Julekalender (19. desember)

Det er nittende desember, og døgnrytmen min er så ekstremt i ulage at jeg lurer på om juleribba må nytes til frokost i år.

Dagens oppgave: Hva skal man egentlig spise på julaften? Sånn egentlig? Poengene deles ut etter argumentering, vakker storytelling og alt som tar tid. Jeg kan røpe at dere som vil foreslå torsk heller bør delta i en annen kalenderkonkurranse. Lykke til!

Så langt: Marianne er zen, og trekker inn tre poeng. Storrusten var først ute med ordspillet alle ville bruke, og med den beste versjonen også vil jeg mene. To poeng. Iskwevs jungelord får ett poeng, det samme gjør Sigurd fordi det alltid er stilig å referere til Animal Planet. Veldig mange gode forslag denne gangen, kjipt å ikke dele ut flere poeng.

Stillinga er noe slikt, nå begynner det å se skummelt ut. Husk at siste oppgave er den 23, julaften går med til premiering:
15 poeng: Sigurd
14 poeng: bza.
12 poeng: Jannicke og Marianne (sitting in a tree).
10 poeng: Absentame og Esquil.
9 poeng: Sonja.
8 poeng: Bjørnar.
7 poeng: Virrvarr.
5 poeng: Rutha, Tannlege-Tine og Marchus.
4 poeng: Siri, Annetten og radiohode.
3 poeng: Fred Ut, Storrusten, Iskwew og Tamara.
2 poeng: Faen, Stian Andreassen og Elisabeth IC.
1 poeng: Thomas og Peter.
- 1 poeng: Iversen.

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

I enkelte land spiser man én ting om gangen når man spiser mat. Først får man et salatblad, så en tomat, så en liten klump kjøtt, så sausen, så surkålen, så potetene, så puddingen og til slutt vaniljesausen. Det hele nytes med utvannet vin så man ikke blir full. Dermed blir mat noe som spises i 10 retter, og som varer i 5 timer. Målet er å nyte tiden med venner og familie. Og nyte maten.

Slik er ikke Norge.

I Norge skal alt godt blandes sammen og stappes i seg så fort som mulig. Burgerne skal ha alt for mye av alt det gode og dermed klarer man ikke stappe den i munnen. Vi spiser Pizza, taco, baguetter, milkshakes, lapskaus, pytt i panne og andre ting som er komprimert inn i én rett. Det skal gå fort, så man kan stresse videre til neste viktige ærend. En boss i World of Warcraft for eksempel.

Mens andre krangler om hva som er Den Norske Julemiddagen, foreslår jeg dermed å gjøre Den Norske Julemiddagen på norsk, nemlig ved å blande alt, og gjøre det raskt.

-Man kjøper først en Grandis (Orginalen, ikke noe av de nymotens greiene).
-Man kan etter behov pille av all den unorske paprikaen.
-Deretter drysser man over små biter av ribbe med syntetisk pinnekjøttsmak, som har ligget i lut i en uke.
-Dette stappes i brødristern i 5 minutter.
-Man tyller dette i seg og skyller det ned med 2 lunkne Ringnes, helst så raskt at man får hikke.

Navnet på retten er «Lute-grandi-pinne-ribbe», eller «Luttis» som ungdommene kaller det.

Men Ivers, det blir da vel ikke jul uten kokt torsk, kokte poteter, kokte gulrøtter, smeltet smør, lefse og gomme?

Eh, jo, det gjør det jo. Dumme meg. Barnelærdommen er vanskelig å avlære.

Jeg husker ihvertfall at mamma ble veldig sint den dagen jeg kom med en kebab i hånda inn på kjøkkenet når hun forberedte julematen. Så det er ikke å anbefale for dere som fortsatt bor hjemme med mor. Bare ikke gi meg pinnekjøtt, jeg blir faktisk fysisk dårlig av det. Derfor lager svigermor egen mat til meg når de har pinnekjøtt like før jul. Jeg er bortskjemt jeg.

Jeg er også veldig fan av julegrøt til lunsj den dagen.

Ribbe med surkål, poteter, ribbesky, tyttebær, medisterkaker (vi dropper de ekle pølsene) og akevitt, for da er de voksne så mette etterpå, at de gjør hva som helst for å få ungene rolige. Dvs nissen kommer plutselig en time tidligere enn planlagt. Hohoho

Vi prøver noe nytt i år: lammelår, for det er sånn fancy middag som vi alle liker, og jeg tror det er viktigere enn å holde tradisjoner. At det smaker altså. Å gjøre noe bare fordi ”det alltid er blitt gjort sånn” har jeg aldri vært noe fan av. Så jeg oppfordrer alle til å ta en runde med seg og sine og høre ”liker vi egentlig dette?”, og hvis dere gjør: supert! stå på som dere stevner, eller noe sånt, og hvis ikke, finn noe som alle synes er godt, og server det med bakte poteter, grønnsaker og en saus som ikke kommer av pose, og som har kokt lenge. Gjør det igjen det påfølgende året, og jeg kan nesten love at innen 2009 vil det allerede føles som en tradisjon. For å oppsummere: egentlig skal man spise den mest fancy yndlingsmaten man vet. (og hvis det var konkrete forslag du var ute etter, og ikke bare abstrakte julemiddagsidèer: LAMMELÅR!)

