Den gangen Iversen dro på beintøff treningsleir i England

Det var en gang to småfeite herrer som dro til England for å bli smekre. Den ene herren var meg, den andre var Eskil, kjent fra Rølerbloggen, QuizDan, Forfatterfight og tusen andre ting. Er det rart jeg følte meg underlegen allerede fra første dag?

De to herrene hadde fått sjenerøse gavekort fra den Fabelaktige Sonja fra Grønland, som kunne berette at treningsleir i England var the shit. Man bare drar dit, er borte en stund, og kommer tilbake til en badevekt som viser et lavere tall enn før man dro. Easy peasy, lemon squeezy.

Her er hva herrene opplevde, en opprivende uke i juni det Herrens år 2014:

Dag 1: Fryd og gammen.
Etter en strabasiøs ferd fra Oslo til Gardermoen til Heathrow til Paddington (hvor jeg smakte min første pastie, et ganske passende siste måltid) til Newton Abbot i Devon var det hyggelig å møte to representanter klare for å kjøre oss videre til vår endelige destinasjon, Nut Tree Farm i Ashcombe. Woody viste seg å være fra sør-Wales og kom til å ha hovedansvaret for gjennomføring av de tøffeste treningsøktene i den kommende uka. Katie er hun som organiserer hele stasen, og som vi hadde hatt kontakt med i forkant. Begge to flotte folk.

Åhallo! Jeg vil gjerne kalles Mr. Iversen av NSB også. Men prisene kan England ha for seg selv...

Åhallo! Jeg vil gjerne kalles Mr. Iversen av NSB også. Men prisene kan England ha for seg selv…

Vel fremme ble det raskt undersøkt om vi var interesserte i konseptet innveiing. Både Eskil og Iveren takket pliktskyldigst ja, og etter denne øvelsen i selvutslettelse var det allerede på tide med oppholdets første treningsøkt: Boksing. «Jaja,» tenkte vi, «detta blir vel moro!» – og det ble det, men også ganske slitsomt. Etter en time med relativt høy intensitet kunne vi ta våre boksehansker med oss og ta en liten hvil på rommet vårt. En lovende start på oppholdet, ihvertfall om intensjonen vår var å forbedre formen noen hakk.

På spisekartet:
Laks til middag. En bitteliten porsjon, men det lille som var smakte godt. Bakte plommer til dessert.

Dag 2: Helvetes hunder i hælene.
Svømming skulle vise seg å være standardstarten vår, allerede før frokost, hver dag av treningsleiren. Katie instruerte, og kunne på kort tid bidra til solid forbedring av unge Iversens teknikk. Nå vet jeg at man faktisk kan svømme i mer enn tre minutter før man er utslitt.

Etter frokost fulgte Woody opp med «ab attack» – en times magetrening. Etter det vandret vi en mile eller to til et område hvor vi skulle gjennomføre en fitness-test. Det må her nevnes at denne testen var mest interessant for de som skulle være 11 dager på leir, siden de skulle gjenta hele stasen på sin siste dag. Oss usle 4-dagersfolk måtte bare ta dette som en fin økt med trening, og det gjorde vi jo. En løype på ca 1,6 miles ble løpt, og Eskil kunne benytte anledningen til å imponere ved å stikke av fra hovedfeltet direkte fra start. Undertegnede klarte å legge seg som en slags baktropp for den ubestridte leder, og luntet inn til finish ca 1 minutt etter (en måling som ikke sier dere lesere noe som helst, siden jeg aldri orka å spørre hvor raskt Eskil løp). Hovedfeltet fulgte 1-3 minutter etter det igjen. Knust av en ufyselig trønder og en brilleslange i Batman-trøye. Må ha svidd.

Så fikk vi banan. En halv banan. Euforien spredte seg, men etter at jeg hadde fortært halvparten av min tilmålte dose klarte jeg å miste resten på bakken. Klar for å blåse vekk grus og skitt tok jeg opp biten – og mistet den igjen. Treningsleir tar på. Jeg vurderte å gi opp, men bestemte meg likevel for å forsøke igjen, selv om bananen nå var så skitten av den knapt var gjenkjennelig. Jeg hadde jo litt vann å skylle den i, tenkte jeg, da en av de ansatte kom bort og fritok meg fra ydmykelsen ved å gi meg en ny halv banan. De som har sett andre sesong av Orange is the new Black kjenner den følelsen jeg følte akkurat der og da. Fra sympati gikk stemningen raskt i retning lynsj, og jeg måtte dra frem mitt søteste smil for å slippe unna.

