Indiana Jones for nybegynnere

Om et par måneder setter man i gang filmingen av den fjerde filmen om arkeologhelten Indiana Jones. Da er det vel like greit å gjøre opp status for de tre første filmene, selvsagt tilrettelagt for dere som har klart å gå glipp av dem. Jeg sier ikke at dere er dumme, men noen sløve suppehuer – det er dere.

I motsetning til Batman og James Bond er Indiana kun en filmhelt. Det gjør denne nybegynnerguiden mye enklere å skrive, siden jeg kan gi totalt beng og banan i tegneserier, bøker og sånne ting. Riktignok ble det laget en tv-serie om unge Indy, men den har jeg også store planer om å neglisjere. Det er lov, for det er meg som bestemmer. Når jeg tenker etter (eller slår det opp, som vi av og til kaller det i triste tilfeller av ærlighet) eksisterer det vel både bøker og tegneserier også, men de er sikkert teite. La oss fokusere på filmatiske herligheter.

Raiders of the Lost Ark (1981)
Når: 1936
Indianer-Jonas er jaggu ikke snau, han går for å redde verden fra Nazi-velde allerede i første film. Hvordan gjør man det? Jo, man setter alle kluter til for å unngå at tyskerne får kloa i Paktens Ark. Dette er selvsagt ikke gjort i en håndvending, for Arken må finnes først. Når noe har vært bortgjemt i noen tusen år pleier de gjerne å forbli bortgjemt, men ikke om man har ei eks-dame med kul medaljong. Det har Indiana, så i første omgang må han få tak i henne før tyskerne gjør det. Egentlig er det veldig mye kappløping her, men det er bare kos. Karen Allen er fantastisk som Indys eks, snekkeren Harrison Ford gjør seg heller ikke bort som actionhelt og Paul Freeman gjør det meste ut av rollen som leieskurken/arkeologen Belloq. Dette er i det hele tatt en kul film, og den leker seg enkelt inn på IMDb top 250.


indyIndiana Jones and the Temple of Doom (1984)
Når: 1935
De fleste anser dette som det svakeste leddet i den sålangt tre filmer lange serien om Indiana Jones, men dette er min personlige favoritt. Skurkene er litt ekstra forskrudde, maten er litt ekstra funky og det gjør egentlig ikke noe særlig at alle skuespillerne utenom Ford enten overspiller eller er totalt blottet for talent. Skal du se en film som virkelig lever opp til uttrykket «over the top» (innenfor rimelighetens grenser), da skal du se Temple of Doom. Bare hør på tittelen – Temple of Doooooooom. Doooooom! Det er så campy at det bare lukter jordbær og vanilje hele veien fra begynnelse til slutt. Kanskje utenom scenen ved middagsbordet, som antydet. Der lukter det vel mer apehjerne og øyeballsuppe. Handlingen kan vi jo også nevne i en bisetning: Indy & co. ender opp i den indiske fjellheimen etter en utrivelig flytur, og blir etterhvert overtalt av en hyggelig stamme innfødte til å oppsøke et tempel. Dere vet hvilket. Der skal man løse en skau med mysterier, blant annet hvor det har blitt av alle barna fra landsbyen og hvorfor tempelet har blitt et veritabelt røverreir.


Indiana Jones and the Last Crusade (1989)

Når: 1938
Nummer to følges av nummer tre, og etter et tilbakehopp i Temple of Doom har vi hoppet frem til tiden etter Raiders. Det er sikkert ikke meninga å forvirre, men Spielberg klarer det likevel, den luringen. Paktens Ark og templer fulle av galninger er ikke nok for eventyrlystne Indy, denne gangen letes det etter den Hellige Gral. Skurkene er fremdeles nazister, og de er også ute etter Gralen. Denne gangen er det riktignok ikke Indys eks som sitter med nøkkelen til gåten, men Jones Senior, spilt av Sean Connery. Connery og en semi-kul slutt til tross er dette en relativt kjedelig film (i den grad Indiana Jones-filmene er i stand til å være kjedelige, that is), men er verdt å se et par ganger på grunn av en og annen enkeltscene.

Da er det meste sagt og gjort, uten å ødelegge for mye – se disse tre go’filmene (ja, ikke misforstå, Crusade er en stilig film) og gled deg til sommerferien i 2008, for da blir det enda mer Indiana-moro!

Stikkord: , ,

Om du ikke syns dette innlegget var så ille kan du jo vurdere en kommentar eller abonnere på RSS-strømmen, slik at du får alt levert på døra når det er ferskt.




Kommentarer

Du har jo totalt misforstått, Ivers! Crusade er den klart beste – Raiders tett etter – mens den flaue Doom helst bør forbigås i stillhet. Både dama og han gutten i Doom er dritirriterende, samt at plotet er flåsete og dumt.

Kudos til Stian! Helt enig, Temple of Doom er en masete greie.

Jeg syns Temple of Doom er sjarmerende i all sin utilstrekkelighet. :D

Doom er underholdende nok den, men er enig med Stian…Crusade er best.

INDY!
Jeg har selv en forkjærlighet for Crusade, men Marion er den eneste av damene jeg liker. De to andre er enten helt ubrukelig eller ond og teit. Isj og usj. Short round er da ikke så irriterende! I alle fall ikke sammenlignet med Willie.
*lurer på om jeg skal ta meg en snake surprise til middag i kveld*

Eneste virkelig gode med Indiana Jones, er musikken. Temaet er noe av det beste komponert for film. Filmene er så som så.

Trygve: Også er enhver som hører litt av den dømt til å ha den på hjernen det neste døgnet. Kul egenskap.

Eventuelt har du den på hjernen litt lenger enn det neste døgnet. Jeg går på tredje året med Indiana Jones melodien på hjernen nå.

Jeg lærte melodien før jeg så filmene! Harrison Ford er yndlings skuespilleren min, og min favoritt i Star Wars er Han Solo(Harrison Ford). Short Round er ikke irriterende! Har du sett ham på lego Indy spillet? Crusade er best, Raiders tett etter, og tempelet er dårligst, men jeg elsker den for det om!

Willie er da ikke irriterende… hun er da bare DUM, GJERRIG, BORTSKJEMT, HJERNEDØD og litt god til å synge da. Men visste du at pisken til Indy er 3 meter lang, og noen ganger bruker de en kortere pisk? og at apen i Raiders var så vanskelig å holde styr på så de brukte tråder som kameraet ikke så? og i pausene skrev kona til Harrison og Steven litt av et manus endte med E.T.?(1982)

Legg gjerne igjen en kommentar


Comments will be sent to the moderation queue.