Litterær skolering (del 0): Ulv i fåreklær

At William Shakespeare er en av tidenes største dramatikere er nok hevet over enhver tvil, selv holder jeg ham høyere enn vår egen Ibsen og.. eh.. Ingen er høyere på lista enn Shakey, det kan vel sies såpass enkelt. Ibsen er kul, Shakespeare er kulere.

Kunnskap om Shakespeares liv henter vi primært fra offisielle kilder; dåpsregistre og ekteskapsdokumenter – biografiske tekster er det tynt med. Mangelen på kilder har ført til en del spekulasjoner over hvorvidt det virkelig var skjeggen fra Stratford som skrev skuespillene han er kjent for, men den diskusjonen kan noen med mer peiling enn meg ta videre (om ønskelig). Shakey er en av disse praktiske menneskene vi lærer om i engelsktimene som gjør datopugging herlig enkelt, han døde nemlig på sin angivelige bursdag i 1616. Apropos bursdag, at William ble født den 23. april er en antagelse basert på dåpsdatoen tre dager senere. I gamle dager gadd man nemlig ikke holde så mye styr på almuens fødsler og hva enn ellers de skulle holde på med for noe snusk.

I dag ville WIlly fylt 442 år (eventuelt kan vi si at han døde for 390 år siden), og i den anledning har jeg valgt å vie noen linjer her på bloggen til et av hans mest kjente og misforståtte stykker; Hamlet.

hamletFørst et lite sammendrag, og du bør virkelig skamme deg om du lærer noe nytt og revolusjonerende i dette avsnittet. Om du kan stykket inn og ut er det bare å hoppe ned til neste avsnitt. Prins Hamlet er sønn av en dansk konge som allerede er død og begravet når stykket starter. Den nye kongen heter Claudius, et ganske vanlig dansk navn, og er Hamlets onkel. Claudius har giftet seg med Hamlets mot, Gertrud, og Hamlet mistenker at onkelen har myrdet gamlekongen for å få tilgang på tronen og Gertrud. Hamlet har flytta hjemmefra, men blir kalt hjem til borgen av to portvakter som mener de ser spøkelser på høylys dag (ok, midnatt). Spøkelset viser seg å være Kong Hamlet, og han forklarer for sønnen at det virkelig var Claudius som tok livet hans, snedig nok med gift i øret. Hadde JGE blitt drept på den måten hadde jeg nok ikke fortalt noen om det, men ham om det. Etter møtet med spøkelset oppfører Hamlet seg påfallende merkelig. Her burde jeg sagt noe om Ofelia (dattera til Polonius, som vi skal snakke litt om senere), men det gidder jeg ikke. Claudius, den paranoide jævelen, blir etterhvert sikker på at Hamlet har planer om å drepe ham, og planlegger å sende nevøen til England. Før han kommer seg avgårde fikser Hamlet det slik at en omreisende skuespillertrupp oppfører Kong Hamlets dødsscene (according to St. Ghost) for Claudius, i håp om at kongen skal innrømme skyld. Claudius blir pottesur, men innrømmer ingenting. Etter skuespillet syns Gertrud at nok er nok, og hun prøver å snakke litt fornuft med sønnen sin. Claudius sender sin rådgiver Polonius for å spionere på dem (mye spionasje her), og det ender med at Hamlet stikker en kniv i spionen siden man ikke ser blidt på skurker som gjemmer seg bak gardiner i Danmark. Når Hamlet ser at det er Polonius han har kverka blir han lei seg, han håpte det var Claudius som gjemte seg i vinduskarmen. Med Claudius’ spioner Rosencrantz og Guildenstern i hælene reiser han endelig til England. Planen til Claudius er å ta Hamlet av dage i England, for å unngå mistanke. Man var visst litt dumme back in the days…

skalleJeg kjenner dette trekker litt i langdrag, jeg tar resten litt kjappere. Etter at Hamlet har satt seg på ferja til England dukker Laertes opp på slottet i Danmark. Han blir sur når han får vite at Hamlet drepte Polonius, og enda surere når Ofelia drukner seg etter sin fars død. På vei til England sørger Hamlet for å få drept Rosencrantz og Guildenstern etter å ha funnet ordrene deres ved en tilfeldighet. Deretter kidnappes han av sjørøvere (ikke ninjaer) som leverer ham til Claudius for løsepenger. Nok en gang prøver Claudius å ta Hamlet av dage; han fikser en duell mellom gretne Laertes og favorittnevøen sin. Siden Claudius er en sluing dypper han sverdspissen til Laertes i gift, slik at en liten rift i Hamlet skal holde. I tillegg dekker seierskalken i gift. En seierskalk er den koppen seierherren super litt av etter å ha kverka sin motduellant. Det er her det hele begynner å ligne en amerikansk sit-com. Laertes tar galt sverd, og Hamlet ender opp med giftspissen. Mens Hamlet er i ferd med å kverke Laertes tar dronning Gertrud en sup av kalken og forgiftes, noe hun gjør ganske klart i dødsscenen sin. Laertes innrømmer at han spilte skittent med Claudius’ hjelp i det han dør. Hamlet stikker like godt Claudius også, som dør. Så kjører Hamlet en liten monolog og vi kutter til flere år senere. Hamlet har besøk av den norske prins Fortinbras (Shakey var ikke veldig stø på nordiske navn), som han overtaler til å ta over Danmark etter sin død. Norsk og staut som han er sier Fortinbras ja, og nå er vi ferdige med sammendraget. Detaljer er for sippegutter.

