En ode til Christopher Lee

I disse dager snakkes det mye om western-helten John Wayne, og at han i går (26. mai) ville fylt 100 år. Siden jeg aldri har utviklet noe spesielt forhold til the Duke ble det tynt med skriverier om ham her på siden, derfor griper jeg begjærlig muligheten til å bruke dagen i dag til å hylle en annen av filmhistoriens giganter. En som ikke bare fremdeles er i live, men som også fremdeles er noenlunde aktiv når han går inn i sitt åttifemte år:

Christopher Frank Carandini Lee

Med sine knappe to meter på joggesko rager vår helt i terrenget. Uten joggesko rager han litt lavere, men fremdeles litt høyere enn John Wayne. Jeg har lurt litt på hvem som hadde vunnet en slåsskamp de to imellom, og kommet til at Lee sannsynligvis hadde tatt hjem seieren ved hjelp av skitne tricks. Wayne er liksom litt mer ærlig av seg, Lee er en slu jækel. Dette er hva proffene kaller en digresjon.

Christopher LeeDet var som den blinde piraten Pew i en av de kjipeste versjonene av «Treasure Island» jeg ble kjent med Christopher først (jeg føler vi er på fornavn nå), og det luktet vel ikke akkurat noe langvarig og nært vennskap av det. Heldigvis tok det ikke så lang tid før noen lurte meg til å se go’filmen «The Wicker Man», hvor Chris (Åhåi, så kameratslig!) spiller den fantastisk lugubre lord Summerisle. Ordet «guffen» fikk en helt ny betydning for meg etter den filmopplevelsen. Virkelig. Deretter fikk jeg gleden av karakterer som Francisco Scaramanga (en av tidenes tøffeste Bond-helter), den überkjipe Rochefort (du vet, han som gjorde livet surt for musketerene), Sarumann og selvfølgelig de tidlige Hammer-heltene. Greit, jeg har bare sett et par Dracula-filmer og en Fu Manchu, men det er sikkert mer enn mora di kan skryte av. Poenget er uansett at denne mannen er tøff på film, med sin mektige fremtoning og ikke minst buldrende bassrøst.

Vi har derimot ikke sett ham i rollen som noen av doktorene Sam Loomis eller Julius No. Selv om Lee (og nesten like kule Noel Coward) skal ha vært i tankene til Bond-forfatter Ian Fleming da han skrev «Dr. No» ble han aldri tilbudt rollen. «Halloween»-psykologen Sam Loomis (for øvrig glimrende portrettert av Donald Pleasence), på den annen side, skal være den rollen Chris angrer mest på at han ikke takket ja til. Med tanke på den suksessen filmserien fikk er ikke det alt for vanskelig å forstå.

At Christopher Lee ble skuespiller burde selvsagt vært en spennende historie fylt av tilfeldigheter og råflaks (alle har jo vært servitør eller bare tilfeldig blitt oppdaget ved et filmsett), men den gang ei. Etter endt utdannelse, noen år i arbeid og RAF-tjeneste i andre verdenskrig bestemte vår mann seg for å lære seg skuespill (her passer følgende Lee-sitat godt inn: One should try anything he can in his career, except folkdance and incest) – så han tok timer i faget. Lee er altså en utdannet skådis, som har jobba seg fra bunnen og opp. Sånt setter virkelig en stopper for et spennende biografisk avsnitt, så vi lar det være med dette. Vi veit jo alle åssen det har gått, ikke sant?

Gratulerer med de første 85, gamle ørn!

Stikkord: , ,

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Jeg vil bare kommentere fordi jeg ble litt fnysen av tittelen «semi-amatør», i så fall er du nå blitt «über-n00b» borte hos meg. Sådeså.

Men så en alvorlig kommentar:

Jeg trodde da vitterlig ikke at skuespillere ble eldre? Lee ser jo ut som en vandrendre 70 åring!

skriveleifer er forøvrig bare søtt.

Woho…direktør a gitt:D
Bruker jeg for mye av tiden min på blogger?
Svaret er JA.

Kan du ikke lage en liste over filmer Lee IKKE dør i? Sånn i utgangspunktet ville jeg tippe den blir ganske kort, men man vet jo aldri.

Kunne også nevne at Christopher Lee var ste-fetter av Ian Fleming.

Er ikke personlig noen særlig tilhenger hverken av filmene basert på Ringenes Herre eller Star Wars, men han har jo vært med i mye mer. Mio min Mio, for eksempel, og ifølge IMDb har han også spilt Døden i en pilot basert på Pratchetts Discworld-bøker.

Elisabeth: Jeg tok rangeringene fra fotballverdenen, og der er det ikke noe negativt å være semi-proff, det betyr bare at du bruker mindre tid og tjener færre gryn på fotballen. Uansett er disse titlene midlertidige, til jeg kommer på en kulere inndeling med bilder.

Rutha: Bare å fortsette, er noen hakk til.

Kim: Jeg tror den lista ville blitt lengre enn forventet, egentlig.

Trygve: Har du sett den Mio min Mio-filmatiseringa? Er den noe tess? Discworld-greia er for øvrig bare en fem minutters trailer-lek. :)

Mio min Mio er legendarisk, kanskje en av de beste Astrid Lindgren filmatiseringene. Så den som barn, lenge siden.

Chris Lee er konge, kanskje den største nålevende skuespilleren, i hvert fall siden Vincent Price la på røret i -93

Trygve: Nå, lenge etter, har jeg sett Mio min Mio. Du tar SÅ feil.

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.