De syv jækligste bokskurkene

Først og fremst, det er teit av deg å lese denne lista om du er redd for spoilere. Minst halvannen av de jeg har tatt med virker snille som lam før de avslører seg som noen skikkelige drittsekker. Ingenting vil skjules med hvit tekst eller lignende. Dette er en hardcoreliste. Advarsel utført.

Så, en liste som kombinerer litteratur og skurkaktige røvere burde kanskje ideelt sett vært skrevet av noen som leser mye. Dessverre syns folk som leser mye at lister er noe bermen driver med. Bermen, det er meg. Sist gang jeg leste en skjønnlitterær bok på mer enn 100 sider for første gang begynner å nærme seg fem år siden (beklager Esquil, «Blodføre» ligger i hylla hjemme i Arendal – et tragisk offer for et fælt halvår med studier), og med min hukommelse ser det ikke ut til at denne lista vil være verken variert eller troverdig. Jeg takker ikke nei til deres skurkefavoritter i kommentarfeltet, men først skal vi snakke om mine.

Tom Ayrton:
Den skumleste jævelen jeg visste om i unge år, etter å ha lest «Kaptein Grants barn» i sjette klasse. Dette er mannen som først prøver å gjennomføre et mytteri på skuta til kaptein Grant (Britannia), men som ikke lykkes – og dermed slipper unna trøbbelet resten av mannskapet etter hvert havner i. Forlatt på den australske kunsten samler han en gjeng med blodtørstige landeveisrøvere og skaper seg en karriere som den profesjonellen drittsekken Ben Joyce. Når Australia er ferdigplyndret bestemmer Ayrton seg for å bli sjørøver, og da passer det jo ekstra godt at han dumper borti barna til kapteinen han en gang forsøkte å kjølhale, som nå er på en ekspedisjon for å finne sin far. Som en annen Long John Silver lurer han seg med på ekspedisjonen, som han forsøker å sabotere slik at han kan knabbe det lekre skipet Duncan. Dessverre for Ayrton ender hele renkespillet med at han blir plassert på en øde øy, og omtrent der slutter boka. I en annen Verne-bok blir Ayrton imidlertid funnet, splitter pine gal. Det gidder vi ikke å snakke om, for på slutten av den boka er Ayrton omvendt. Det ødelegger litt av jævelskapen.

De grå herrene:
Greit. Ikke en skurk, men flere. I «Momo – eller kampen om tiden» etablerer en gjeng med herrer i grå dresser en tidsbank. De lurer folk til å spare tiden sin hos dem, men i virkeligheten stjeler de den. Det er forsåvidt slemt nok til å få være med på lista, men mest av alt er de med fordi Michael Ende klarer å beskrive verdens skumleste byråkrater. Tenk deg Jonas Gahr Støre med en sigarett og onde hensikter. Det er skummelt det.

Killingen
:
Ok. Så geitejævelen kan telle, og det sørget for at dagen ble reddet. Big deal. Jeg er rimelig sikker på at det er unødvendig å plage omgivelsene sine med telling, bare for å holde telleferdighetene ved like. Dette minner om mental tortur, noe jeg selvsagt ikke støtter. Om jeg setter en trestake i hjertet på en god venn er det slemt gjort. Det blir ikke bedre bare av at jeg litt senere redder verden fra vampyrer ved å bruke samme metode. Ærlig talt.

Indianer-Joe
:
Litt etter den fasen av mitt liv hvor jeg så Tom Ayrton rundt hvert hjørne på danskebåten leste jeg «Tom Sawyer». I denne perlen av en bok blir Tom og kameraten Huckleberry Finn vitne til et drap, hvorpå en uskyldig mann blir siktet for forbrytelsen. For all del, jeg er helt for at fylliker kan rettes for smed (hehe, tok du’n?), men ikke om smeden er en blodtørstig indianer som gjerne kverker rampete gutter med stråhatter til frokost (noe stemmer ikke med denne setningen…).

Alle skurkene i Hardyguttbøkene:
Hensynsløse, endimensjonale og prikk like, med ett uhederlig unntak. Stort sett dreide disse bøkene seg om forbrytere som drev med smugling, og som hadde hovedkvarter i kjelleren til et forlatt fyr i en vik som vanligvis hadde et navn som forklarte akkurat hva som foregikk. Skal du smugle er det sikkert lurere å gjemme varene i Solskinnsvika enn i Smuglervika. Sier seg selv. Det som gjør disse rakkerne verdige en plass på lista er at Bayport tilsynelatende aldri går tom for dem, de vokser nærmest på trær. Unntaket møtte vi i klassikeren «Med livet som innsats», hvor en terroristgjeng går amok i Bayport og tar kverken på dama til Joe (Iola Morton, søstra til Chet) med en bilbombe. Jækelen kalte seg El-Rouasa (ellernoesånt) og endte sine dager ved å kaste seg i asfalten fra en høy bygning. Brutal bok.

Kardinal Richelieu:
Så har vi kommet til den store, stygge, rødkledde ulven. Da jeg fant ut at jeg måtte ha med en Dumas-skurk vurderte jeg lenge hvem det skulle bli. Rochefort? Nei, han var mer sentral i filmatiseringer enn i bokform. Milady? Jo, hun var jo en jævel uten sidestykke – men kardinal Richelieu var en slu jævel uten sidestykke med Gud i ryggen. Ekstremt farlig kombinasjon; er det en man ikke kødder med så er det han som er på lag med Gud. Gud er badass. Et rotfast grep om kongen i ett av periodens mektigste land skader heller ikke kandidaturet til kardinalen som klarer å avslutte boka uten en skramme, verken på rullebladet eller kroppen. Det må man nesten respektere.

Jack Stapleton:
Om du ikke har lest «Hunden fra Baskerville» (en boktittel hvor mye forsvinner i oversettelsen, selv om den er så å si direkte) er det bare å sette i gang. Sherlock Holmes-historier er kule, dessuten hyppig filmatisert. Sånt er alltid interessant. Jack Stapleton er egentlig ikke annet enn en småskurk som ser sitt snitt til å lure til seg en familieformue. Penger gjør menn gale, og for å skjule det faktum at han er tredjemann i arverekkefølgen til Baskerville-formuen trener han en gigantisk hund til å drepe på hans kommando. Hvorfor ei bikkje, tenker du kanskje? Det beror på en familieforbannelse du bør lese om selv. Poenget er at han på denne måten får tatt livet av de to som står mellom ham og pengene uten å bli mistenkt for å ha drept dem selv. Underveis forlover han seg med halve landsbyen, later som om kona er en søster og er generelt en skikkelig ekling. Jeg kan ikke tenke meg noe skumlere enn en hundetrener med onde hensikter.

Stikkord: ,

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Du glemte Jokeren. Eller teller Batman-comics ikke som bøker?
Og, ennå verre, du glemte superskurken fra Emma: Philip Elton (and, my friend, that works on SO many levels…)

pauls siste skrik: How cool is that?

Paul da, man glemmer aldri noen på slike lister. Og tegneserier teller bare når jeg husker dem. :p Austen-bøker teller aldri.

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.