På pinebenken: Syke Siri (del 2)

…en føljetong med forbehold om skriveleifer og kjemisk fri for jentete oppsummering av hva som har skjedd så langt. Les første del, heller.

26. november

09.45: Ankommer sykehuset. Legene har ikke mottatt prøvene mine, så jeg venter.

10.45: Jeg får komme inn til undersøkelse. Det er liten sjanse for at jeg har klart å bli smittet av noe skummelt, så de driter litt i at prøvene ikke har kommet og går kjapt gjennom en rutinemessig undersøkelse. Må ta ny snørrprøve siden den første ikke har ankommet. Blir sendt av gårde med beskjed om å ta ny blodprøve.

11.00: Tar blodprøve. Pleieren har som vanlig problemer med å finne blodårene mine, så hun graver litt rundt i begge armene før hun til slutt klarer å fylle et halvt rør. Det bør være nok, men de spør likevel om jeg blir værende på sykehuset. Sånn i tilfelle. Jeg er verken redd for sprøyter eller blod, men holder på å gå i gulvet når jeg reiser meg opp. Blir sittende i stolen en ti minutters tid til jeg klarer å se og høre noe igjen. På tide å spise frokost før jeg kollapser helt.
Dama som kommer inn i båsen ved siden av starter med å si at hun vil ha en ubrukt sprøyte, for hun er ikke interessert i å få AIDS. Hun spør hvor mange rør pleieren skal tappe, og pleieren svarer 3. Damen sier at hun ikke gidder tre, det får holde med to. Det virker som de kommer til enighet til slutt.

11.15: Jeg tar heisen opp til det fantastiske pasienthotellet der jeg får mitt eget rom, håndkle, brosjyre og en sånn festlig skjorte med knepping bak, som jeg får beskjed om at jeg skal ha på meg på operasjonsdagen. Kun den. Ja, åsså truse da, ler sykepleieren. Jeg takker herren i det stille for at jeg har tatt med meg de største trusene jeg har og droppet g-streng. Skjorta ser ut til å være beregnet på mennesker med normal høyde, og vil sannsynligvis rekke meg til litt under navlen. Skulle ønske jeg hadde med meg kamera. Jeg gleder meg i alle fall over at det ikke er noen andre på rommet mitt. Jeg er B-mennesket fra helvete, og trenger dessuten å skrive 10 000 ord i løpet av de neste nettene.

12.00: Lunsj. En sykepleier kommer inn og forteller meg at det tar 48 timer å analysere prøvene mine, og jeg kan dermed ikke oprereres før på onsdag. Den «gode» nyheten er at jeg får bo på pasienthotellet frem til operasjonen, og slipper å reise hjem i mellomtiden. Hurra.

12.30: Jeg finner «dagligstua» som også inneholder denne eneste pc-en som er tilgjengelig for folket. Nå er den min frem til torsdag, og resten av folket kan jo bare prøve seg.

13.00: Den litt irriterende sykepleieren som viste meg rommet mitt (og stakk før hun rakk å gi meg nøkler eller forklare noe som helst, annet enn at jeg fikk ha truser på) kommer inn og forstyrrer meg midt i en trivelig msn-samtale. Jeg må møte på rommet mitt klokken 14.00 for samtale med anestesilegen. Greitt, sier jeg. Hun setter seg ned og begynner å tomprate, mens jeg stirrer på skjermen og forsøker å vise at jeg er lite interessert i å fortelle henne om hvor jeg går på skole og sånt annet piss som hun egentlig ikke bryr seg om. Kristiansandsdialekt er forøvrig ikke søt musikk i mine ører.

13.30: Jeg er tilbake på rommet mitt og venter på legen mens jeg legger kabal på laptopen. Døren åpner seg, og en seng med et menneske i blir trillet inn. En jente er tydeligvis nyoperert, og nå skal hun invadere rommet mitt. Supert. Nå får jeg ikke gjort noe i det hele tatt der inne. Jeg får dessuten sett hvordan den teite skjorta fungerer i praksis.

14.10: To sykepleiere kommer inn og sier at de egentlig ikke vet om anestesilegen kommer i dag eller i morgen, så jeg må vente på rommet en times tid og se. Jeg har blitt utstyrt med en klumpete trådløs telefon som jeg må ha med meg over faens alt når jeg forlater rommet, slik at de kan nå meg hvis det er noe. Jeg spør om jeg kan stikke fra rommet hvis jeg tar med meg telefonen, men det kan jeg visst ikke. En halvtime senere gir jeg faen likevel og stikker ut for å røyke. Det ser ikke ut til at noen savnet meg, så jeg satser på å snakke med legen i morgen.

