Die Hard for nybegynnere

For å ta det viktigste først, dette er ikke den første artikkelen (å, nå følte jeg meg voksen) om filmserier for nybegynnere jeg har skrevet. Filmene om James Bond, Batman og Indiana Jones har fått samme oppmerksomhet. Så vet du det.

bruce willisDenne gangen er det altså John mcClane som skal til pers, og til dags dato er det snakk om fire filmer av mer eller mindre varierende kvalitet. Jeg har selv et nærmest religiøst forhold til de to første, et godt forhold til tredjemann og et ganske så førrbainna moderat forhold til den siste i rekka. Sånn helt for ordens skyld vil jeg varsle om at det forekommer en mild spoiler eller to her, så om du ikke er interessert i å skitne til filmopplevelsen kan det sikkert lønne seg å bare se filmene uten å lese videre (dette gjelder i særdeleshet Die Hard: With a Vengeance).

For øvrig har jeg hørt rykter om at noen mener at disse filmene er typiske guttefilmer, men det er selvsagt bare sprøyt. De er mannefilmer! Raah!

Die Hard (1988)
Nine million terrorists in the world and I gotta kill one with feet smaller than my sister.

Regissør John mcTiernan hadde allerede vist at han behersket actiongenren med go’filmen Predator (1987) da han fikk i oppdrag å geleide Bruce Willis og Alan Rickman gjennom det som skulle vise seg å bli en av åttitallets (og kanskje tidenes?) aller beste actionfilmer. Handlingen er enkel og grei; Willis spiller vår helt mcClane som er i Los Angeles for å treffe barna sine og feriere litt siden det er jul. Han tar en svipptur innom kontoret til sin fraseparerte kone Holly (Bonnie Bedelia), og der ender han opp i noe som kan synes å være et terroristangrep på bedriften. Hans Gruber (for øvrig en av de beste filmskurkene vi har sett) og hans fantastisk europeiske gjeng med misfits går hardt til verks for å skaffe seg kontroll over bygningen, og det er naturligvis opp til mcClane å ordne opp. Alle klisjeene er på plass, og for oss som tilbragte for mye tid foran tv-skjermen etter skolen på nittitallet er det jo artig å se at den noe overvektige politimannen fra «Family matters», Reginald velJohnson, får spille purk i denne filmen også. Spillefilm, a gitt! VelJohnson spiller mcClanes bindeledd til uteverdenen, og blir selvsagt overkjørt av det aller meste med høyere rang hver eneste gang han sier noe fornuftig. Det er som kjent slik i actionfilmer at politiet og FBI er steindumme. Spesielt utmerker assisterende politisjef Dwayne T. Robinson (Paul Gleason) og FBI-agent Johnson (Robert Davi, alltid hyggelig) seg som staurdumminger. Lekker action som er akkurat passe lang, overspilt, underspilt og tonelagt. Herlig!

Die Hard 2 (1990)
Oh man, I can’t fucking believe this. Another basement, another elevator. How can the same thing happen to the same guy twice?

Min personlige favoritt i serien foregår på Dulles Lufthavn i Washington og er regissert av den uberegnelige Renny Harlin. Nok en gang må John mcClane ordne opp, og nok en gang må han tåle en haug med plagsomme overordnede (New York-purken mcClane har ikke noe særlig med jurisdiksjon i Washington) og jævlige skurker. Om Hans Gruber var en av tidenes filmskurker er Oberst Stuart like bak i køen, hensynsløs som få og med haugevis av skjulte agendaer. Det er som det skal være, med andre ord. Stuart sørger for krøll både i lufta og på bakken for å få frigitt Ramon Esperanza, general og narkobaron. Krøllet gjør at flyene som gjerne skulle ha landet på Dulles ikke får landet, og det er opp til John mcClane å redde dagen før det blir Boeing-nedbør over Washington. Åh, ja, stemmer. Fru mcClane sitter selvsagt på ett av flyene. Det er ikke bare bare, liksom. Det er vel først i denne filmen at actionsekvensene bikker litt over det troverdige, noe som sikkert skyldes den actionglade finnen i regissørstolen.

Die Hard: With a Vengeance (1995)
Simon, I can appreciate your feelings for McClane. But believe me, the jerk isn’t worth it. He’s stepped on so many toes in this department, by next month he’s gonna be a security guard. His own wife wants nothing to do with him, and he’s about two steps shy of becoming a full-blown alcoholic.

dajhardJohn mcTiernan har laget tre snasne filmer (mulig det er litt delte meninger om dette) siden sist, og får ta over roret igjen i denne tredje Die Hard-filmen. Det er bra. Samuel L. Jackson er også med. Det er forsåvidt bra, det også, selv om kompispurkefilmer suger. Vi får trøste oss med at Sam ikke er politimann, men butikkeier. Vel, i all rettferdighets navn er det kanskje litt grovt å kalle mcClane purk også, siden han er suspendert. Ekteskapet har også gått til helvete igjen. Mye traurig, altså. Heldigvis finnes det skurker med sans for fun & games! Simon Gruber (ja, det var spoileren, slem var den vel ikke?) sender vår mann ut på sporlek i New York, og det sier jo seg selv at det blir artig når Samuel og Bruce skal farge byen rød, hva? Jada, det er så kult atte. Kanskje litt for kult? Det er noe litt krampeaktig over det hele, men mcTiernan klarer likevel å ro i land en tøff film. Actionsekvensene er tilbake på et edruelig nivå, og det er jo unektelig et bra trekk (nå har jeg motsagt meg selv ca femten ganger, ikke verst).

