Dyriske tilstander revisited

I kjølvannet av Balladen om Leias Sykdom & Dumskap var det mange som etterlyste bilder av det stakkars dyret. Det er jo ikke hver dag man ser halskrager på chinchillaer. I aim to please (denne gangen med sentrert tekst!):

Her er ett til. Det ser nesten likt ut, men da har jeg jaffal levert flere enn ett bilde. Eller, jeg og jeg da. Det er Madammens eminente søster som har knipset de flotte bildene.

Og til sist et bilde av Juno, som ble avspist med ensomhet i fellesburet mens Leia ble holdt i karantene. Hun er nå passe søt og da.

Stikkord: , ,

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Ahahahæaææhæ. Neida. Dakar, det ser ikke noe kult ut. Men hun har blitt rund og god, da. :D

Jeg piper antakeligvis høyere enn gnagerne dine.
*gudsåsøteee*

Marens siste skrik: For da MÅ det jo være riktig

Håhå, maken til molefonken chinchilla er det lenge siden jeg har sett. Håper hun føler seg bedre etterhvert.

(Jeg har vært gjennom samme runde med hetterotter noen ganger, men de har heldigvis stort sett vett til å la stingene sine være i fred.)

annettens siste skrik: Psst -

Siri: Ja, hun er vel ikke fullt så svær som hun virker her, men hun er ikke noen pingle akkurat. Dyrlegen sier hun er den strieste chinchillaen han har hatt på besøk.

Maren: Nåååh, de kan pipe ganske høyt når de er gretne. Eller knirke. Det er litt artig.

annetten: Molefonken er ordet. Hadde vært fint om chinchillaer hadde rotteintelligens.

den øverste (jeg har glemt navnet, jeg beklager) så særs sur ut stakkars.

tinas siste skrik:

Ser ikke ut som at den likte den kragen noe særlig.

Carmelitas siste skrik: Drømmen om et liv på scena

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.