14.45: Jeg sitter i den fantastiske røykebua utenfor, og en mann kommer inn og fyrer opp en rullings. Han forteller meg sånn uten videre at han har vært i en ulykke og ikke vet hvilken dag det er. Han har nettopp våknet opp på intensiven, og fikk lyst på en røyk. Han koblet seg fra maskinene selv og stakk. Han har ingen planer om å gå inn igjen, han vil heller hjem. Han bestemmer seg raskt for å stikke videre når han husker at maskinen han har plugget ut av kroppen ligger inne og piper, og at noen sikkert snart kommer for å lete etter ham. Jeg ønsker ham god tur og ser ham løpe av gårde til nærmeste taxi.

15.30: Middag. På operasjonsdagen (og sikkert et par dager etterpå også) får jeg verken spise eller røyke, så jeg benytter anledningen til å gjøre masse av begge deler mens jeg enda kan. Fisk til middag. Urk. Jeg vil heller spise trusene mine, hadde det ikke vært for at jeg kommer til å trenge dem sårt til onsdag. Ah, et ikke-fisk-alternativ. Ris og sursøt saus. Altså, jeg er ikke kresen, jeg kan godt spise mat som har falt på gulvet, men middagen min skal smake salt og ikke søtt. Den skal dessuten inneholde kjøtt som ikke er fisk. Jeg tvinger i meg en porsjon ris med sursøt saus. Vegetar, siden jeg ikke hentet fra bunnen av gryta der jeg etterpå oppdaget at svinekjøttet hadde gjemt seg.

16.00: Mer internett. Jeg føler at jeg eier denne pc-en nå. Jeg oppdager at dagligstua har Lego. Når alle sover i natt skal jeg bygge en stor Legokuk og legge den på bordet.

16.45: Røykebua. Det sitter en del folk der. Alle snakker selvsagt om sykdommene sine. JEG ER FRISK! JEG ER HELT NORMAL! SLIPP MEG UT HERFRA! En mann som ser full ut og har noe hvitt graps rundt kjeften kommer inn. Han spør meg om «ett-eller-annet alle mandlene i grøten?». Jeg svarer at jeg ikke vet. To menn kommer straks inn og henter ham og plasserer ham i en rullestol og triller ham videre mot psykiatrisk avdeling.
En eldre dame snakker om at hun liker å spille Buzz. En annen litt yngre dame tror voksenspørsmålene hadde blitt for vanskelig for henne, men at hun kanskje kunne klare barnespørsmålene, hvis det fantes noen. Flere avtaler at de skal møtes i dagligstua klokken 20 for å se på Pokerfjes. Jeg har ikke eid TV på flere år, og jeg vil helst ikke vite hva det er for noe.

18.00: Jeg skriver. Skulle fortsatt ønske at jeg hadde kamera med meg, men jeg får forsøke å beskrive sykehuslivet med ord i stedet. Nå skal jeg stikke ut i røykebua og planlegge hva jeg kan gjøre for å ikke kjede meg i hjel det neste døgnet, pønske ut hvordan jeg skal komme meg inn på rommet og få tak i alt som er gøy i sekken min uten å vekke operasjonsskreppa, og tenke litt på hva slags faen jeg kan finne på utover natten. Nå kommer det en gammel dame inn i dagligstua som sikkert vil skravle om sykdommen sin, så jeg tenker jeg stikker herfra.

På tampen:

Med mindre Siri kjeder seg helt i hjel er det ca 30% sjanse for en del 3 i denne superfabelaktige føljetongen. Stay tuned.

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Jeg måtte skrive inn Joika på spambekjempelsen. Det er begynnelsen av et ord som beskriver en matrett jeg elsker; joikakaker – Guds gave til alle.

Men, jeg satser på at 30% sjansen overstyrer de resterende 70% slik at jeg får vite fortsettelsen.

Å ja, gud som sykehus er kjedelige. Vær glad du har med en laptop med kabal. Forrige gang jeg var på sjukehus var jeg rimelig sjuk og bortreist, men jeg syntes fremdeles det var gørr. Oppbevaringsboks for mennesker.

Uansett – jeg er glad du kjeder deg. Desto mindre kjedsomhet på meg =)

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.