Forfatterarkiv

Tordentalen

fredag 12. desember 2008

Mange takk for støtten til alle som stemte på Iversen i Tordenbloggen, vi hadde selvfølgelig aldri nådd så langt uten dere. Det ble ikke seier i år, men vi kom lenger enn både i fjor og året før det igjen. Neste år er vi selvfølgelig bare nødt til å vinne. Før jeg går i bloggdvale igjen (for det er bare tordenblogg én gang i året) har jeg har lyst til å klare opp i et par ting som jeg føler jeg skylder Espen.

  1. Det var ikke Espen som postet det siste valgkampinnlegget. Jeg var forberedt på å ta det på min kappe, men ikke pokker om han får ta æren. Jeg finnes. På ordentlig.
  2. Det var ikke Espen på bildene. Uansett hvor mye dere hadde lyst til at det skulle være ham; det er fortsatt ikke Espen. Jeg har min egen.
  3. Alle trodde jeg tulla med det å stille opp halvnaken, men jeg er dritseriøs. Ikke glem det til neste år. Jeg garanterer ikke kvaliteten på varene, men jeg leverer. Nå har dere nettopp sørget for at kvaliteten forringes ytterlige til neste gang dere får anledningen, for jeg har hørt at det bare går nedover etter at man har fylt 23. Dette er bare deres feil.
  4. Jeg trodde at alt dette var åpenbart, men jeg tok feil. Enten er jeg veldig dårlig til å formidle, eller så klarer ikke folk ta meg seriøst, ass. Buhu!
  5. Jeg er ikke slem på ordentlig, bare når jeg blir gitt anledningen. Jeg er glad i dere alle. Unntatt noen. Men ikke deg. <3

Glad vi har fått klaret opp i dét. Nå skal jeg gå tilbake til å gjøre ingenting, sånn bortsett fra å befinne meg i London. Jeg trenger en jobb som kan dekke husleia mi, og mens jeg sitter her og venter på den kan godt Harald Eia (ja, det var den eneste Iversenleseren jeg kom på som har penger) ringe meg og tilby meg ett eller annet jeg kan gjøre for penger* det neste året.
Vi sees neste år! Og kanskje noen helger innimellom hvis jeg ramler alvorlig på fylla.
Koz og klemz.

*Seksuelle tjenester funker bare hvis du er litt kjekkere enn  Harald Eia og villig til å betale det dobbelte av hva han kommer til å tilby meg for de derre greiene han sikkert vil ha meg til å gjøre.

Siri tar over: Tid for skitten valgkamp

onsdag 10. desember 2008

Espen er en kjernekar. Og ikke bare det; han er også dyrevenn, bloggevenn, bestevenn, Oles venn, Norgesvenn og generelt vennlig. Det eneste jeg har å utsette på Espen er at han også generelt er en svekling. Kan hende han klarte å legge meg i bakken i 2002, men tordenbloggkampanjen hans har ikke levd opp til den standarden jeg forventer meg. Statistikk? Gi meg en pause da.

Espen har tatt tapet på forskudd. Som ung, sterk og moderne kvinne ligger ikke slikt i min natur. Jeg har derfor bestemt meg for å kuppe Espens valgkamp og gjøre det på den skitne måten, der målet er å vinne. Vi trenger din hjelp. Espen er kanskje på godfot med feministene, men jeg velger å appellere til de sterkeste. Det er slutt på veike diagrammer og ulekre menn i like grilldresser som trekkplaster; jeg skal bruke kroppen min for alt den er verdt.

Menn der ute, foren eder og stem på Iversen Revisited i Tordenbloggen. Sammen kan vi nå helt opp, sammen kan vi vise at dere fortsatt er det sterkeste kjønn, til tross for den evigvarende kvinnekampen. Dere er der for å ta vare på oss. Vi behøver dere, selv om vi tror vi kan klare oss selv. Be din utkårede på middag med champagne og roser, forfør henne og sørg for at hun er underst, og stem på Espen i Tordenbloggen. Vis dem at det er greit å være mannemann og kvinnekvinne, og led mannen til topps!

Motebloggere i Norges land, foren eder og stem på Iversen Revisited i årets Tordenblogg. Sammen kan vi seire, sammen kan vi vise at det er morsomt å se på bilder av oss i finstas og glam. Vi er smarte, sterke og selvsikre, og det er ikke noe galt i å være både intelligent, vakker og selvopptatt. Fristelser er til for å lokke med, la oss ikke legge lokk på våre.