Sit-ups og push-ups fulgte, men bare 1 minutt med hvert siden målet for mange var å få et sammenlikningsgrunnlag. Iversen tapte også disse øvelsene for en overlegen Eskil – Fantomet fra Trondheim. Vandring tilbake, og mange ville kanskje tenkt at dette skulle holde med trening for dagen. Da måtte man tro om igjen. Etter litt bøy, tøy og lunsj fulgte tre timer fordelt på en sjuk kettlebells-sesjon, boksing og til sist en veksling mellom sprint og kardio-øvelser. Å spurte er blant de få tingene jeg behersker ganske godt, så den biten var nesten å regne som en kjærkommen pause.

Så var blodslitet over. Resten av dagen handlet om ernæring, restitusjon i basseng og litt mer mat. Klokka 20.30 sovnet jeg som en stein.

Omgivelsene kan man ikke klage på. Alltid en kettlebell eller boksehansker i umiddelbar nærhet.

Omgivelsene kan man ikke klage på. Alltid kettlebells eller noen boksehansker i umiddelbar nærhet.

På spisekartet:
Müsli til frokost, banan som snack, gulrotsuppe og bulgursalat til lunsj og squashpasta (snodig greie) med kalkunragu til middag. Til dessert fikk vi en liten leiv melon og litt granateple. Alt smakte som Himmelen på jord, og alt var i bittesmå porsjoner.

Dag 3: Den lange marsjen.
Etter flere våkne timer i ren smerte og angst ble klokka 7, og dagen startet med en halvtime svømming. Det var også min og Eskils utvalgte dag for en halvtime hver med PT – som også ble gjennomført før frokost for min del. Det flotte med PT-dagen var at man fikk en bittelite boks med rosiner. Jeg spiste halve, sparte resten. Det har jeg ikke angret på.

Etter frokost var det på tide med en liten spasertur. Eller, liten og liten. Vi gikk ca et halvmaraton med innlagt torturbesøk i en doven havneby jeg tror heter Dawlish. Om du lurer på om vi passerte en sjappe som bare solgte fudge og en chippie som hadde veldig konkurransedyktige priser er dette informasjon jeg kan bekrefte.

Det varme badet etter denne turen tror jeg er det beste jeg noensinne har opplevd.

På spisekartet:
Havregrøt til frokost (selvsagt uten sukker eller melk), en sandwich med salat og skinke samt en kopp broccolisuppe til lunsj og en hønsegryte til middag. Desserten var en historie for seg selv; en helt hårreisende vond «sjokolademousse» basert på avocado og 85%-sjokkis. Æsj. Til turen fikk vi også et eple, en pære og en liten havrekjeks. Jeg sparte eplet, og kunne nå skilte med både eple og rosiner bortgjemt på rommet mitt.

Dag 4: Begynnelsen på slutten.
Observante lesere forstår sikkert at Dag 4 startet med svømming. Deretter fulgte en litt rolig morgen hvor vi fikk den beste frokosten jeg noensinne har smakt før vår vesle gjeng ble delt i to grupper.

Slike tavler fikk vi dagens program på. Tenke sjæl kan man gjøre i Norge.

Slike tavler fikk vi dagens program på. Tenke sjæl kan man gjøre i Norge.

Jeg og Eskil havnet i samme gruppe, og skulle starte dagen med Woody. Han hadde følgende på plakaten: Fartslek, dumbbells-økt, boksing og en øvelse jeg rett og slett ikke husker. Ca tre kvarter på hver, med små pauser i mellom (bortsett fra en snackpause, som var litt lengre). Dette var ganske hardt, men med visshet om hva vi skulle få kose oss med siden gikk det ganske greit. Intensiteten kunne heller ikke sammenlignes med første dagen, men var fremdeles ganske solid.

Ettermiddagsøkta vår var terrengsykling, som passet ekstremt bra som en slags avslutning av vår siste hele dag på treningsleir. Vi dro til et lokalt parkområde, leide sykler og fikk fritt spillerom. Etter en runde på en medium-løype lurte Eskil meg til å sette i gang med en challenge-løype, som selvsagt var langt over mitt kompetansenivå (dette var min andre gang på sykkel siden videregående). En skramme senere klarte jeg nå i det minste å fullføre omtrent to tredeler av løypa, og var ganske fornøyd med det. Overlevelse holdt. Eskil, den over-achieveren, fullførte selvsagt hele greia. Innerst i sjela var jeg på dette punktet veldig usikker på om jeg elsket at vi utfordret hverandre til å pushe på mer enn vi ville gjort ellers, eller om jeg hatet ham for å gi meg juling i hvert eneste målbare øvelse. Akkurat dette er jeg fremdeles usikker på.

