På pinebenken: Syke Siri (del 3)

…en føljetong med forbehold om skriveleifer og kjemisk fri for jentete oppsummering av hva som har skjedd så langt (og konsistent tidsstempling). Les første del, heller. Og andre del.

Hei hå, fnisepiker og tullegutter!

Noen synes det er merkelig at jeg klarer å være så negativt innstilt til et sykehusopphold som jeg tross alt har bedt om selv. Dette avhenger av flere ting, så la meg forklare litt.

  1. Jeg ble født slik.
  2. Husker du hvordan det var å være i opposisjon til lærerne dine på ungdomsskolen, selv om de ikke nødvendigvis hadde gjort noe skrekkelig galt? Hvis ikke er du nok ikke min type og kan sannsynligvis ikke forstå uansett.
  3. Det er over 3 år siden jeg først ba om å få bli lagt inn, og enkelte (i alle fall godeste Erlend) burde huske hvor kjipt det er å ikke kunne kline fordi halsen lukter hundeånde, ikke kunne spise fordi alt jeg svelger smaker bæsj, og og kaste opp etterpå fordi … alt smaker bæsj. Man begynner å føle at det pokker meg er på tide.
  4. Til en viss grad har vi faktisk betalt for å kunne komme hit.
  5. Menneskene som jobber her er alt for vennlige. Det er vel ganske utenkelig at de virkelig liker meg, og lønnet høflighet er virkelig ikke min greie.

Sånn. Jeg sa ikke at dere er nødt til å godta forklaringen.

La meg også nevne at dette blir skrevet (live!) under sykehusoppholdet, og vi nærmer oss dessverre ikke noe klimaks foreløpig. Dette er rett og slett mye for min egen del, sånn at jeg skal slippe å kjede meg ihjel. Takk til alle som leser og kommenterer.

Så, hvor var vi?

27. november:

Jeg blir meget skuffet da jeg oppdager at Legoen på dagligstua bare består av tre plater, og dermed ødelegger planen jeg hadde i går.

Sykepleier «du-kan-ha-truser-på-haha» (fra nå av Banantryne) har forstyrret meg igjen. Denne gangen fikk jeg fint sykehusarmbånd med navnet mitt på. Før jeg fikk det festet på måtte jeg riktignok fortelle henne navn, fødselsdato og fødselsnummer, sånn at hun var sikker på at jeg ikke prøvde å lure henne. Etterpå klappet hun meg på hodet, litt sånn som man gjør med hunder når de har vært flinke og bæsjet ute. Jeg lot være å bjeffe til henne selv om jeg var fristet.

Siste sigarettpapir. Jeg stikker ned i kiosken for å kjøpe mer. Ånei, jeg må ikke tro at de selger slikt her, så jeg ber om en pakke sigg i stedet. Damen bak kassa forteller meg at jeg må «helt inn til byen» for å få tak i noe som helst sånt. Men jeg kan få kjøpe lightere, da. Jeg lurer på om hun egentlig foreslår at jeg skal sniffe lightergass i stedet, og stikker ut i røykebua for å se om jeg kan snylte et papir av noen. De fleste menneskene jeg treffer i røykebua tenderer til å være det jeg liker å kalle danskebåtfolk, så det er uansett mange andre som røyker rullings her.

En ny jente har flyttet inn på rommet mitt. Hun har tydeligvis fått den timen jeg skulle hatt på tirsdag, og jeg har fått hennes på onsdag. Hun har halve slekta med seg, og moren hennes gir meg en hel pakke med sigarettpapir. Jeg elsker friske mennesker.

Den eldre damen som spilte Buzz (fra nå av Buzz) har funnet ut at jeg er det nye røykeselskapet hennes, siden vi begge oppholder oss mye i dagligstua. Hun sitter i rullestol, så det tar sin tid å komme seg ut, særlig siden jeg ikke tilbyr meg å trille hennes.

Den yngre damen som ikke trodde hun klarte å spille Buzz sitter i røykebua igjen, og spør om jeg nettopp har kommet. Hun husker tydeligvis ikke at vi traff hverandre der ute fire ganger i går. Hun forteller at hun nettopp har fått barn. Hun forteller også at hun aldri ammer fordi hun går på medisiner. Jeg antar heroin kan være en slags medisin for noen.

Kvelden før operasjonen. Jeg må faste fra midnatt, og får verken røyke, drikke eller spise. Jeg forsøker å legge meg tidlig (23.30), men har drukket alt for mye kaffe og får sove rundt 03.30.

28. november:

09.00: Jeg har satt mobilen til å ringe 10.30 slik at jeg skal rekke å dusje før operasjonen som begynner tidligst 11.15. En sykepleier kommer inn og vekker meg klokken 09.00, og sier at jeg må stå opp så jeg kan rekke å dusje. Jeg sier «ja, jeg kommer snart» og legger meg til å sove igjen. Ikke nødvendigvis med vilje, for dette er en uvane jeg også har hjemme. Klokken 10 kommer hun inn igjen, og selv om jeg fortsatt kunne sovet en halvtime til ser jeg meg fornøyd med den ekstra timen. Jeg dusjer og legger meg til å sove igjen, ikledd den flotte sykehusskjorta.