Horekunder
landet rundt, foren eder og stem på Iversen Revisited i Den Store Bloggavstemningen. Sammen vil vi vinne, sammen kan vi vise at det finnes noen der ute, noen som er så frastøtende at penger er eneste vei til illusjonen av kjærlighet. Vi føler med dere, vi som har samboere og tilgang til regelmessig sex syv ganger i uka. Vi vet akkurat hvordan det er.

Min kjære, hellige treenighet; her er en bildeserie av mitt eget mest verdifulle – min bedre halvdel, så å si. Om vi samler kreftene og bringer Mannemannen Iversen til seier i Tordenbloggen vil jeg gjenskape denne serien i egen person, kun for dere. Jeg har en BMI på 16 og verdens lengste ben, jeg tar meg ut i stiletter og har ingen hemninger. Det blir en unik premie som en 17 år gammel bloggerspire ikke har lov til å kopiere og enhver feminist vil holde seg for god til. Menn, Motebloggere, Personer med dårlig selvtillit; GJØR DERE KLARE TIL KAMP!

Hun er blyg, hun er vakker, hun er intelligent. Klær fra H&M og HowCool; 249,- per time.


Erlena er flink til å lage mat, liker skoger i tur og mark, men foretrekker å bli fotografert i sko fra Urban Outfitters før hun varsomt masserer testiklene dine og gir deg en kjapp sugetur hvis baksetet er stort nok.


”Jeg er stolt av kroppen min”, sier hun og poserer velvillig. ”Jeg pleide å være den stygge andungen før jeg kom i puberteten. Jeg blomstret, og kan endelig kle meg sexy. Jeg vil bruke kroppen min til å gi andre glede. Det er fantastisk at jeg samtidig har muligheten til å tjene på det selv.”


”Alle kvinner trenger en sterk mann. En mann som kan holde deg, varme deg, være snill mot deg. En mann som kan stå økonomisk ansvarlig når du overtrekker kontoen etter å ha kjøpt fjorten par UGGs på nettet og glemt at kjøp fra utlandet ikke ble trukket før varene var sendt. En mann som kan dore deg hardt i dritern og kalle deg mamma mens han gråter bitre tårer og kommer i ansiktet ditt for penger. En mann som er der når du trenger det.”


”Når en kvinne tar imot gaver fra en mann og gir sex tilbake, så er det ikke protitusjon. Horer er sånne som blir slått og voldtatt og lever sammen åtte i slengen i en énroms nær Karl Johan. Jeg tar det livet byr meg og gir tilbake det beste jeg har. Det er mer en sånn vennskapelig byttehandel, og har ingenting med å selge seg selv å gjøre. Begge gir hverandre ting de kan unnvære, og får tilbake noe de trenger selv. Det skjer på loppemarked hele tiden.”


”Jeg er kanskje billig, men jeg er ikke dum.”

Mads Larsen; denne er selvfølgelig også til deg.

Siri møter sjarmerende herremenn utenfor lugubre spritsjapper: En historie om sosiale mekanikker og hårfarge

torsdag 20. november 2008

Live fra LondonSiri har rømt utenlands og vært offline i bortimot et år nå. Da internettverdenen på ny åpnet seg for henne ble hun sjokkert over Espens snillisme og mangel på antipati. Hun tryglet Espen om å få lov til å gjesteblogge igjen for å opprette den kosmiske balansen på espeniversen.com, mot at Espen selvsagt automatisk blir stilt i et bedre lys når hans kyniske motpol  nok en gang sender dårlige vibrasjoner over internettet. Espen lot seg sannsynligvis overtale fordi Siri aldri har fått noen ostepølse, hvilket var en del av den gamle arbeidkontrakten. Heller ingen klem, når sant skal sies. Iversen er egentlig en jævla tulling.

VM i lang overskrift, baby!

Å være høy, nordisk blondine i London kan noen ganger være et problem, særlig hvis du liker å henge på pub fremfor å gå på nattklubber. Vel, kanskje på nattklubber også, hva vet vel jeg.  Flere ganger har jeg opplevd det enkelte vil kalle ”ubehageligheter” på puben eller på veien hjem, og som fryktet har det (nesten helt sikkert) vært relatert til min daværende blonde manke. Nye forskningsresultater viser at jeg ikke har vært i klammeri siden jeg gikk for brunt tidlig i sommer. Nesten.

