Debattskolen (del 1)
Nylig gikk Inge Lønning ut og mente at det ikke er en menneskerett å få egne bebiser, og at offentlig støtte til assistert befruktning burde være ikke-eksisterende (jeg liker ikke å bruke bindestrek der). Det tok ikke så lang tid før tidenes råtneste motargument dukket opp i VG.
Dette er vel omtrent på linje med å Hitle en debatt, er det ikke?
Når folk fører diskusjon på denne måten er jeg nesten tilbøyelig til å være enig med Lønning uansett hva han mener (at jeg i utgangspunktet syns vi heller burde gjøre noe med å forenkle adopsjonsprossessen enn å drive med assistert befruktning i det hele tatt får jeg heller diskutere en dag jeg ikke irriterer meg over tullinger som spiller følerikortet).
mandag 4. august 2008 klokken 22:54
Dama «hitlet» debatten, ingen tvil.
Man kunne like gjerne ha vist bilder av foreldreløse kinesiske barn og spurt hvem av dem som ikke skal få lov til å få nye foreldre og en ny framtid i Norge fordi folk heller vil føde egne barn sponset av staten.
Men … riktig nok er det ikke noen menneskerett å få biologiske barn, men det er neppe alt i alt dårlig butikk for Norge å sponse assistert befruktning. Det er heller ikke slik, så vidt jeg vet, at det er et globalt skrikende behov for adoptivforeldre fordi antallet barn som frigis til utenlandsadopsjon begrenses av de landene barna bor i. Det er vel også slik at det er godkjenningsprosessen i giverlandene som er den mest kompliserte delen av adopsjon, og den delen som blant annet setter stopper for at homofile par kan adoptere. At det er en relativt streng kontroll med adoptivforeldre er jo helt på sin plass, for å være adoptivforelder er potensielt hakket mer komplisert enn å være forelder til biologiske barn.
tirsdag 5. august 2008 klokken 10:12
Det gjorde hun. Sånt ødelegger bare for alle. Jeg vil jo understreke at det du beskriver i andre avsnitt der ville vært nøyaktig like Hitlende.
Dårlig butikk er det sikkert ikke, men det trenger ikke adopsjon å være heller. Jeg tror vi kan klare å gjøre en innsats for å gjøre det litt enklere å adoptere, men fremdeles holde det forsvarlig. Man skal ikke kunne hente med seg en unge på ICA, liksom. Den innsatsen klarer vi å gjøre globalt (det er, som du påpeker, der ting ofte blir vanskelig) om vi virkelig vil. At kontrollen er streng og bør være streng er vi jo helt enige om.
Grunnen til at det nesten er klin umulig å føre denne debatten uten å ty til alle debatters drapsmann, føleriet, er jo at dette i bunn og grunn kun er følelser. At noen ikke får barn kan knappast sies å være en livstruende sykdom, liksom, det er «bare» det at de ikke får barn. Konsekvensene går mest av alt på følelseslivet. Da blir det plutselig lite kosher å mene at adopsjon er et bedre alternativ enn assistert befruktning, med mindre man har vært i en slik situasjon selv. At vi ikke kan drive og ansvarliggjøre ufrivillig barnløse for alle de stakkars barna i U-land forstår jeg også, men i og med at jeg (her blir det følelser igjen) selv heller ville valgt å gjøre livet bedre for en som allerede lever og trenger foreldre enn å ty til assistert befruktning hvis det var sånn at det var mine to valg – ja, da blir det vanskelig.
tirsdag 5. august 2008 klokken 13:56
Det andre avsnittet mitt var ment som et eksempel på hitling, bare for å understreke det. Det var et forsøk på å speilvende firebarnsmoras argument
Jeg synes det blir feil å se for svart-hvitt på assistert befruktning fordi assistert befruktning ikke er bare én ting, men ganske mange forskjellige behandlingsmetoder for å hjelpe folk å få barn. Det blir jo også ganske svart-hvitt å si at bare mennesker som kan pule seg gravide skal få lov til å bære fram egne barn.
I forhold adopsjon er det jo ikke slik at alle barn som blir adoptert er reellt foreldreløse. En del av dem, kanskje ganske mange, er barn som har foreldre som ikke hadde gitt fra seg barnet om mor og/eller far hadde hatt en økonomi som tillot dem å selv ta vare på barnet. Eller det kan være at barnet kunne ha vokst opp sammen med et eller flere andre familiemedlemmer om økonomien og/eller kulturen tillot det. Noe annet er at det blir født altfor mange barn som ingen kan eller vil ta seg av i andre deler av verden, og om Norge hadde jobbet for bedre kunnskap om familieplanlegging, utdeling av prevensjonsmidler, bedre kår får unge mødre/fedre og for å opprette flere barnelandsby m.m. i de landene hvor barn blir adoptert fra så ville det jo ikke være noen etiske grunner til å si at nordmenn burde adoptere barn fra utlandet i stedet for å benytte assistert befruktning eller bli gravide med naturmetoden. Jeg synes man skal være litt forsiktig med å framstille adopsjon som noe veldig edelt og uproblematisk, for om valget står mellom å fjerne barnet fra familien og kulturen eller hjelpe det være der så er det et spørsmål hva som egentlig vil være det beste for barnet.
torsdag 7. august 2008 klokken 15:19
Har det blitt slik at velferdsstaten kun bruker penger på ting og tang vi har rett på fra et menneskerettsperspektiv nå? Jeg må ha sovet i timen. Og ikke vet jeg helt eksakt hva som er mine menneskerettigheter heller. Ny firefelts motorvei? Operabygg i Stavanger? Barnehageplasser?
Noen diskusjoner er umulige å føre i media. For eksempel kan man ikke si at man prinsippielt ønsker en innstramming når det kommer til Legemiddelassistert Rehabelitering av rusmisbrukere – for det finnes tusenvis av mennesker der ute som har mistet en venn eller et familiemedlem i overdose, eller som tenker at Subutex/ metadon er eneste mulighet for at den de kjenner skal få et verdig liv. Så jeg nøyer meg med å si det på bloggen til Iversen – det er nesten like bra;)
Frk. Frekkesens siste skrik: Husmor på boks
fredag 8. august 2008 klokken 9:28
Undre: Hadde det ikke vært for at jeg allerede har gardert meg mot å debattere dette kan det nok hende vi kunne fått til en lengre diskusjon her, men jeg må bare beklage at jeg ikke orker. Men interessant er det, så kanskje vi kan plukke opp tråden siden?
Fröken: Iversen Revisited – Når VG ikke gidder å trykke det! :D