Peppes Juledeal: En stor pizza med ribbestrimler og sosisser, en valgfri flaske akevitt (velg mellom Løiten, Gammel Opland og Gilde), pluss Bad Santa eller Hjelp, det er juleferie! på DVD. Kun 559,– (eksl. levering) – ring 2222 5555 og be om Peppes Juledeal. Ho ho ho!

Jeg spiser alltid to julemiddager, fordi det er sånn det skal være.

På julaften spiser vi det farmor ville laget, selv om farmor er gammel nå og pappa og onkel må slite med å tilbrede ribbe, surkål, medisterkaker, og karamellpudding til dessert selv. Vi skal spise mat så lenge at onkel begynner å klynke over at han aaaaldriiii får åpnet julegavene, alle skal bare spise og spise og det blir sent.

Første juledag er det britisk jul med familien til Mr. Jackson. Det vil si at man får dobbelt opp med gaver (fordi julestrømpene er fulle av ordentlige ting, ikke kjipt godis), så er det kalkun, apple sauce, svisker, sossiser, og stuffing for alle pengene. Til slutt skrur man av lyset, og svogern sniker seg ut for å sette fyr på desserten. Ja, for desserten skal brenne når den settes på bordet. Gale engelskmenn spiser plumpudding, og det er ingen spøk. Ok at den brenner med blå spritflamme, er seig, sort og kompakt og smaker….ja- hva smaker det egentlig? Omtrent som det ser ut. I tillegg kommer vissheten om hvordan djevelskapen er tilbredt.

Plumpuddingen er full av oksetalg (fett fra oksenyrer), sprit, mel og tørket frukt. Så henger det under tak og godgjør seg en tre-fire måneder før jul før den ender sin karriere flambert på middagsbordet.

(jeg pleier å få riskrem istedet)

Året jeg var fjorten kuppet min mor julen og annonserte at i år skulle det feires hos hennes danske slektninger (jeg tror slektningene også følte seg en smule kuppet, men gjorde gode miner til slett spill). Så skjedde. Vi reiste ned til Danmark, feiret jul med tåke over grønskekledde jorder og masse deilig mat. Hovedrollen i dette ble spilt av juleanden.

Det er veldig lite som er så godt som dansk juleand. Den skal saltes og pepres skikkelig, skinnet må prikkes, og så fylles den med svisker og epler. Tilbehøret er også viktig. Først og fremst hjemmelaget rødkål (det er en kilde til disputt i min familie om man skal ha løk i rødkålen eller ikke. Heldigvis er både min mor og jeg på løk-laget, så vi unngår opprivende familiekrangler på kjøkkenet julaftens formiddag). Dessuten skal man ha BÅDE brune og hvite kartofler. Brunede kartofler er små runde poteter som først kokes og så karamelliseres i jerngryte. Hvite kartofler er vanlige kokte poteter, og er egentlig bare tilstede som en slags svamp for å få i seg mer saus.

Og sausen, den var god, den. Den ble laget av min oldemor som den gang pushet 85, og hun laget den som om hun ikke hadde gjort annet de siste åtti årene. Den smakte av and og kraft og et langt livs erfaring som sausekoker, og er noe av det beste jeg har fått noen gang. Beste (som oldemor ble kalt) var med rette stolt av sausen sin, og sa ofte at hun gjerne ville ha på gravstenen sin at «hun lagde et knippe god sovs». (Det fikk hun ikke, fordi hennes sønn er skrekkelig humørløs, men det hadde vært ærlig fortjent.)

Etter denne julen falt det min familie svært lett å hive fett svinekjøtt med seig svor og salt ullsmakende sau på båten. Hos oss er det kun and som gjelder, og selv om vi ennå ikke har fått sausen til å smake fullt så godt som Bestes begynner vi å nærme oss (en av hemmelighetene er visst en liten dæsj solbærsaft i gryta).

Hvis noen overhodet er i stand til å spise noe etter dette, er det riskrem som gjelder. Her har vi meget sterke meninger om hvordan den skal tilberedes. Grøten skal kokes med vaniljestang, det skal være raust med krem og like raust med skoldede hakkede mandler i kremen (pass på at de ikke blir for grovhakkede, ellers blir det vanskelig å skille dem fra den obligatoriske hele mandelen). Og den må serveres med varm kirsebærsaus. Og så må den som lokaliserer mandelen først snike den ned i skåla til det yngste familiemedlemmet uten at det oppdages, noe som iblant kan kreve temmelig store mengder fingerferdighet.

Og da, da kan nissen bare komme.

På formiddagen juleaften er det grøt. Rømmegrøt til de «voksne» og risengrynsgrøt til meg som ikke er noen rømmegrøtmann. Den som finner mandelen får selvfølgelig en liten påskjønnelse. Deretter begynner de salige dufter fra pinnekjøttet å flyte rundt i huset. Tilbehør er selvfølgelig dampet morrpølse, kålrabistappe, poteter, surkål og rødkål. Jeg har ikke noen store argumenter som begrunner dette. Det er tradisjon og smak som avgjør måltiden. Etterpå stapper man seg full av sjokolade, julemenn og mandariner og sovner stille inn med mageknip til langt utpå morgenen.