Den første gangen jeg opplevde vanskeligheter med utseendet mitt var et par uker etter at jeg hadde flyttet. Vi var på vei hjem fra byen, og Erlend og en meget mistenkelig tysker (men dette er en helt annen historie) står utenfor en sjappe for å kjøpe vin. Jeg står og røyker et par meter unna. To unge menn (gudene vet hvor gamle, alle briter ser gamle ut) kommer ranglende mot meg, og bare den ene av dem stopper opp. Den andre kommer stiller seg tett ved siden av meg, lener seg inntil meg og sklir hånda ned langs rumpa mi med de pintrange jeansene og tar et godt tak. Shit, dette var merkelig. Dette har jeg faktisk ikke vært ute for før. Jeg vender ansiktet mitt mot hans, ser ham ned i øynene og blir plutselig umåtelig selvsikker igjen. Han er jo bare en liten fis.

”Get your hands off, or I’ll break your fucking nose.” Det funker. Han rygger bakover og ser temmelig lite bekvem ut. Kameraten hans, som er enda mer stusselig og ser skikkelig white trash ut, bemerker at ”han typen der borte” sikkert er kjæresten min, og at de kanskje bør vise ham litt respekt. Han peker bort på Erlend som står og bestiller vin gjennom vinduet, og som er lykkelig uoppmerksom på at kjæresten hans er på krigsstien.  Det er vel omtrent da det rabler ordentlig for meg, for tanken på at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt i situasjonen er ikke tilfredsstillende. Før noen putter meg i rødstrømpebåsen vil jeg bare si NEI NEI NEI; kontrollbehovet er bare en del av personligheten min. Derfor snerrer jeg ”What the fuck did you say?”  mens jeg griper tak i skjortehalsen hans og en masse stygge ord fortsetter å rase ut av munnen min. Det har den effekten jeg ønsker, siden jeg er omtrent like sterk som oldemora di. De ser litt redde og litt sjokkerte ut mens de rygger bakover ut i den folketomme gaten og babler om at jeg skal ta det rolig. Kort tid etter ber de om unnskyldning og jeg må ta dem i hånden og si at vi er cool og sånn. Så kommer Erlend og tyskerfar med vinen og lurer på hvorfor jeg rister hender med fremmede menn, og så loller vi hele veien hjem.
Jeg har i ettertid oppdaget at britiske kvinner sjeldent svarer tilbake når de blir grafset på av menn, så å gjøre nettopp dét vil stort sett fremkalle en sjokkeffekt som gir deg en god fordel, med mindre vedkommende bærer våpen. Mer om dette i en senere anledning.

Etter et halvt år med antasting og nesten-slagsmål fant jeg ut at det var på tide å forandre noe, og gikk over til mer nøytralt brunt. Brunt viste seg raskt å være kjedelig på meg, null action i hverdagen lenger. Svaret ble det samme som for omtrent åtte år siden; lilla. Det fremhever grønne øyne bra, og kan bare anbefales hvis du ikke går med noe i nærheten av emo-klær. Jeg liker å tro at jeg klarer å komme meg unna med det, men jeg vet jo egentlig ikke. Gudene vet hva som egentlig foregår i hodet til Erlend når jeg spør ham om han liker hårfargen min.

NaNoWriMO og den fantastiske boken om Iversen Revisited

fredag 7. november 2008

Live fra LondonSiri har rømt utenlands og været offline i bortimot et år nå. Da internettverdenen på ny åpnet seg for henne ble hun sjokkert over Espens snillisme og mangel på antipati. Hun tryglet Espen om å få lov til å gjesteblogge igjen for å opprette den kosmiske balansen på espeniversen.com, mot at Espen selvsagt automatisk blir stilt i et bedre lys når hans kyniske motpol  nok en gang sender dårlige vibrasjoner over internettet. Espen lot seg sannsynligvis overtale fordi Siri aldri har fått noen ostepølse, hvilket var en del av den gamle arbeidkontrakten. Heller ingen klem, når sant skal sies. Iversen er egentlig en jævla tulling.

Jeg kom over NaNoWriMo her om dagen, og selv om det sikkert er eldgammelt nytt for mange av dere, var det et hittil ukjent konsept for meg. Skriv 50 000 ord i løpet av november, og anse deg selv som vinner. Jeg liker å vinne ting, og selv om jeg foretrekker premier er dette en glimrende anledning til å faktisk produsere noe som er lenger enn 2000 ord. Det har jeg vel aldri gjort før, men jeg skulle ønske jeg hadde. Jeg er dessverre dårlig til å komme i gang uten litt intern konkurranse, og siden Iversen selv har nok med bloggen sin og ikke ville være med (les: gadd ikke), måtte jeg leite litt rundt etter en egnet partner/konkurrent. De tusenvis av andre som nå er i gang med å skrive teller selvsagt ikke så lenge jeg ikke kjenner dem, og etter nesten ikke noe masing i det hele tatt var det overraskende lett å overtale Faen til å bli med. Kudos til Faen.