Etter sykling ble det tid til et varmt bad og en lur før «The Great Norwegian Quiz Night», hvor Eskil hadde fått i oppdrag å lage en quiz for oss. Den var superstas, og laget vårt («Welsh girls don’t say no!» for anledningen) tok hjem seieren.

Så en herlig middag og helt på tampen: Massasje med hovedvekt på bein og overkropp. VM i fotball åpnet også denne kvelden, så jeg fikk kose meg med den sammen med et par andre fine folk.

På spisekartet:
Ah, den fabelaktige frokosten virker kanskje ikke så imponerende i etterkant, men der og da var den himmelsk. Vi fikk to halve skiver dansk rugbrød og to halve, stekte tomater. De som likte egg fikk eggerøre (ca halvannen eggehvite hver, ingen plomme tror jeg?) og kresne Iversen ble tilgodesett ca tre spiseskjeer tomatbønner. Ååååh, tomatbønner… Til lunsj fikk vi en god salat og tomatsuppe, og som snacks i løpet av dagen en smoothie og litt nøtter. Middagen var kanskje ikke helt min kopp te, men alle andre satt stor pris på torsk med søtpotetwedges. Jeg kom i skade for å annektere tartarsaus som var ment for meg og tre til, men jeg tror jeg slapp unna med det. Til dessert fikk vi assortert frukt.

Mat på plakat! Eller tavle.

Mat på plakat! Eller tavle.

Nok en gang må jeg understreke at selv om maten var topp, var porsjonsstørrelsene alltid bittesmå. Slik jeg forstår det inntok vi ca 100-1500 kalorier daglig, om det sier noe. Kalorier har jeg aldri telt. Det er kanskje derfor jeg er småtjukk.

Dag 5: Frigitt.
Svømming ble det tid til også den siste dagen, men for meg var nok høydepunktet en høyst offentlig utveiing (man ble veid for seg selv, men det skulle en tøff person til for å ikke frigi resultatet sitt når man returnerte til fellesrommet, hvor en mur av «hva ble resultatet?» raskt oppsto).

Like over 9 pund hadde forsvunnet som dugg for solen, og selv om jeg naturligvis forstår at det i et slikt henseende er fordelaktig at innveiing foregikk på kvelden og utveiing om morgenen var dette ganske stas.

På spisekartet:
Ikke stort; en müslifrokost. I et anfall av godhet fikk jeg også med meg to epler til togturen.

Etterpåtanker:
Så får man konkludere litt. Dette var en god opplevelse. Faktisk helt i toppklassen, og jeg forstår godt at flere kommer tilbake igjen og igjen. Jeg har sikkert ikke klart å formidle hvor mange fine folk man møter (det var ca 13 deltagere med, inkludert meg og Eskil), men det er naturligvis også en følge. I råflott kombinasjon med motiverende (og, så langt jeg klarer å bedømme, kompetente) trenere blir dette enkelt å anbefale.

Det er sikkert flere firmaer som arrangerer slike boot camps, men den jeg har skrevet om her er det Apples & Pears som står bak.

 

 

BB

Gameshow-dödaren: En grufull QuizDan-beretning

Jeg liker gameshows.

Faktisk liker jeg dem så godt at jeg titt og ofte forsøker å lure meg med på dem. Det gir meg ikke så veldig mye å være på TV-skjermen (bortsett fra en fan-klubb på et eldresenter vest i Oslo, som jeg setter stor pris på), men jeg liker å vinne penger. Altså, jeg liker penger. Om noen bare hadde gitt meg penger er det ikke sikkert jeg hadde svart på spørsmål for å få dem. Det er en balansegang.