Min mor er fra svineribbe-land, mens min far er fra kokt torsk-land. Inntil jeg var ti år gammel, var det tenners gnissel og vanskelige forhandlinger i forhold til hva som skulle til for å lage jul. Men så hadde det seg sånn at den adventstiden da jeg nettopp hadde fyllt ti, kjøpte min farmor lodd i mitt navn – tre lodd i en sånn loddbok som barna i korpset gjerne er tvunget til å gå fra dør til dør med for å skaffe inntekter til korpsavslutningen eller et annet godt formål. Og merkelig nok startet mitt hell i spill allerede den gangen (jeg har fortsatt til gode å gruse deg i TP, Iversen, men det tar vi på nyåret), jeg vant, jeg vant!

To dager før julaften ringte det derfor på døren og utenfor stod en blid mann – sikkert formannen i korpsstyret – med en diger pinneribbe i armene.

Selv om min mor er oppdratt til svineribbe på juleaften, er hun også oppdratt til at man aldri skal kaste mat, så det året måtte det pent bli pinnekjøtt. Det viste seg å være en lykkes rett på alle måter. Alle likte det, og slik gikk det til at mine foreldre kunne legge ned sin julematfeide, ny tradisjon ble skapt, og tiåringen var nok litt ekstra stolt over å være den som brakte maten på bordet.

Pinnekjøtt er altså det som skal til for at julefreden skal senke seg…

Historien om vår julemiddag er en historie om forsakelse og kjærlighet. Min mor er bergenser og min far er trønder. De kommer begge fra områder med sterke julemiddagstradisjoner, og fra familier med EKSTREM tradisjonsfølelse. Min mor hadde med seg sitt pinnekjøtt til jul. Men pinnekjøtt er sau, og sau er den tingen pappa ikke kunne holde ut lukten av. Han ble faktisk så dårlig av lukten at han la ned veto mot pinnekjøtt, og alle typer fårekjøtt som må tilbredes lenge nok til at lukta når soverommet (i annen etasje, lengst borte i kvisten).

Min far kommer fra sterke lutefisktradisjoner. Min mor elsker lutefisk og syntes dette var en grei ordning. Problemet er at min far hater lutefisk. Han synes det lukter og smaker lut. Forståelig nok. Min far er bonde og forbinder lut med langvarig jobbing med skap og andre gamle møbler som må behandles med respekt, kjærlighet og lut.

Min far ville ha ribbe. Min mor hater ribbe, men er en fredfull sjel, og stekte ribbe til jul og alle var venner og vel forlikt. Så fikk de en datter. Ei litta obsternasi ei som HATET ribbe fra det øyeblikket hun var gammel nok til å ha en mening (som i hennes tilfelle var ca 3 måneder. Min søster er veldig tydelig).
Dette plaget egentlig ikke mamma eller pappa for innerst inne satt de og hatet ribbe selv.

Deretter var det et par år med prøving og feiling, lammelår ble prøvet (men luktet sau, og pappa kan ikke ha ting som lukter sau) Juletorsk ble prøvet (men ingen liker egentlig juletorsk, de bare later som fordi det er tradisjon og litt hardcore. Du er skikkelig nordmann om du gleder deg til juletorsk. Litt som å digge smalahove) og ribbe uten ribbe (dvs medisterkaker, pølser, surkål og tilbehør) ble prøvet.

Og så. Etter at datter nummer 2, ei herlig tutte med lyst krøllet hår og et smil som kunne smelte småstein var født, ga min mor opp. Hun ga opp alt som handlet om norske tradisjoner, og trakk inn en amerikansk tradisjon. Hun gikk i mot alle sine prinsipper for å blidgjøre familien. Og slik kom kalkunen på bordet. En herlig stekt kalkun, glasert med appelsin og fenikkel, med babygullerøtter, kjøttbudding (med svisker og eplebiter), rosenkål (som ingen egentlig spiste men som så bra ut på siden) poteter og en deilig myk kremet saus av den typen bare min mor kan lage, på bordet.

Og juleroen senket seg, snøen lavet ned, juletreet ble tettere, julegavene større og alle var enige om at julemiddagen var funnet.
Jakten var over, ingen hadde fått det som de ville, men alt var som det skulle.

Vi har fremdeles kalkun hver julaften, multekrem med krumkaker (og iskrem til de av oss som ikke liker å tygge småstein med syltetøy rundt) til dessert og nå prøver både min søster og jeg å overføre tradisjonen til våre bedre halvdeler.

Julemiddag må være det som ingen kunne tenke seg å feire julaften uten, eller i min mors tilfelle, den middagen som gjør hele familien glad.

Nå ble jeg sulten.

Mange lange svar her, men jeg synes egentlig at pinnekjøtt snakker for seg selv. Intet er så godt som pinnekjøtt og kålrabistappe på julaften.

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.