Nå er jeg allerede en uke på etterskudd, hvilket betyr at jeg har omtrent 3 uker på meg til å bli ferdig. Jeg har enda ikke begynt å skrive, og søker herved deres hjelp til å komme i gang. Boken skal selvsagt handle litt om Iversen Revisited, og bortsett fra det har jeg null snøring på hva fortellingen skal dreie seg om (det er vel også litt av poenget), og jeg vil gjerne bruke frivillige lesere i mitt kommende persongalleri. Hvis du har lyst til å være med, skriv en kjapp beskrivelse av deg selv i kommentarfeltet og ta med noen av de tingene du mener er karakteristisk for deg (eller din bloggerpersonlighet). Jeg kommer kun til å bruke nick, og jeg kommer ikke til å grave i bloggen din for å finne ut mer om deg. Det har jeg nemlig ikke tid til.

Målet er å skrive minst 2400 ord om dagen for å komme i mål innen tidsfristen, så forbered dere på at resultatet blir dritt. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å skrive om alle, og du har en fordel om jeg husker å ha lest nicket ditt før. Vær rask om du vil være med. Forslag til tittel mottas også med takk, selv om det vanligvis er litt feil ende å begynne i.

I tiden fremover skal det være mulig å følge min og Faens progresjon ved hjelp av en sånn festlig dings som teller antall ord vi har produsert så langt, og så kan dere heie om dere har lyst. Resultatet kommer til å dukke opp som en føljetong på Iversen Revisited i løpet av … fremtiden. Kanskje. Om dette blir noe av, liksom.

Det er jo strengt tatt opp til dere.

På pinebenken: Syke Siri (del 3)

torsdag 29. november 2007

…en føljetong med forbehold om skriveleifer og kjemisk fri for jentete oppsummering av hva som har skjedd så langt (og konsistent tidsstempling). Les første del, heller. Og andre del.

Hei hå, fnisepiker og tullegutter!

Noen synes det er merkelig at jeg klarer å være så negativt innstilt til et sykehusopphold som jeg tross alt har bedt om selv. Dette avhenger av flere ting, så la meg forklare litt.

  1. Jeg ble født slik.
  2. Husker du hvordan det var å være i opposisjon til lærerne dine på ungdomsskolen, selv om de ikke nødvendigvis hadde gjort noe skrekkelig galt? Hvis ikke er du nok ikke min type og kan sannsynligvis ikke forstå uansett.
  3. Det er over 3 år siden jeg først ba om å få bli lagt inn, og enkelte (i alle fall godeste Erlend) burde huske hvor kjipt det er å ikke kunne kline fordi halsen lukter hundeånde, ikke kunne spise fordi alt jeg svelger smaker bæsj, og og kaste opp etterpå fordi … alt smaker bæsj. Man begynner å føle at det pokker meg er på tide.
  4. Til en viss grad har vi faktisk betalt for å kunne komme hit.
  5. Menneskene som jobber her er alt for vennlige. Det er vel ganske utenkelig at de virkelig liker meg, og lønnet høflighet er virkelig ikke min greie.

Sånn. Jeg sa ikke at dere er nødt til å godta forklaringen.

La meg også nevne at dette blir skrevet (live!) under sykehusoppholdet, og vi nærmer oss dessverre ikke noe klimaks foreløpig. Dette er rett og slett mye for min egen del, sånn at jeg skal slippe å kjede meg ihjel. Takk til alle som leser og kommenterer.

Så, hvor var vi?

27. november:

Jeg blir meget skuffet da jeg oppdager at Legoen på dagligstua bare består av tre plater, og dermed ødelegger planen jeg hadde i går.

Sykepleier «du-kan-ha-truser-på-haha» (fra nå av Banantryne) har forstyrret meg igjen. Denne gangen fikk jeg fint sykehusarmbånd med navnet mitt på. Før jeg fikk det festet på måtte jeg riktignok fortelle henne navn, fødselsdato og fødselsnummer, sånn at hun var sikker på at jeg ikke prøvde å lure henne. Etterpå klappet hun meg på hodet, litt sånn som man gjør med hunder når de har vært flinke og bæsjet ute. Jeg lot være å bjeffe til henne selv om jeg var fristet.