På midten av 2010-tallet var jeg relativt fast inventar på spørreprogrammene som ble sendt tidlige formiddager på TV2 og TVNorge. Slik jeg forstår det var det vanskelig å få tillatelse til å bedrive lugubre SMS-konkurranser uten å ha et slags menneskelig alibi, og derfor samlet man gjerne to uskyldig forbipasserende i et lite studio og lot dem konkurrere i allmennkunnskap for å supplere. Vanskelighetsgraden var aldri veldig høy, men det var hyggelige programmer å delta i, med koselige folk i produksjonsteamet og en jevn strøm av trivelige programledere. I løpet av 20-30 deltagelser vant jeg nok penger til å finansiere egenandelen da vi noe senere kjøpte leilighet, og sånt skal man ikke kimse av. Det var gode tider.

Av og til har jeg tenkt at jeg sikkert er smart nok til å få quizze med de voksne også, og de gangene har jeg meldt meg på sånne programmer som sendes etter middagstid. Der har jeg en litt mindre imponerende track record, kan man si.

Min vonde opptreden på Jeopardy har jeg blogget om tidligere. Litt mindre publisert er det at jeg også deltok i Vil du Bli Millionær Hotseat for noen år siden, hvor jeg (litt på samme måte som i Jeopardy) røyk ut på det ene svaret jeg avleverte. Stikk i trid med magefølelsen vitset jeg meg frem til at Bruun’s Bazaar var fra Belgia. Alle vitsene mine ble redigert bort, for øvrig. Jeg tror jeg var på skjermen i førti sekunder, og er egentlig veldig fornøyd med det. Man kan si at kveldsquizzing ikke helt later til å være min greie.

Så kom 2014, og QuizDan.

I sin tredje runde arrangerte NRK et rent bymesterskap i QuizDan, hvor man holdt kvalifiseringer i relativt mange norske byer. For å få være med på et lag måtte man ha en viss tilhørighet til området, men verre enn at jeg fikk være med på laget til Grenland fordi jeg er gift med Madammen (som er fra Porsgrunn) var det ikke. Halvannen måned før vårt program skulle på skjermen stilte vi opp på NRK Marienlystfor å spille inn moroa. Det er en ting å svare på «når skal du på QuizDan, da?» i så lang tid om man vet at man har gjort en god eller i det minste nøytral figur – det er noe helt annet om man har prestert i den andre enden av skalaen.

Det vet jeg fordi jeg har forsøkt.

Vi var et fint lag. Stian, Elin, kaptein Sigmund (bymester i Skien tre år på rad!) og meg. Etter den innledende runden med fleip/fakta lå vi godt an. Vi var ikke i dårlig form etter et par kategorier heller, og etter å ha knust all motstand i prøverunden tidligere på dagen av stemningen fin. NRK hadde riktignok lurt meg til å presentere maskoten min, Batman, og innerst inne vet jeg jo at lag med maskoter alltid ryker først, men at det skulle gå så ille som det gikk var jeg aldri i nærheten av å spekulere i.

Før første skikkelige runde får lagene utdelt kategorier, slik at de skal kunne vurdere hvilket lagmedlem som skal «gå frem» og quizze alene i to kategorier for doble poeng. Som den selvsikre kjekkasen jeg er hadde jeg erklært at jeg naturligvis ikke hadde noe i mot å gjøre dette både én og to ganger, og etter en kort diskusjon kom vi frem til at det kanskje ikke var så dumt å sende unge Iversen frem på kategoriene «idrettsuttrykk» og «brettspill». Så da gjorde vi det. Jeg var ganske komfortabel med avgjørelsen.

Så ble det tid for å vise min kunnskap om brettspill, da. Jeg durer frem og er ved godt mot. Dan Børge proklamerer første spørsmål:

- I norsk Scrabble, hvilken brikke gir flest poeng?

Problemet mitt er at jeg ikke spiller Scrabble, og jeg blir nervøs fordi jeg har tatt med meg Norges VM-deltager i Scrabble som publikum. Det må være C eller W, tenker jeg, og lander naturligvis på W. Som er feil.

- Hvilket brettspill er også kjent som trikk-trakk?

Her har jeg full kontroll, og føler lettelsen trekke innover sjela. I likhet med en annen dobler svarer jeg bondesjakk og er godt fornøyd. Svaret, derimot, er Backgammon.

To bom på to forsøk. Det kunne vel ikke bli noe verre, tenkte optimisten. Allerede første runde derpå handlet om idrettsuttrykk, og jeg skulle på ny stille opp ved mitt lille podium. Kanskje litt mindre breddfull av selvtillit. Dan Børge så skeptisk bort på meg. Rynket på nesen. Gjorde et mentalt notat.

- Hva heter arenaen man bedriver fekting på?