Live Free or Die Hard
(2007)
Detective, covering the camera does not turn off the microphone.

Siste film i rekka går på kino i disse dager og er regissert av Len «Underworld» Wiseman. Jeg vet ikke helt om det var noe bra trekk, for det er en del å sette fingeren på. Vi følger kurvenog registrerer at actionscenen har vendt tilbake til Harlin-nivå, bare opphøyd i tredje. Det er så ellevilt at det nesten ikke er moro, og likevel er det litt sånn at man ikke holder ut midtpartiene som er lagt inn for å gi oss pusterom siden de er så utrolig kjedelige. Justin Long utgjør årets sidekick og gjør en grei figur, men det er Kevin «Clerks» Smith som stjeler showet. Silent Bob ække så silent her, for å si det sånn. Timothy Olyphant er en litt kjedelig skurk, og det er jo helt utrolig bra jobba når man har rollen som Mickey i Scream 2 på samvittigheten. Han var jo beinkul, tenk deg ham som Die Hard-skurk a? Nei, ikke gjør det. Du blir bare litt lei deg. På den annen side er dama hans (Maggie Q) ganske heit, og det hjelper litt. For noen, ihvertfall (blir jeg ukas bloggemannsgris nå, Mihoe?). Jeg ser for meg at denne kunne blitt en ny höjdare om Wiseman hadde vært byttet ut med mcTiernan (jeg tar det for gitt at han hadde gått for en litt mer realistisk stil) og om spilletiden var et kvarter snauere. Med det sagt er jo ikke noen av disse filmene særlig realistiske, det er bra om dere misforstår meg rett.

Yippee-ki-yay, motherfucker!

Stikkord: , ,

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Takk for innføringen, nå føler jeg meg klar for å se 4.0 på kino :)

Tolker jeg dine gode oppsummeringer dithen at du er en stor fan av 2’ern? I så fall klapper jeg høyt og ser meg godt fornøyd med å ikke lenger være alene om det inntrykket. 2’ern er da langt bedre enn 3’ern, selv om all omtalen på nettet tyder på det motsatte.

Ann Merete: Nydelig! Da er mitt oppdrag utført.

Espen: Ja, jeg må si jeg liker toeren best. Syns den har høyest gjensynsverdi og et festlig karaktergalleri. Obersten er jo helt fantastisk. Skulle jeg rangert filmene hadde det blitt noe slikt som 2 på førsteplass, tett fulgt av 1, så 3 og 4 til sist. Litt større distanse mellom 3 og 4 enn 1 og 3. Som kinofilm kunne jeg forsåvidt gitt fireren litt mer kred, forsåvidt.

Jeg ser du er litt mer kritisk til 4’ern enn det jeg var, ettersom min karakter landet på en 8’er. Den var dog skrevet rett etter at jeg kom hjem fra Colosseum 1 og adrenalinkicket fra actionscenene fortsatt var på topp, så vurderingen min er kanskje ikke helt representativ for inntrykket jeg sitter med i dag.

Jeg synes vel egentlig at 4’ern ligger på samme nivå på 3’ern, muligens noe lavere. Plottet i de to siste er kvalitetsmessig ganske like, men den siste lider dessverre av at ting blir tidvis **for** usannsynlig (selv for vår helt McClane), og at vi har sett ting før.

Men, som du sier: Underholdningsverdien må tas i betraktning, og den er høy i alle sammen.

Espen: Ja, jeg leste det du skrev om den. Hos meg er det kanskje litt omvendt, jeg liker den et hakk bedre når jeg har fått den litt på avstand.

sett bort i fra scenen med jagerflyet og broa sier jeg meg fornøyd med 4.0, men jeg forventet ikke mye heller. hvis filmen er nr. 4 i rekken forestiller jeg meg at den ikke nødvendigvis har mye å rutte med. så si så måte imponerte den meg litt, litt, en skalla 50år gammal Willis til tross.

Når alt kommer til alt er vel Die Hard quadrologien en av de beste quadrologier som er lagd, og ja da jeg har Alien i tankene. Synes nok numero uno er best, men det er vel mest av nostalgiske grunner. Den siste er jeg litt usikker på, da jeg satt med 40 i feber i andre halvdel av filmen. Syntes det ble litt mye, men må vel sees en gang til.

En F-35 kan ikke gjøre det der. Hadde nesten vært akseptabelt om de hadde brukt en Harrier, men absolutt ikke en F-35.

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.