Forfatterarkiv

Din venn Ole & Trikkefører gjør Asia!

lørdag 28. juli 2007

For noen dager siden reiste vår gamle venn Ole til Asia med Trikkefører (som bør være halvkjent for faste lesere), og siden Ole har pensjonert seg tok Trikkis ansvaret for å sende reisebrev. Ihvertfall lovte hun at det skulle gjøres, og etter bare et par dager dumpet det første brevet ned i postkassa. Jeg har fiksa æøå-trøbbel for eventuelle leseres skyld. For de spesielt interesserte, altså – her er reisebrev fra Orienten.

Første reisebrev fra Asia-turneen

Flytur: Kjedelig og lang men fri for komplikasjoner.

Første døgnet i Manila ble gjennomført med stil. Egen sjåfør kjørte oss rundt i Manila og viste oss rundt på banal lokalkunnskap og engelsk. Men bra var det for oss to døgnville «fattige» studenter. Hotellet var i øverste klasse og med ca 1000 sikkerhetsvakter og andre diverse ansatte til vår tjeneste. Vi kommer nok ikke til å holde oss på den standarden videre de neste ukene.

Flyet videre til Iloilo gikk som planlagt, men å finne vår venns residens var derimot en utfordring. Heldigvis var vår sjåfør genuint interessert å finne stedet, så vi tok problemene med ro. Etter en times tid i mørket og mye trafikk i ødemarken kom vi fram.

I dag har vi drevet byen og vist oss som de eneste hvite folka i byen, sikkert også hele øya. Regnet kommet som oftest på ettermiddagen og det høljer i bøtter og spann! Men kult er det!

Videre planer:
I kveld: Party all night long! Ole skal synge karaoke! (Jeg kommer IKKE til å synge, garantert!) (Planen er å skjenke henne til det ugjenkjennelige, for synge skal hun! dvO)
Lørdag: Naboøya, dagstur
Søndag: Kano, grotter (uten grottebjørner desverre – skjønt jeg kommer til a være like hårete som vanlig – dvO)
Mandag: Reise til Manila for å reise sør igjen. Vi likte ikke Manila, så vi trekker bort fra bylivet

Med vennlig hilsen
Trikkefører og muligens din venn Ole (dvO)

This is the end… my faithful friend, the end..

tirsdag 6. mars 2007

Med disse ord legger jeg tastaturet på hylla. Ikke bokstavelig talt selvsagt, sitter på termstue på blindern, og det er ikke så mange hyller her. Og hvis jeg prøvde å legge tastaturet på en hylle ville nok min medtermvakt lurt litt på hva jeg hadde sniffet.

Det jeg mener er at jeg, med umiddelbar virkning, legger opp som blogger. Flere av de mer observante leserne har nok lagt merke til min heller slappe postefrekvens, og den har en meget enkel grunn:

Jeg har ikke mere å si.

Det er ingenting jeg føler for å formidle til de ansiktsløse masser der ute, og da ser jeg ikke poenget med å kaste bort min og deres tid med pjatt.

Offisielt er dette en streik, siden Espen truet med å kreve klemmen jeg fikk som bloggelønn tilbake hvis jeg brøt kontrakten. Det er foreløpig usikkert om streiken er permanent eller kun midlertidig. Kan Michael Jordan legge opp og komme tilbake kan jeg det også. Det er også mulig jeg kommer til å være streikebryter i ny og ne.

Det har vært hyggelig, folkens. Keep it real!

– (ikke lenger din venn) Ole

Feminisme – en kamp tatt for langt?

fredag 23. februar 2007

Akkurat nå skulker jeg skolen for å skrive dette innlegget. Så glad er jeg i dere. Feel the love!

Og jeg er faktisk glad i dere. Deg mest av alle. Når jeg tenker på deg får jeg en varm følelse som begynner i storetåa på venstre fot og deretter brer seg som koldbrann utover min ganske kropp. Eller kanskje mer som en gift, som sakte, men sikkert kryper seg nærmere hjertet. Vi lærte om forskjellige gifter i går. Blant annet om Botulinum toxin. Den lammer lungene slik at du ikke kan puste, og det er jo ikke en god ting. Men så lenge du får noen andre til å puste for deg den tiden giften er i effekt blir du frisk som en fisk igjen. Den er ikke så farlig, med andre ord.