Siste sigarettpapir. Jeg stikker ned i kiosken for å kjøpe mer. Ånei, jeg må ikke tro at de selger slikt her, så jeg ber om en pakke sigg i stedet. Damen bak kassa forteller meg at jeg må «helt inn til byen» for å få tak i noe som helst sånt. Men jeg kan få kjøpe lightere, da. Jeg lurer på om hun egentlig foreslår at jeg skal sniffe lightergass i stedet, og stikker ut i røykebua for å se om jeg kan snylte et papir av noen. De fleste menneskene jeg treffer i røykebua tenderer til å være det jeg liker å kalle danskebåtfolk, så det er uansett mange andre som røyker rullings her.

En ny jente har flyttet inn på rommet mitt. Hun har tydeligvis fått den timen jeg skulle hatt på tirsdag, og jeg har fått hennes på onsdag. Hun har halve slekta med seg, og moren hennes gir meg en hel pakke med sigarettpapir. Jeg elsker friske mennesker.

Den eldre damen som spilte Buzz (fra nå av Buzz) har funnet ut at jeg er det nye røykeselskapet hennes, siden vi begge oppholder oss mye i dagligstua. Hun sitter i rullestol, så det tar sin tid å komme seg ut, særlig siden jeg ikke tilbyr meg å trille hennes.

Den yngre damen som ikke trodde hun klarte å spille Buzz sitter i røykebua igjen, og spør om jeg nettopp har kommet. Hun husker tydeligvis ikke at vi traff hverandre der ute fire ganger i går. Hun forteller at hun nettopp har fått barn. Hun forteller også at hun aldri ammer fordi hun går på medisiner. Jeg antar heroin kan være en slags medisin for noen.

Kvelden før operasjonen. Jeg må faste fra midnatt, og får verken røyke, drikke eller spise. Jeg forsøker å legge meg tidlig (23.30), men har drukket alt for mye kaffe og får sove rundt 03.30.

28. november:

09.00: Jeg har satt mobilen til å ringe 10.30 slik at jeg skal rekke å dusje før operasjonen som begynner tidligst 11.15. En sykepleier kommer inn og vekker meg klokken 09.00, og sier at jeg må stå opp så jeg kan rekke å dusje. Jeg sier «ja, jeg kommer snart» og legger meg til å sove igjen. Ikke nødvendigvis med vilje, for dette er en uvane jeg også har hjemme. Klokken 10 kommer hun inn igjen, og selv om jeg fortsatt kunne sovet en halvtime til ser jeg meg fornøyd med den ekstra timen. Jeg dusjer og legger meg til å sove igjen, ikledd den flotte sykehusskjorta.

11.30: Omtrent nå kommer det noen og triller meg til operasjonssalen. Jeg sover mesteparten av veien. Blir vekket når jeg må legge meg over på operasjonssengen, men sovner igjen hele tiden, og ser bare opp når noen spør meg om noe. Inne på operasjonssalen, og jeg får en sånn plastslange inn i hånden, med beskjed om at jeg snart kommer til å føle meg «rar». Det siste jeg husker er at jeg spør når jeg kan røyke igjen, og noen ler.

ca 14.00: Jeg våkner opp på oppvåkningssalen mellom to skjermbrett. Jeg ligger våken en stund mens jeg kjenner etter hvordan jeg har det, og konkluderer med at det egentlig ikke er så ille. En sykepleier kommer omsider bort og spør om det går bra. Jeg gir henne tommelopp og spør når jeg kan røyke igjen. Hun ler og sier at hun ikke kan svare på det. Jeg sovner igjen.

Jeg våkner ofte, men sovner igjen like raskt. Det er stadig en ny sykepleier som er borte og spør hvordan det går når jeg er våken, og jeg spør dem om når jeg kan røyke igjen.

Ca 15.00: En sykepleier vil gi meg mer smertestillende, selv om jeg sier at jeg egentlig har det ok. Hun tar en titt på hånda mi og ser at slangen min nesten har falt ut, og i tillegg har en knekk. Jeg har med andre ord ikke fått noe intravenøst på lenge, og hun spør om jeg har vondt, siden væsken i slangen liksom skulle få meg til å føle meg bedre. Jeg svarer nei, og sier at jeg har lyst på en røyk. Jeg får ikke røyke, men får i stedet en ny kanyle i den andre hånden. Mer smertestillende, og jeg blir borte en stund. Får tilbud om enda mer litt senere, men jeg vil egentlig bare opp på rommet mitt igjen, så jeg takker nei.

Sovner og våkner, sovner og våkner. Klokka blir 17.30 før det endelig kommer noen og triller meg tilbake, selv om de har sagt at jeg snart skal opp på rommet mitt siden første gangen jeg våknet.

