På pinebenken: Rovdyr (2008)

Om et par dager åpner den norske slasherfilmen Rovdyr på kino. Den skal du ikke se.

Det positive først. Tre av skuespillerne gjør fine figurer, heldigvis er det snakk om de tre som vi ser mest til. En av disse er Arendals store sønn, Jørn Bjørn Fuller-Gee (Jørgen), hvis navn av opplagte årsaker på en måte korrumperer publikum helt fra starten. Henriette Bruusgaard (Camilla) og Lasse Valdal (Roger) er også finfine. Skuespillet deres, altså. At de har et alldeles elendig manus å fremføre er jo ikke deres feil. Bruusgaard er forresten litt søtere her enn hun er på tv, jeg vet ikke helt hvorfor. Dette avsnittet ble skikkelig dårlig, vi setter over til slakteravdelingen.

For dette er jo en skikkelig dårlig film. I bortimot en time satt jeg litt på gjerdet, ikke fordi jeg var usikker på om filmen falt i smak, men fordi jeg lurte litt på hva motivet for å lage dette makkverket var. Kunne det være snakk om en bitende kommentar til genren? En kitchy bitchslap til onkel Slasher? Nei… Dessverre er det nok bare et forsøk på å lage skrekkfilm. Tror jeg. Det er faktisk litt vanskelig å si.

Historien er enkel. Ikke sånn «Fredag den trettende»-enkel, men Torbjørn Egner-enkel: Ungdommer skal på tur, ungdommer blir slaktet av hillbillies. En av ungdommene overlever (Å gud, han røpte slutten!). Hvorfor galningene gjør det de gjør får vi ikke vite noe om (Å gud, kan han ikke slutte, nå blir det jo helt poengløst å se filmen!). Denne spikersuppa hadde kanskje fungert på søttitallet, da genren ikke var så krevende, men i dag er det helt poengløst å lage en slasher uten skikkelig storyline. Eller, den trenger ikke en gang være skikkelig, den må bare være der. Omtrent her slår det meg at dette også kan være en sånn homage til den gammeldagse slasheren, og jeg tror kanskje det er teorien jeg går for. Ikke at det hjelper stort, dette er fremdeles skikkelig døvt. Det er jo forsåvidt litt artig at vi får se innvoller røskes ut av halvdøde mennesker, haglemoro over en lav sko og et par (nesten) originale dødsfall, men man kan faen ikke lage film bare fordi man har lyst til å vise frem et par-tre scener. Jo, hold an, man kan visst det.


Fra venstre i smilebue: Fuller-Gee, Valdal, Bruusgaard og Nini Bull Robsahm.

 

Så tilbake til publikum. Jeg begynner å bli litt uenig i at film liksom er best på kino. Denne filmen, for eksempel, hadde passet bedre på hjemmebane – kjemisk fritt for barske kjærester som hånler seg gjennom all volden for å vise hvor lite skremt de ble, altfor unge jentegjenger som ikke kan forstå hvorfor de drepte han kjekke og skravlefanter som genuint tror at filmens første kvarter er en trailer for en film de i alle fall ikke skal se. Ja, kursiv er lik direkte sitat. Man lo også friskt av at en av skuespillerne hadde et snodig navn. Når jeg sier «friskt» mener jeg «i fem jævla minutter». Det satt liksom standarden. På den lyse siden gikk faktisk et tosifret antall publikummerere før midtveismerket, det ser man ikke veldig ofte. Når jeg tenker etter er vel ikke det noen lys side.

Jeg har lært at alt bør avsluttet med noe positivt. Skal jeg dra frem noe så må det være at ved to anledninger var kinosalen så blikkstille at jeg aldri har hørt maken, det må bety at noe har fungert. Å få dette publikumet til å holde kjeft er et kunststykke, det er bare litt dumt at kunststykket bare varte et par-tre minutter av de nitti filmen varte.

PS: Jokke har også sett. Han slakter med færre ord. På speilet er man ganske happy med opplevelsen.

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Passe naivt å lage en norsk film ute å casté Bjørn Sundquist i en viktig rolle. Da er det ikke rart filmen faller igjennom.

