil meg og sklir hånda ned langs rumpa mi med de pintrange jeansene og tar et godt tak. Shit, dette var merkelig. Dette har jeg faktisk ikke vært ute for før. Jeg vender ansiktet mitt mot hans, ser ham ned i øynene og blir plutselig umåtelig selvsikker igjen. Han er jo bare en liten fis.

”Get your hands off, or I’ll break your fucking nose.” Det funker. Han rygger bakover og ser temmelig lite bekvem ut. Kameraten hans, som er enda mer stusselig og ser skikkelig white trash ut, bemerker at ”han typen der borte” sikkert er kjæresten min, og at de kanskje bør vise ham litt respekt. Han peker bort på Erlend som står og bestiller vin gjennom vinduet, og som er lykkelig uoppmerksom på at kjæresten hans er på krigsstien.  Det er vel omtrent da det rabler ordentlig for meg, for tanken på at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt i situasjonen er ikke tilfredsstillende. Før noen putter meg i rødstrømpebåsen vil jeg bare si NEI NEI NEI; kontrollbehovet er bare en del av personligheten min. Derfor snerrer jeg ”What the fuck did you say?”  mens jeg griper tak i skjortehalsen hans og en masse stygge ord fortsetter å rase ut av munnen min. Det har den effekten jeg ønsker, siden jeg er omtrent like sterk som oldemora di. De ser litt redde og litt sjokkerte ut mens de rygger bakover ut i den folketomme gaten og babler om at jeg skal ta det rolig. Kort tid etter ber de om unnskyldning og jeg må ta dem i hånden og si at vi er cool og sånn. Så kommer Erlend og tyskerfar med vinen og lurer på hvorfor jeg rister hender med fremmede menn, og så loller vi hele veien hjem.
Jeg har i ettertid oppdaget at britiske kvinner sjeldent svarer tilbake når de blir grafset på av menn, så å gjøre nettopp dét vil stort sett fremkalle en sjokkeffekt som gir deg en god fordel, med mindre vedkommende bærer våpen. Mer om dette i en senere anledning.

Etter et halvt år med antasting og nesten-slagsmål fant jeg ut at det var på tide å forandre noe, og gikk over til mer nøytralt brunt. Brunt viste seg raskt å være kjedelig på meg, null action i hverdagen lenger. Svaret ble det samme som for omtrent åtte år siden; lilla. Det fremhever grønne øyne bra, og kan bare anbefales hvis du ikke går med noe i nærheten av emo-klær. Jeg liker å tro at jeg klarer å komme meg unna med det, men jeg vet jo egentlig ikke. Gudene vet hva som egentlig foregår i hodet til Erlend når jeg spør ham om han liker hårfargen min.

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Okei. Først burde man jo forlange bilde av lilla hår. Nok om det. Det du burde prøve er en tur i Japan :D Blir du antastet der, vil nok flere enn antasteren se sært på deg om du svarer tilbake, og om man ser bort i fra den lille prosenten japanske menn som faktisk trener kampsport, så er de fleste ganske små og pinglete :D

PoPSiCLes siste skrik: Fastlegef*enskap

Lilla hår er jeg sikker på at du kler, men bilde må til, så jeg er nok enig med PoPSiCLe her ;)

For en spennende fortelling, jeg kunne se for meg hele scenarioet mens jeg leste meg nedover siden:) Hvordan går det forresten med skrivingen din? Morsomt å følge med på hvor mange ord du har greid å produsere.

Liljefots siste skrik: Samlegalskap

England trenger flere sinte blondiner!
Kommer ikke over at du cava inn og farga håret. Skulle tro det var lov å gå rundt med hvilken farge man vil på håret.

Dnorts siste skrik: Ting jeg ikke lærte på skolen

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.