Tilbake på rommet sender jeg en melding til mamma om at det har gått bra, og hun ringer meg. Jeg grynter litt innimellom og skjønner at jeg ikke er 100% klar, og lurer på hvorfor i all verden min mor ringer meg i stedet for å sende melding når hun vet at jeg nettopp har operert halsen. Får melding av Espen (bloggbestyrer, red. anm.) og Erlend (boy toy, red. anm.), og kanskje noen til som jeg ikke husker. En sykepleier kommer inn og spør om jeg trenger noe. Jeg svarer røyk. Hun sier at jeg kan få en is i stedet, men det frister egentlig ikke. Jeg får en likevel, og klarer å true den i meg. Egentlig har jeg mest lyst på sjokolade og vingummi, men jeg har duppet av så lenge at kiosken er stengt. Senere klarer jeg å få i meg noe vann. I løpet av natten blir jeg vekket flere ganger, og pleierne prøver å få i meg drikke. Hver gang de spør om jeg vil ha noe, svarer jeg røyk. Jeg får bare vann.

29. november

03.00: Endelig napp. En ny og ganske ung sykepleier kommer inn. Jeg har nettopp våknet av meg selv, og føler for første gang at jeg ikke klarer å sovne igjen. Jeg sier røyk, hun sier hun skal sjekke om det finnes noen veranda i nærheten. Det gjør det ikke, så jeg må ned til hovedutgangen. Jeg stikker ut og blir overrasket over at det går så fint å røyke, på tross av halssmerter. Da jeg skal inn igjen er det låst, så jeg må ringe på og vente fem minutter på at en vekter skal komme kjørende og låse meg inn igjen. Jeg har merkelig nok ikke dårlig samvittighet.

Nå har jeg sittet her og skrevet siden jeg kom tilbake. Det er hele 4 timer til frokost, og jeg aner ikke hva jeg skal finne på i mellomtiden. Senere i dag får jeg forhåpentligvis dra hjem.

Nå venter du kanskje på et poeng? En moral? Glem det, vi sparer det til neste gang. Jeg skal huske på å si ifra hvis jeg blør ihjel når skorpene løsner. I mellomtiden kan dere fortsatt vente på en ny runde med pinlige fyllehistorier som ikke er så alt for langt unna publisering lenger. Føll me!

På pinebenken: Syke Siri (del 2)

onsdag 28. november 2007

…en føljetong med forbehold om skriveleifer og kjemisk fri for jentete oppsummering av hva som har skjedd så langt. Les første del, heller.

26. november

09.45: Ankommer sykehuset. Legene har ikke mottatt prøvene mine, så jeg venter.

10.45: Jeg får komme inn til undersøkelse. Det er liten sjanse for at jeg har klart å bli smittet av noe skummelt, så de driter litt i at prøvene ikke har kommet og går kjapt gjennom en rutinemessig undersøkelse. Må ta ny snørrprøve siden den første ikke har ankommet. Blir sendt av gårde med beskjed om å ta ny blodprøve.

11.00: Tar blodprøve. Pleieren har som vanlig problemer med å finne blodårene mine, så hun graver litt rundt i begge armene før hun til slutt klarer å fylle et halvt rør. Det bør være nok, men de spør likevel om jeg blir værende på sykehuset. Sånn i tilfelle. Jeg er verken redd for sprøyter eller blod, men holder på å gå i gulvet når jeg reiser meg opp. Blir sittende i stolen en ti minutters tid til jeg klarer å se og høre noe igjen. På tide å spise frokost før jeg kollapser helt.
Dama som kommer inn i båsen ved siden av starter med å si at hun vil ha en ubrukt sprøyte, for hun er ikke interessert i å få AIDS. Hun spør hvor mange rør pleieren skal tappe, og pleieren svarer 3. Damen sier at hun ikke gidder tre, det får holde med to. Det virker som de kommer til enighet til slutt.

11.15: Jeg tar heisen opp til det fantastiske pasienthotellet der jeg får mitt eget rom, håndkle, brosjyre og en sånn festlig skjorte med knepping bak, som jeg får beskjed om at jeg skal ha på meg på operasjonsdagen. Kun den. Ja, åsså truse da, ler sykepleieren. Jeg takker herren i det stille for at jeg har tatt med meg de største trusene jeg har og droppet g-streng. Skjorta ser ut til å være beregnet på mennesker med normal høyde, og vil sannsynligvis rekke meg til litt under navlen. Skulle ønske jeg hadde med meg kamera. Jeg gleder meg i alle fall over at det ikke er noen andre på rommet mitt. Jeg er B-mennesket fra helvete, og trenger dessuten å skrive 10 000 ord i løpet av de neste nettene.