11.30: Omtrent nå kommer det noen og triller meg til operasjonssalen. Jeg sover mesteparten av veien. Blir vekket når jeg må legge meg over på operasjonssengen, men sovner igjen hele tiden, og ser bare opp når noen spør meg om noe. Inne på operasjonssalen, og jeg får en sånn plastslange inn i hånden, med beskjed om at jeg snart kommer til å føle meg «rar». Det siste jeg husker er at jeg spør når jeg kan røyke igjen, og noen ler.

ca 14.00: Jeg våkner opp på oppvåkningssalen mellom to skjermbrett. Jeg ligger våken en stund mens jeg kjenner etter hvordan jeg har det, og konkluderer med at det egentlig ikke er så ille. En sykepleier kommer omsider bort og spør om det går bra. Jeg gir henne tommelopp og spør når jeg kan røyke igjen. Hun ler og sier at hun ikke kan svare på det. Jeg sovner igjen.

Jeg våkner ofte, men sovner igjen like raskt. Det er stadig en ny sykepleier som er borte og spør hvordan det går når jeg er våken, og jeg spør dem om når jeg kan røyke igjen.

Ca 15.00: En sykepleier vil gi meg mer smertestillende, selv om jeg sier at jeg egentlig har det ok. Hun tar en titt på hånda mi og ser at slangen min nesten har falt ut, og i tillegg har en knekk. Jeg har med andre ord ikke fått noe intravenøst på lenge, og hun spør om jeg har vondt, siden væsken i slangen liksom skulle få meg til å føle meg bedre. Jeg svarer nei, og sier at jeg har lyst på en røyk. Jeg får ikke røyke, men får i stedet en ny kanyle i den andre hånden. Mer smertestillende, og jeg blir borte en stund. Får tilbud om enda mer litt senere, men jeg vil egentlig bare opp på rommet mitt igjen, så jeg takker nei.

Sovner og våkner, sovner og våkner. Klokka blir 17.30 før det endelig kommer noen og triller meg tilbake, selv om de har sagt at jeg snart skal opp på rommet mitt siden første gangen jeg våknet.

Tilbake på rommet sender jeg en melding til mamma om at det har gått bra, og hun ringer meg. Jeg grynter litt innimellom og skjønner at jeg ikke er 100% klar, og lurer på hvorfor i all verden min mor ringer meg i stedet for å sende melding når hun vet at jeg nettopp har operert halsen. Får melding av Espen (bloggbestyrer, red. anm.) og Erlend (boy toy, red. anm.), og kanskje noen til som jeg ikke husker. En sykepleier kommer inn og spør om jeg trenger noe. Jeg svarer røyk. Hun sier at jeg kan få en is i stedet, men det frister egentlig ikke. Jeg får en likevel, og klarer å true den i meg. Egentlig har jeg mest lyst på sjokolade og vingummi, men jeg har duppet av så lenge at kiosken er stengt. Senere klarer jeg å få i meg noe vann. I løpet av natten blir jeg vekket flere ganger, og pleierne prøver å få i meg drikke. Hver gang de spør om jeg vil ha noe, svarer jeg røyk. Jeg får bare vann.

29. november

03.00: Endelig napp. En ny og ganske ung sykepleier kommer inn. Jeg har nettopp våknet av meg selv, og føler for første gang at jeg ikke klarer å sovne igjen. Jeg sier røyk, hun sier hun skal sjekke om det finnes noen veranda i nærheten. Det gjør det ikke, så jeg må ned til hovedutgangen. Jeg stikker ut og blir overrasket over at det går så fint å røyke, på tross av halssmerter. Da jeg skal inn igjen er det låst, så jeg må ringe på og vente fem minutter på at en vekter skal komme kjørende og låse meg inn igjen. Jeg har merkelig nok ikke dårlig samvittighet.

Nå har jeg sittet her og skrevet siden jeg kom tilbake. Det er hele 4 timer til frokost, og jeg aner ikke hva jeg skal finne på i mellomtiden. Senere i dag får jeg forhåpentligvis dra hjem.

Nå venter du kanskje på et poeng? En moral? Glem det, vi sparer det til neste gang. Jeg skal huske på å si ifra hvis jeg blør ihjel når skorpene løsner. I mellomtiden kan dere fortsatt vente på en ny runde med pinlige fyllehistorier som ikke er så alt for langt unna publisering lenger. Føll me!

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Å, så festlig denne serien er – og flott med masse tekst som trekker oppmerksomhet vekk fra eksamensskriving!

(Og spam-ordet var auflauf. Jeg begynte nesten å grine av glede. Jeg tror jeg er litt sliten.)

Jeg føller me!

Hvorfor har vi egentlig mandler? Hva er de til for?

jeg trodde en stund du gikk mot slutten på røykekarrieren med så mange timer uten røyk. den gang ei.

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.