Jeg er som sagt en stor fan av Shakespeare, og jeg liker dette stykket ganske godt. Det altfor få forstår er at Shakey spiller oss et kjempepuss. Du trodde The ususal suspects hadde en fin tvist på slutten? Nåh. I Hamlet gis det ingen tvist, men om man tenker over stykket én gang til – da er det litt som skurrer. Jeg har en påstand:

Det er prins Hamlet, ikke Claudius, som er skurken i «Hamlet».

Bare for å ha det sagt, argumenter som «men man kan jo fantasere når man skriver skuespill» og «alt MÅ ikke være fakta, vet du» har i årevis prellet av meg som vann på gåsa. Om man skal skrive et skuespill med masse fantasi og krøll, da får man jaggu finne opp et fantasiland å la stykket foregå i. Mitt første ankepunkt er nemlig at det ikke finnes spøkelser, uansett hvor mye Shakespeare skriver at Hamlet snakket med sin fars gjenferd. Og ærlig talt, gift i øret? Eh. Tror ikke det. En mann som ser spøkelser er ikke tilregnelig.

Vi går videre. Claudius gifter seg med Gertrud kort tid etter at broren har vandret heden… Tja, noe uortodoks opptreden der sett med dagens øyne, skal ikke nekte for det – men direkte ondt, det er det jo ikke. For den saks skyld var det vel heller ikke spesielt uvanlig for femhundre år siden. Dette er et klassisk tilfelle av stefarssyndromet, ingen er glad i stefaren sin i starten, og ihvertfall ikke om det er kort tid siden fattern sparka bøtta.

Gal mann + ny stefar = Dårlig kombinasjon

For meg er det ganske tydelig at «spøkelset» er noe prins Hamlet så fordi han ville se det, dessuten kunne han lett skyldt på portvaktene som «så gjenferdet først» om han noengang måtte stå til rett for rampestrekene sine. Deretter bruker han det skamløst i sin egen rettferdiggjøring av hvor dårlig han behandler sin nye pappa. Husk, om vi ser bort i fra «spøkelset» er det ikke noe som tyder på at Claudius har drept kong Hamlet. Når hele Danmark kan innse at kongen døde av sykdom, da bør jammen guttungen forstå det også. At kong Claudius blir opprørt etter å ha sett et teaterstykke hvor rollefiguren «Claudius» tar livet av rollefiguren «kong Hamlet» er ikke noe argument for at han har gjort noen fantestreker. Jeg tror ikke jeg hadde likt å se en film hvor rollefiguren «Espen» tok kverken på «Madammen» eller «bror min», men det betyr ikke at jeg har tatt livet av dem.

Spikeren i kista er nok sagnet som skuespillet er inspirert av, som omhandler den danske prinsen Amled. Saxo forteller at Amled faket mental sykdom for å slippe unna straff for drapet på sin fars morder. Nok av dette, jeg tror jeg har illustrert poenget mitt passe bra. Forhåpentligvis har noen orket å lese helt ned hit også, og da har jeg ihvertfall nådd ett av målene med innlegget.

Gratulerer med dagen, din røver!

All fabulering, feiltolkning, gal konkludering, generalisering, rasisme og stavefeil i dette innlegget vil bli benektet ved påpekning. Disse tankene er publisert tidligere som besvarelse til engelskeksamen i VK1, den gang på feiende flott engelsk. Spis grønnsaker og hold deg unna dop!

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Kommentarene til denne glemte klassikeren kan dere lese HER.

Vi gikk aldri igjennom Hamlet da jeg gikk på skolen (og jeg må innrømme at jeg ikke har tatt igjen det tapte siden). Nå trenger jeg jo ikke lese den, men kan briljere i intellektuelle (eller «inkelekkelelle, som min tante sa) selskaper. Ikke bare om historien i Hamlet, men også den interessante teorien din.
Takk :-)

el Veras siste skrik: Tatoveringer, Del 5: Flere bokstaver

Vera: Ikkeno problem, du kommer til å imponere vennene dine each and every time.

[…] Jeg er glad i Hamlet, som gamle lesere allerede er klar over. Facebook-siden til William Shakespeare er ganske […]

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.