«Nothing says scandinavian like a burly blond man maiming his enemy with a two-handed axe.» Medieval 2: Total war er et fiiint spill.

Min mor syntes «Pride og Prejudice» (vi snakker da boka) var romantisk kliss fra ende til annen. Er litt trist den dagen man innser at man er mer jentete enn mora si.

Jeg satt faktisk alene på hybelen min på Valentines Day og så på «Pride og Prejudice» (denne gangen filmen, folkens). Som tilbehør hadde jeg en grandiosa (med paprikaen plukket av, og pepperoni lagt til) og cola zero. Og jeg følte meg faktisk ganske så ovenpå. Litt sånn i harmoni med universet, følelsene mine danset rundt, hodet mitt var nesten lettere enn luft og jeg var sikker på at alt kommer til å ordne seg. Slik blir man altså når man har gått på fotballtrening med feber.

Dette innlegget er en homage til Kent. Så derfor er det ikke plagiat når dette er en dårlig kopi av hans stil.

Og i sann Lordete stil får jeg nevne at jeg helgen for nå to uker siden havnet i området av en samtale med emnet «liker menn analsex (som den passive part)» både lørdagen og søndagen. Om jeg bidro til samtalene og hva mine meninger i så fall var skal jeg holde for meg selv i denne omgangen.

Noe jeg og Kristin lurer på: Om det regner og en gutt og en jente må dele en paraply, må da paraplyen være liten før det er en god anledning til å klenge seg inntil den andre, eller vil det fungere med en normal eller kanskje til og med en stor paraply? Personlig sier jeg Carpe Diem, regnet er anledning nok.

Overskrift, Schmoverskrift

lørdag 10. februar 2007

Så var det ute av systemet.

I kveld skal jeg i bursdagsfeiring til en jente jeg ikke kjenner. Har møtt henne, men det strekker seg ikke lenger enn det. Forrige gang jeg gjorde noe lignende var når jeg var i hæren og var hjemme på en friuke. Min totale sosiale omgangskrets de ukene besto av Iversen, så når han var invitert i bursdag til en jente i klassen klarte jeg å snike meg med. Denne jenta hadde en lillesøster som åpenbart syntes jeg var ganske kjekk. Enden på visa er at jeg (siden jeg var stasjonert i Oslo) endte opp med en godt voksen mobilregning og en antipati mot tenåringsjenter som ringer midt på natta for å fortelle at de kutter seg selv med kniv.

La oss håpe at det ikke blir et lignende resultat i kveld.

Mitt tema for dette innlegget er egentlig tilfeldigheter og hvordan tilsynelatende småting kan få ganske store konsekvenser. Det er alltid gøy å følge en hendelseskjede bakover i tid og se hva som ledet oss dit vi er i dag. Som nevnt hadde jeg friuker i hæren. Det er fordi jeg som idrettsassistent på Kolsås leir hadde turnus, annenhver uke av og på. Jeg skulle ikke egentlig hatt den jobben, da jeg kom til leiren ble jeg satt til å være vaktmester/søppeltømmer. Heldigvis fikk jeg vite om en ledig stilling som idrettsassistent via en skolekamerat fra Arendal som hadde blitt i-ass ved leiren etter at vi hadde vært på rekrutten sammen. Som eneste søker fikk jeg den stillingen. Grunnen til at kameraten min hadde blitt i-ass i første rekke (en veldig populær stilling) var fordi personen som fordelte stillingene var en gammel kamerat av storebroren til hans.

Så fordi jeg var heldig nok å komme på rekrutten med en kamerat som i sin tur igjen var såpass heldig at hans storebrors kamerat ga ham en god stilling gikk jeg fra å ha det som virket som verdens verste stilling i hæren til en ganske bra (men pokker så kjedelig) en.

Noen ganger henger verden sammen på en meget fin måte. Og det er vel det nærmeste jeg kommer en konklusjon med dette innlegget.

Brennmerking – ekstremsport for de kule!

torsdag 8. februar 2007

Overskrifter selger blogger, og jeg følte at overskriften «mine brannsår gjennom tidene» fenget mindre enn den ovenfor. Hvis du føler noe annet, si ifra. Dette innlegget skal altså handle om brannsår og diverse måter jeg har klart å påføre meg selv slike. On to the show!

