Forfatterarkiv

Iversen på bærtur

fredag 5. desember 2008

Hei!

Jeg heter Kristin Storrusten, og i dag skal jeg gjesteblogge litt hos Iversen, verdens mest sexy og inkluderende mann. Som kjent har jeg skoftet mine gjestebloggeplikter det siste året, men angrende syndere ønskes velkommen tilbake, her som i Bibelen, ikke sant? Joooo! Heia Bærum! Og heia Ivers i Tordenbloggen! Og heia Dansebandkalenderen!

Noen har kanskje registert at jeg liker å tegne, og i dag har jeg tegnet litt om mitt forhold til Iversen. Beklager, Sigurd. Trist at jeg må fortelle deg dette på denne måten. Vi kan være venner?

Når jeg hadde tegnet denne følte jeg at det tross alt var riktig å forklare litt for det uvitende publikum som tror alt bare er fryd og gammen. Derfor har jeg knotet ned denne lille anekdoten fra forrige tirsdag, da det viste seg at Sigurd begynte å lukte lunten. Vi kranglet om ost, vi har gjort det en del i det siste.

I dag vil jeg altså gi min eks-kjære Sigurd en beskjed, og hvorfor ikke gjøre det her hos Ivers? Husk forresten å stemme på ham i dagens Tordenblogg. Det ville jeg sette pris på, for jeg er lei av å være med selv. Jeg har nok med Ivers nå.
PS: Beklager at det ikke ble noe statistikk i dag, Ivers lover å ta igjen det tapte i neste runde. Koz & klemz fra Bærum og Team Storrusten. :-)

Ung, brunhåret og slem

tirsdag 12. juni 2007

Espen Iversen har forlatt byen, og etterlatt den i hendene på slike som meg, og med en tvangstrøye om at jeg måtte blogge for ham.

Han kommer fort nok til å innse at det var et dumt trekk, men i mellomtiden kan dere, kjære lesere, bli informert om at den billigste rusen jeg har kommet over den siste tiden, er ballonger. For 29,90 på Nille får du enten 60 store, lettblåste ballonger eller 100 små, vanskeligblåste ballonger. Med andre ord kan du for 119,60 skaffe hallusinasjoner nok til å sende selv den tøffeste vennegjeng langt inn i Drømmeland. Utelukk ikke tunnelsyn, latterkramper, svimmelhet eller kjedsomhet, heller.

Hva dette har med virkeligheten å gjøre? Det kommer saktens for en dag. Imens kan dere også sende bitre klagebrev til bloggbestyrer over at jeg ennå ikke er på Staben-siden.

Ung, blond og dum (III)

søndag 3. juni 2007

Det skal ikke være lett å være trygg og sikker i dagens samfunn. Jeg tar drosje hjem fra byen, jeg passer på lommeboken min, bortsett fra på Metroen i Paris hvor det trengs som mest, og ikke minst: Jeg prøver å unngå hackere sånn i dagliglivet. Derfor er jeg opplært til å skifte passord med jevne mellomrom.

Og nylig fikk jeg det for meg at det var på tide å skifte igjen. Etter flere års bruk av passordet sikkert, hadde jeg klart å spre dette til så å si hele min omgangskrets, og det var blitt ganske usikkert, faktisk. (snøftelatter) Tatt i betraktning av hvor lenge jeg nå har vært på nettet, er min passordhistorie sørgelig kort. Den er som følger:

  1. 23041986 (min fødselsdato. Nei, det er ikke så lurt. Og ja, jeg hadde dette fra 1997-2002 på alt av internettkontoer. Det er i grunnen rart ikke verre ting skjedde.)
  2. erling (farfars fornavn, 2002-2004)
  3. sikkert (2004-2007)

Så, som vi alle skjønner, nå var det på tide med nye saker. Resolutt bestemte jeg meg for at denne gangen skulle det ikke være noe man umiddelbart ville assosiere med meg bare man var litt skarpere enn en smørkniv, så i et anfall av klarsyn tenkte jeg «fotball! Et engelsk fotballag!». Men engelske fotballag-navn er ikke noe jeg trekker ut fra løse luften, så jeg gikk til Wikipedia og søkte på Champions League. Det hjalp sjokkerende lite, og slik fant jeg forskjellen på Premier League og tidligere nevnte liga (digresjon: Denne Champions League, det går altså både under dét navnet, Mesterligaen og UEFA-cupen? Og, hm, kan dette være det jeg trodde var FA-cupfinalen her for en to ukers tid siden?).

Men så fikk jeg altså søkt riktig, og det åpenbarte seg et mekka av navn. Etter å ha sjekket hvilket jeg enklest kunne skrive, valgte jeg tottenham. Jeg var rett og slett veldig fornøyd med meg selv, og skiftet rundt omkring mens jeg lo skadefro av alle hackerne som nå ikke ville kunne lese mailen min.

Skadefryden var altså stor frem til jeg fikk passordet inn på autopilot, og det stadig dukket opp beskjed om at jeg hadde feil passord. Med tungen ut av munnviken, sakte tasting og full konsentrasjon kom jeg meg alltid inn på andre forsøk, men litt forvirret over at det ikke hadde fungert første gang.

Omtrent en uke senere oppdaget jeg feilen. For å komme på mitt nye passord, tenkte hjernen «Engelsk ord. Dobbelkonsonant i midten.», og jeg hadde derfor naturlig nok innført det nye fotballaget Password.