Ha, enkelt! Bortsett fra at jeg ikke helt klarer å få ordet til å rulle av tungen, naturligvis. Vi gir det litt tid. Man har jo tid. Ni sekunder, sier du? Det var lite tid! Ok, jeg kommer ikke på det, la oss i det minste gi et nødsvar som ikke er helt korka. De fekter på på et sånt… en sånn firkant som er avlang. Hva heter det nå da..? Ok, vi klarer ikke det heller, det sier jo litt. Vi sier «Diamanten», for det høres jo ikke helt korka ut! Jo. Det gjør det, viser det seg, når man faktisk har sagt det. Det høres bedre ut da et annet lag meldte «piste». Instant recognition. Omwards and upwards.

- Hva kaller man en golfbane som svinger kraftig mot en retning før greenen?

Golf? Jeg trodde dette skulle bli ishockey og curling! Jeg vet jo at en slice er når ballen kutter mot en side, helst uten at det er med vilje, men hva heter en bane som gjør det samme? Føkkit, jeg svarer slice. Som nødsvar er det ikke det verste jeg kunne kommet frem til, bortsett fra at det viser en grunnleggende mangel på peiling. Dan Børge viser med all tydelighet at han syns svaret mitt er tullete. Han har helt rett. Jeg vet det jo selv. Dan Børge forteller at svaret er «dogleg».

Jeg tror fire bom i sekvens av samme person på doblinger er QuizDan-rekord. Det er noe å ta med seg videre. Noe å ha i bakhodet neste gang en tv-kanal søker etter deltagere til et program hvor tullinger ikke har noe å gjøre.

Man må jo av og til forsøke å finne den lyse siden når ting ikke går bra. Det har jeg gjort. Min innsats la alene grunnlaget for at Grenland var det eneste laget som ikke begikk en pinlig high five i QuizDan, våren 2014. Unnskyld, laget. Dere hadde fortjent bedre.

Meme: Liebster Award

Hemningsløst stjålet fra Avil.For mange år siden, da det ikke var flaut å innrømme på fest at man blogget, hendte det ofte at diverse memeer verserte rundt omkring på internettet. I dag tenker vi vel mest på standardbilder med hvit tekst når vi snakker om et meme, eller strektegninger som illustrerer sinnsstemninger – men den gangen dreide det seg vanligvis om at noen fant på et eller annet å skrive om, og utfordret medbloggere til å gjøre det samme. Alt er meme. Meme er fint.

Denne gangen har noen funnet ut at det smarteste knepet for å få maksimal uttelling er å formulere memeet som en slags pris. Den har Røleren delt ut til meg, sannsynligvis fordi han hater meg og han syns sikkert det er morsomt at jeg nå ender opp med å klistre noe som mest av alt ligner på emblemet til Greendale Community College på forsiden. Siden jeg blogger relativt lite om dagen kommer den til å ligge her ganske lenge også. Great career move.

Greia er at man skal svare på spørsmål. Så får man formulere noen nye spørsmål som nestemann må svare på, forutsatt at jeg finner noen å utfordre. Det er lenge siden jeg dumpa over en blogg verdt å lese som ikke var aktiv i gamleda’r.

Vi kjører på.

Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler bloggen din om?
Umulig å svare på når man ikke tilhører en klar nisje og ikke har blogget på evigheter.

Hvis du skal koke det ned til en setning, hva handler livet ditt om?
Livet mitt handler om kona, bikkja, vennene og filmene.

Er det godt eller vondt å skrive? DRØFT.
Hva er dette for noe, en slags eksamensoppgave? Det kan være begge deler. Før i tida var det nesten alltid godt, nå er det ofte slik at jeg bruker opp all skrivelysten på jobb. Da er det lite igjen til blogging og slikt, dessverre. Jeg kan ikke huske sist jeg satt meg ned og bare skrev noe fordi jeg hadde en flott ide som måtte deles med internettet, den følelsen savner jeg.

Er det deg i bloggen eller er det en internettpersona?  DRØFT.
Jeg har alltid ment at det er meg, men mange jeg kjenner i det virkelige liv fnyser av den tanken. Internettets mest joviale mann er en ordentlig grinebiter i det virkelige liv, men jeg har alltid ment at det skinner gjennom når jeg skriver. Taggen «surmuling» har nok i alt for stor grad blitt tolket som ironi eller et slags virkemiddel, men sannheten er at det stort sett alltid har vært ren surmuling.