# Ta på varm stekepanne/gryte. Kjedelig og enkelt, vi har alle vært der. Neste!

# Taket i stekeovnen. Innsiden, altså. Det er en meget dårlig ide å prøve å krydre pizzaen etter den er i ovnen uten å ta den ut. Jeg prøvde å spare noen sekunder, fikk hvite knoker som betaling. På den positive siden kan nevnes at det var bemerkelsesverdig lite smertefullt, så absolutt å anbefale om man virkelig MÅ brenne seg på noe.

# Rista i ovnen. Mange vil kanskje putte denne i samme kategori som stekepanne/gryte, men jeg føler jeg har klart å ta den et hakk videre. Jeg tok ut en rista (med en grandiosa på) med høyre hånd, og ble plutselig vár en smerte i venstre overarm. Etter et par sekunders fundering besluttet jeg å se hva som foregikk. Det viste seg da at jeg hadde lagt rista borti venstre arm, hvilket er imponerende, for jeg mente å holde den i en helt annen retning. Enda mer imponerende føler jeg min treige reaksjonstid var, men det var lite annet jeg kunne gjøre. Det tradisjonelle valget med skriking og hurtige bevegelser passer dårlig når man balanserer en rykende fersk grandiosa med høyre hånd. Arret begynner å bli noen år gammelt, men er fremdeles synlig og en perfekt konversasjonsstarter på sommerhalvåret.

# Kunstgress. Tradisjonelt valg blant fotballspillere, men når brannsåret er på overarmen og oppimot ti centimeter langt har man gitt det lille ekstra i taklingene som enhver trener elsker.

# Dongeribukse. Denne er jeg faktisk litt stolt over. Jeg var på hyttetur på hovden med mine foreldre, og jeg skulle gå fra stol til sofa for å legge meg ned og lese en bok, sitting er slitsomt i lengden. Av en eller annen grunn må jeg ha tenkt at hopping virket som en god ide, for istedet for å gå fram til sofaen tok jeg sats og kastet meg bortover. Og klarte å lande med høyre hånd mellom knærne, med det resultat at dongeribuksa skrapte mot huden og ga meg et lekker, rødt brannsår.

# Tau. Joda, brannsår i håndflatene etter å ha prøvd å klatre opp et tau i gymmen har vel alle opplevd. Jeg følte at jeg måtte ta det opp et hakk. Det skjedde en sommer for en håndfull år siden; jeg, Espen og «Martin» var på sandøya og fikk den geniale ideen å prøve å taue en liten lekegummibåt med «Martin» ombord etter den lille jolla til Ivers og co. Problemet var hvordan vi skulle feste tauet. Mens jeg satt og funderte på dette ga «Martin» klarsignal til å starte, og espen ga gass. Situasjonen er altså meg med et vått tau i hendene som var festet til en gummibåt som i større grad prøvde å grave seg ned i havet enn å seile på det. Jeg tror jeg slapp tauet etter et sekund eller to, og satt med hendene i kaldt vann i tre-fire timer før jeg kunne holde de i friluft uten uoverkommelige smerter. Overraskende nok fungerte hendene ganske normalt dagen etter, selv om de hadde noen store og fine blemmer.

Som en totalt urelatert og noe irrelevant avslutning har jeg lyst til å komme med et innsiktsfullt sitat fra min foreleser i matematiske metoder i fysikk:

«Det er ikke uvesentlig å regne riktig.»

Ole, TERMVAKT!

tirsdag 30. januar 2007

Vi husker vel alle hvordan panikken bredde seg når nyheten om at Ole hadde fått seg kvinnfolk spredde seg over det ganske land. Sønner sloss mot fedre, døtre sloss mot mødre, fettere banket alt de kunne komme over og en og annen bestemor gikk berserk med uzi.

Good times, good times…

Nå er tiden kommet for å sjokkere verden nok en gang. I alle fall lettere ryste verden. Okei, tror egentlig verden kommer til å gi blanke… de eneste som kunne ha blitt moderat fra seg er min nærmeste vennekrets, og de vet det allerede… nåja, samma det: JEG HAR FÅTT MEG JOBB! Det stemmer, den slappeste og mest arbeidssky personen i mils omkrets har blitt en grepa kar som tjener sine surt ervervede gryn i sitt ansikts sved.