Etter det har jeg skiftet passord igjen.

Ung, blond og dum (II)

mandag 21. mai 2007

Jeg er ikke den mest aktive gjestebloggeren her hos Espen. Mine unnskyldninger burde være store, men i stedet unnskylder jeg meg bare med at det er så mange artigere ting å gjøre enn å hamre løs på tastaturet. En av disse tingene inkluderer heldigvis døgnvis henging med Iversen, så i det store og hele er det ikke så lidelsesfullt som det kan høres ut som.

Men hvor usjarmerende er det ikke med en bloggpost som starter med hvor dårlig man er til å oppdatere? La oss forflytte oss videre:

Personlig har den lille fotballinteressen jeg har klart å raske sammen stort sett basert seg på kjekke, unge menn i shorts (barske legger kan overhodet ikke ha sammenheng med at jeg i dag visste at Branns keeper heter Oppdal), og den går ikke lenger enn til at jeg fint kan rope og skrike litt på et misforstått offside.

Jeg var derfor ikke helt tilkoblet da jeg en sen kveld for noen år siden satt og så på «Vil du bli millionær?» Deltageren hadde gjort det ganske raft, og like-sjarmerende-som-tande-p Wilborn stilte det åpenbare spørsmålet:

Så! Hva vil du gjøre hvis du vinner millionen?

Den unge mannen kremtet, og svarte at hvis han vant, så ville han nok kjøpe seg en Aston Martin.

Uheldigvis er bilkunnskapene tilsvarende elendige som fotballkunnskapene, men jeg kan gjøre det ganske skarpt i matte. Derfor var min umiddelbare tanke:

Men et fotball-lag må da koste mer penger enn bare én million?

Ung, blond og dum (I)

onsdag 18. april 2007

Det er en dag for debut, og nytt medlem av staben er velkjente Kristin Storrusten. Videre introdusering er vel ikke nødvendig, men vil nok dukke opp på en revamped Staben-side omsider. Les også hennes egen blogg, Bærturen.

Jeg kan lese tanker. Jeg er meget heldig utstyrt slik sett, og jeg vet hva du tenker.

«Jeez, denne bloggen begynner å bli litt for sånn… inklekt… intlelktu…»

Med tre nåværende og eks-skribenter som liker å mene at de vet alt om mineral-, plante- og dyreriket, kan det bli lett for en stakkars surfer å føle seg underlegen. Derfor tilbød jeg meg min ringe skikkelse som en liten moralsk motvekt til alt dette hyperintellektuelle (…). Opprinnelig hadde jeg tenkt å kjønnskvotere meg selv inn etter at jeg memorerte passordet rundt juletider, men så kom Siri inn, og Ole pinglet ut, og det hele ødela litt for den planen. Den offisielle versjonen er derfor at jeg alderskvoterte meg selv inn blant oldisene. Tross alt – jeg trengs. Her trengs en ung og lettere naiv blondine som liker å snakke før hun tenker.

I min jakt på å redde verden skal jeg ta for meg ting jeg har problemer med.
Som alle dere andre har jeg selvfølgelig også problemer med helt enkle ting som selvdisiplin, få i seg nok vitaminer og huske å ringe farmor, men det er nå en god del ting som likevel må tas tak i. Det er mitt bidrag til å gjøre verden til et bedre sted, og først ut:

Trikken er din venn, ikke kødd med den.
Jeg innrømmer det glatt; jeg fant ut i begynnelsen av januar 2007 at trikker går på hjul. Jeg er oppvokst med Thorbjørn Egner og trikkefører Syvertsen og en naturlig ærefrykt for trikken. Da jeg var liten dro vi inn til Oslo med blåtrikken (i Bærum kalles t-banen trikken og trikken blåtrikken. Det er meget logisk.), og det kan jeg huske som en meget stor opplevelse. Trikk var noe helt annet enn buss, ble jeg forklart, trikken gikk jo på skinner!

trikkSom seksåring godtok jeg dette argumentet. Trikk og buss er helt åpenbart meget forskjellige fremkomstmidler, og da er det ingenting underlig ved at de beveger seg forskjellig.
Jeg gikk altså i mitt enogtyvende år da jeg stod på Rosenborg trikkeholdeplass og så 11-trikken kravle seg oppover, og dævendøttemeg så jeg ikke at trikken gikk på hjul. Jeg tuller ikke, jeg gispet høyt og kikket rundt meg for å se om de andre hadde sett det samme. De reagerte ikke, men jeg var helt i sjokk. Etter litt tankestokking innså jeg at greitnok, det var vel egentlig ganske logisk med hjul.

Jeg fortalte dette til Espen noen dager etterpå. Han lo så han såvidt klarte stå oppreist, og hikstet frem «Men hvordan trodde du at den gikk da, om den ikke gikk på hjul?»
– Njaa… nei… Jeg tenkte vel egentlig at den gikk på noen slags meier… Når du sier det slik, innser jeg jo at det egentlig er fysisk umulig, men jeg tror jeg tenkte det var noe magnetisme inne i bildet…
«HIKST! Meier! HIKST! Magnetisme! HIKST! Men tog da?»
– Joa, hjultog er jeg med på. Det har jeg da sett før. Men t-baner…
«HIKST!»
– Og for å være helt ærlig. Flytoget har alltid fremstått litt magnetisk.