12.00: Lunsj. En sykepleier kommer inn og forteller meg at det tar 48 timer å analysere prøvene mine, og jeg kan dermed ikke oprereres før på onsdag. Den «gode» nyheten er at jeg får bo på pasienthotellet frem til operasjonen, og slipper å reise hjem i mellomtiden. Hurra.

12.30: Jeg finner «dagligstua» som også inneholder denne eneste pc-en som er tilgjengelig for folket. Nå er den min frem til torsdag, og resten av folket kan jo bare prøve seg.

13.00: Den litt irriterende sykepleieren som viste meg rommet mitt (og stakk før hun rakk å gi meg nøkler eller forklare noe som helst, annet enn at jeg fikk ha truser på) kommer inn og forstyrrer meg midt i en trivelig msn-samtale. Jeg må møte på rommet mitt klokken 14.00 for samtale med anestesilegen. Greitt, sier jeg. Hun setter seg ned og begynner å tomprate, mens jeg stirrer på skjermen og forsøker å vise at jeg er lite interessert i å fortelle henne om hvor jeg går på skole og sånt annet piss som hun egentlig ikke bryr seg om. Kristiansandsdialekt er forøvrig ikke søt musikk i mine ører.

13.30: Jeg er tilbake på rommet mitt og venter på legen mens jeg legger kabal på laptopen. Døren åpner seg, og en seng med et menneske i blir trillet inn. En jente er tydeligvis nyoperert, og nå skal hun invadere rommet mitt. Supert. Nå får jeg ikke gjort noe i det hele tatt der inne. Jeg får dessuten sett hvordan den teite skjorta fungerer i praksis.

14.10: To sykepleiere kommer inn og sier at de egentlig ikke vet om anestesilegen kommer i dag eller i morgen, så jeg må vente på rommet en times tid og se. Jeg har blitt utstyrt med en klumpete trådløs telefon som jeg må ha med meg over faens alt når jeg forlater rommet, slik at de kan nå meg hvis det er noe. Jeg spør om jeg kan stikke fra rommet hvis jeg tar med meg telefonen, men det kan jeg visst ikke. En halvtime senere gir jeg faen likevel og stikker ut for å røyke. Det ser ikke ut til at noen savnet meg, så jeg satser på å snakke med legen i morgen.

14.45: Jeg sitter i den fantastiske røykebua utenfor, og en mann kommer inn og fyrer opp en rullings. Han forteller meg sånn uten videre at han har vært i en ulykke og ikke vet hvilken dag det er. Han har nettopp våknet opp på intensiven, og fikk lyst på en røyk. Han koblet seg fra maskinene selv og stakk. Han har ingen planer om å gå inn igjen, han vil heller hjem. Han bestemmer seg raskt for å stikke videre når han husker at maskinen han har plugget ut av kroppen ligger inne og piper, og at noen sikkert snart kommer for å lete etter ham. Jeg ønsker ham god tur og ser ham løpe av gårde til nærmeste taxi.

15.30: Middag. På operasjonsdagen (og sikkert et par dager etterpå også) får jeg verken spise eller røyke, så jeg benytter anledningen til å gjøre masse av begge deler mens jeg enda kan. Fisk til middag. Urk. Jeg vil heller spise trusene mine, hadde det ikke vært for at jeg kommer til å trenge dem sårt til onsdag. Ah, et ikke-fisk-alternativ. Ris og sursøt saus. Altså, jeg er ikke kresen, jeg kan godt spise mat som har falt på gulvet, men middagen min skal smake salt og ikke søtt. Den skal dessuten inneholde kjøtt som ikke er fisk. Jeg tvinger i meg en porsjon ris med sursøt saus. Vegetar, siden jeg ikke hentet fra bunnen av gryta der jeg etterpå oppdaget at svinekjøttet hadde gjemt seg.

16.00: Mer internett. Jeg føler at jeg eier denne pc-en nå. Jeg oppdager at dagligstua har Lego. Når alle sover i natt skal jeg bygge en stor Legokuk og legge den på bordet.

16.45: Røykebua. Det sitter en del folk der. Alle snakker selvsagt om sykdommene sine. JEG ER FRISK! JEG ER HELT NORMAL! SLIPP MEG UT HERFRA! En mann som ser full ut og har noe hvitt graps rundt kjeften kommer inn. Han spør meg om «ett-eller-annet alle mandlene i grøten?». Jeg svarer at jeg ikke vet. To menn kommer straks inn og henter ham og plasserer ham i en rullestol og triller ham videre mot psykiatrisk avdeling.
En eldre dame snakker om at hun liker å spille Buzz. En annen litt yngre dame tror voksenspørsmålene hadde blitt for vanskelig for henne, men at hun kanskje kunne klare barnespørsmålene, hvis det fantes noen. Flere avtaler at de skal møtes i dagligstua klokken 20 for å se på Pokerfjes. Jeg har ikke eid TV på flere år, og jeg vil helst ikke vite hva det er for noe.