Jeg er overbevist om at ungdommens manglende evne til å oppføre seg på kino er et av de sikreste tegnene på forfallet i vår kultur og alt det der. Når jeg var ung så satt folk på plassene sine til filmen var ferdig, man gikk ikke på do midt i filmen om det ikke var fullstendig krise, man gikk ikke ut for å røyke, man pratet ikke med sidemannen annet enn en hviskende kommentar som aldri ble svart med annet enn et nikk eller en hoderisting. I dag sitter jo folk mest og sjekker mobilen sin hvert tredje minutt, sender meldinger, ikke har de satt den på lydløs, og hvis noen ringer så tar de faen meg telefonen også. I løpet av en to timers film så er de gjerne på do to ganger. (men så har de jo med seg en halvannen liter brus også da.)

Nei, film er faktisk ikke best på kino.

Men jeg skal se Rovdyr samma hva du sier jeg altså.

Hjorthens siste skrik: Hjorthen ser film: Skal du rekke toget bør du ha en riktig klokke

Morten: Vesentlig poeng der, ja. Jeg mener jeg kanskje så en som lignet på Henrik Mestad, men alt skjegget gjorde identifikasjon vanskelig.

Hjorthen: Som om jeg skulle sagt det selv – bare bytt ut «ungdommen» med «de fleste». Denne gangen var det faktisk godt voksne personer jeg irriterte meg mest over. Greit nok å gå midt under filmen, men ingen er interessert i å vite hvorfor.

Det eneste jeg sitter igjen med etter å ha lest anmeldelsen din er: Jørgen.

Hvis du da selvfølgelig ikke tenkte på Jørn Bjørn. Som jo minner meg om verdens morsomste tegneserie.

Bjørnars siste skrik: Mens vi venter….

Bjørnar: Jørgen er altså rollenavnet. Det var kanskje litt uklart.

Men du skulle komme tilbake til det?

Bjørnars siste skrik: Mens vi venter….

Å nå. Jo, jeg skulle vel egentlig det. Greia var at publikum lo som besatt da navnet hans dukket opp under åpningssekvensen. Etter det tror jeg stemninga på en måte var fucked.

Du kan kose deg med at de jentene endte opp i the special hell med child molesters og men who take sexual advantage av jenter fra backwater planets.

Jannickes siste skrik: Jannicke anmelder tv-serie: Blackpool

Er jeg eneste representant for den norske bloggsfæren som faktisk LIKTE filmen? På sine egne premisser synes jeg den fungerte veldig godt, og jeg satte faktisk spesielt stor pris på handlingens mangel på motiv. Det enkle er ofte det beste, eller noe sånt, for å kopiere Rema 1000 sitt slagord. I hvert fall gjelder det ofte for denne typen filmer. Litt mystikk.

Er også glad for at jeg så filmen på en pressevisning med et publikum som forholdt seg i ro gjennom samtlige 80-90 minutter. Men jeg ser lett for meg hvordan dette kan utarte seg på en tilfeldig kinovisning en fredags kveld hvor som helst her i landet (jeg opplevde mye av det samme under «Fritt vilt»). Jeg grøsser ved tanken. Sånt kan i seg selv ødelegge en film.

trondjos siste skrik: Rovdyr (2008)

Jannicke: Stakkars. :o

trondjo: Jeg har fått det for meg at den visningen jeg var på (Vika 1 mandag kl 19) også var tildels en pressevisning. Det spiller egentlig ingen rolle, oslopublikumet er jo generelt helt fryktelig. Filmen mener jeg fortsatt at ikke holdt mål. Alt funker jo på sine egne premisser, men det er ikke alltid dem som teller. Det er veldig mye som for tiden slipper unna med å være svakt bare fordi det skal være en homage.

Kjenner allerede at jeg gleder meg til denna kommer på DVD :) Passer nok fint i stua mi med vår nye Samsung 40″ LCD-skjerm og med surroundanlegget fra Bose!
(Og ja, jeg skreiv dette innlegget kun for å fortelle om det, og for å si at du er invitert til å komme te bartebyen når som helst for å prøve, min sønn!)

Begynner å samles opp med grunner for et Trondheimsbesøk nå, gitt.

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.