Som overskriften allerede har røpet er jeg blitt termvakt. Nå viste det seg at ingen, selv andre blinderstudenter, skjønte hva det var for noe, ergo er en oversettelse på sin plass: Datastuevakt. På blindern har vi diverse datastuer til bruk for studenter som skal skrive noe, bruke et eller annet obskurt program vi kun har på blindern eller lese litt på VG nett. På matnat kaller vi disse for termstuer, som jeg har en liten mistanke om er en forkortelse for terminalstuer, men ikke siter meg på det. Uansett, jeg er nå blitt vakt for en slik en, skal jobbe 8 timer i uka og veilede de som har gått seg vill i teknologiens overgrodde hage.

Det er i alle fall teorien bak det. Midt i forrige avsnitt ble jeg kalt bort for å hjelpe noen, og på vei tilbake ble jeg praiet med et nytt spørsmål. Begge gangene måtte jeg svare at jeg desverre ikke kunne hjelpe. Ikke bare det, jeg har et par programmer på maskina mi som har klikket, men som jeg ikke klarer å bli kvitt. Føler meg noe hjelpesløs, men på den annen side, litt rikere. Finansielt, ikke sjelelig.

Jeg kan desverre ikke lokke med heftig termstuesladder all den tid jeg er bundet av tjenestemannsloven og underlagt en viss taushetsplikt, men jeg kan love innlegg skrevet fra termstua, siden det strengt tatt ikke er så mye å gjøre.

Pain in the glaiven!

torsdag 11. januar 2007

Eller er det glaven? Gleiven?.. all hjelp mottas med takk.

Det er uansett en løgn. Smertene jeg skal fortelle om befant seg mer i mageregionen. Jeg husker det som om det var for noen uker siden…..

*******FLAAAAAAAAAASHBAAAAAAAAAACK*********

En lørdags morgen (30. desember 2006) våkner stakkars Ole av en heller uggen mage. Barsk som han er biter han det i seg, men akk, smertene vinner til slutt, og i tolvtiden bærer det opp til sykehuset. Litt jall fram og tilbake, så vips, i sekstiden inn til blindtarmoperasjon.

Å våkne fra narkose suger hardt, man er så sløv i starten, og jeg hater det når hjernen og kroppen ikke lystrer.

Dagen etterpå bar det hjemover, og sakte, men sikkert kom skyggesiden ved kikkhullsoperasjon til syne. En kikkhullsoperasjon vil si at de kun kutter tre små snitt og bruker optiske kabler til å se gjennom ett mens de kutter gjennom de to andre. Eller noe slikt. Jeg var dypt i lala-land når de gjorde dette. Uansett, de pumper inn noe gass av en eller annen grunn, og dette har en tendens til å irritere nerver til skuldrene. Så de neste par dagene sitter jeg som en framoverlent Buddha, siden dette er den eneste stillingen som ikke er vondere enn vondest. Hvis noen vet hvordan man kan sove i en slik stilling er dere drittsekker for å ikke ha sagt det til meg tidligere!

***********TILBAKE TIL NÅTIDEN************

Dette ble ikke så langt og sytete som jeg hadde planer om å skrive det. Dette er delvis fordi jeg delte rom med folk som måtte tilbringe nyttårsaften og diverse mer tid på sykehuset grunnet alvorligere ting enn en enkel blindtarmbetennelse, og delvis fordi jeg i går spilte togspillet med en jente som hadde falt på sykkel og skadet seg så hardt at hun var sykemeldt i et par måneder. Viktig å få ting litt i perspektiv.

Togspillet heter mer korrekt Ticket to Ride, og jeg og eieren av spillet (som jeg tror het Heidi, men jeg er ikke helt sikker, suger på navn) whoopet stump! To ganger! Siden vi var et lag tar jeg halvparten av kudos’ene for seieren, og alle rykter om at jeg kun sto for nikkingen og smilingen mens hun la geniale planer helt på egen hånd er pur fiksjon.

Ivers og Kristin: DERE FIKK SPANK!!!!