18.00: Jeg skriver. Skulle fortsatt ønske at jeg hadde kamera med meg, men jeg får forsøke å beskrive sykehuslivet med ord i stedet. Nå skal jeg stikke ut i røykebua og planlegge hva jeg kan gjøre for å ikke kjede meg i hjel det neste døgnet, pønske ut hvordan jeg skal komme meg inn på rommet og få tak i alt som er gøy i sekken min uten å vekke operasjonsskreppa, og tenke litt på hva slags faen jeg kan finne på utover natten. Nå kommer det en gammel dame inn i dagligstua som sikkert vil skravle om sykdommen sin, så jeg tenker jeg stikker herfra.

På tampen:

  • Jeg lukter svette, men har ikke lyst til å gå inn på rommet for å hente håndkle sånn at jeg kan dusje.
  • Jeg trenger mer kaffe.
  • Jeg skjønner godt hvorfor Baby Grace ble dumpet av foreldrene sine. Ett eneste bilde sier mer enn tusen ord.
  • Jeg savner snuskepusen min. Sykehuset er faenmeg verdens mest ensomme sted når man er frisk.

Med mindre Siri kjeder seg helt i hjel er det ca 30% sjanse for en del 3 i denne superfabelaktige føljetongen. Stay tuned.

På pinebenken: Syke Siri (del 1)

tirsdag 27. november 2007

…en føljetong med forbehold om skriveleifer og kjemisk fri for jentete innledning.

En eller annen gang i oktober:
Mamma ringer og forteller at jeg har har fått time på sykehuset for å fjerne mandlene. Dato for undersøkelse: 22/11. Dato for operasjon: 27.11. Supert, jeg bor for tiden i London, og det er bare noen uker før jeg skal begynne å levere inn skolearbeid før juleferien. Jeg har ventet i et par år på operasjonen, så jeg har egentlig ikke anledning til å si nei, med mindre jeg vil begynne ventingen helt på nytt. Mamma bestiller flybillett til meg.

22. november.

00.30: Jeg ankommer Norge og er dritsliten.

07.30: Har sovet et par timer, og kjører nå av sted med min far for å undersøkes ved sykehuset i Kristiansand, drøye 10 mil unna.

08.00: Noen fra Øre/Nese/Hals-avdelingen ringer og spør om jeg har tatt en eller annen prøve. Jeg svarer nei. Min mor var i kontakt med sykehuset før jeg kom, og de sa at jeg kunne ta prøven når jeg kom til undersøkelse. Slira i telefonen er uenig, og sier at de må ta prøven før jeg kommer dit, siden jeg har vært i utlandet mer enn 4 uker. Det kan jo hende at jeg har med meg et skikkelig skummelt britisk virus som de ikke vil ha inn på sykehuset sitt. Vi snur og drar hjem igjen, jeg stikker på legekontoret og tar blodprøve. Undersøkelsen avlyses inntil videre.

14.00: Jeg og pappa drar for å besøke tante i Drammen (drøye to timer unna i motsatt retning). Hun har kreft og skal dø, så det er liksom greit å hilse på mens man har sjansen. Vi blir der over natten.

23. november

10.00: En dame fra sykehuset i Arendal ringer meg. De har mottatt blodprøven, men vet ikke helt hva det er de leter etter. De vet heller ikke hvilken lege som har sendt prøven. Jeg vet da faen heller hva de skal se etter, så jeg gir henne navnet til legen og ber henne ringe dit.

12.00: Telefon fra legen som har tatt blodprøven. Jeg må visst også ta en prøve fra nesen, la oss kalle det en snørrprøve. Kristus, det skal ikke være enkelt å bo i utlandet. Jeg har ikke anledning til å rekke hjem før legekontoret stenger, så legen legger inn en gjør-det-selv-prøve på sjappa ved siden av. Jeg kommer hjem, tar prøven og slenger den i posten. Før klokken 15.00, som anbefalt. Prøven skal tross alt analyseres før jeg skal på sykehuset.

15.30: Telefon fra ØNH-dama. En liten misforståelse bare; jeg kunne visst ta prøvene på sykehuset likevel. Som plaster på såret tilbyr de meg time for undersøkelse 26. november (dagen før operasjon), og overnatting på «pasienthotellet».

Fortsettelse (og action på sykehuset) følger (med mindre man dauer i mellomtida).