Er du der nå? Var det dette du ville?
Jeg er vel der nå, på det stedet hvor man ikke lenger har dårlig samvittighet for ikke å opprettholde en blogg. Det var nok ikke helt det jeg ville.

Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?
Mye. Om jeg inviterer til fest i heimen vil jeg anslå at halvparten av gjestelista er en direkte følge av bloggingen.

Hva gir deg angst?
Som jeg er hypp på å dele med verden? Lite.

Fortell meg om et vanskelig valg du har tatt.
En gang var jeg ute og kjørte med en venn som av helt kurante årsaker brøt veitrafikkloven ved et uhell. Et ekstremt morsomt uhell, og den påfølgende samtalen med sivilt politi var også stor underholdning. Jeg hadde gledet meg til å fortelle historien til venner og kjente, men litt senere på samme kjøretur passerte vi en fotoboks (denne gangen med meg bak rattet) og jeg fikk det for meg at blitsen hadde gått. Panikk slo meg. Penger vil jeg heller bruke på andre ting, og jeg vil jo være snill gutt i trafikken. Det var da min venn tilbød seg å betale boten hvis jeg som motytelse lovte å holde munn om hans uhell tidligere på dagen. Skulle jeg ofre muligheten til å fortelle en knallhistorie for tilfredsstillelsen av å slippe å betale en bot – som jeg ikke en gang var helt sikker på at ville dukke opp? Lommeboka vant, og jeg har angret på den avgjørelsen så mange ganger i etterkant at bare det å skrive litt om det her gir meg en glede jeg nesten ikke klarer å beskrive. Det kom aldri noen bot i posten.

Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der.
Krakow. En herlig by i Polen hvor man kan bo og spise billig, samtidig som det er masse kultur og historie å ta tak i for de som liker sånt. Et tøft fotballag har de også. Magiske saltgruver er en liten time unna, og så skal du oppleve den grenseløse ondskapen som fremdeles kan fornemmes i Auschwitz og Birkenau.

Fortell meg noe jeg aldri ville gjettet om deg!
Jeg har brukt så mange år på å utlevere meg selv på nett at dette blir supervanskelig å svare på. Kanskje jeg skal røpe at jeg innerst inne syns Hjorthen er en bra fyr?

Jeg tror nesten alle jeg kunne tenkt meg å tagge allerede er tagget, men tror kanskje Kristin har sneket seg unna. I latskapens navn ber jeg henne besvare de samme spørsmålene jeg har fått av Røleren. For mulige sølvpoeng kan besvarelsen leveres i Sivilstatus-stil.

Vi har laget 2014-kalender til deg!

I 2014 kommer det til å bli dager (både hellige og uhellige), måneder og månefaser. Nå kan også DU følge med på sånne ting – for det er slitsomt å finne frem mobilen når man sitter og den ligger i lomma – på en flunkende ny og feiende flott papirkalender!

Hi(ver)storien 2014 er navnet på herligheten, og ved å trykke hvor som helst på denne setningen kan du laste den ned HELT selv.

Her får du alt du trenger for å følge med i timen, kjærlig redigert av vår alles Kristin Storrusten med enkelte innspill fra undertegnede. Temaet er, som den intelligente leser sikkert har forstått, hva Iversen-slekta har tatt seg til gjennom historien. Vi har dokumentert med interessante faktatekster og autentiske fotografier for hver bidige måned.

Kos dere!

Hiverstorien2014

K13: Hjorthetangering!

Å oppsummere hva Katakombene faktisk er lar jeg være i år. Fokuset må ligge på at jeg i år tangerte Hjorthen i antall deltagelser, etter at jeg gikk glipp av de aller første og han måtte melde pass denne gangen. Sug på den!

Her er mine tanker om filmene som Hjorthefar ikke fikk med seg:

12.00: Johnny Guitar
Johnny Guitar-plakat(Nicholas Ray, USA 1954, 1t 50m)

Siden fartsgrensene i Skiensområdet er latterlige kom vi noen minutter for sent til Katakombene i år, men jeg tror ikke vi gikk glipp av så altfor mye av «Johnny Guitar». I denne sterke programstarteren møter vi Johnny (Sterling Hayden, et ukjent navn for meg) som er innleid gitarist på saloonen til Vienna, spilt av Joan Crawford. Begge to er fantastiske i sine roller, spesielt Hayden gjør en god jobb med tanke på rollefigurens bakgrunn. Det ligger noe og ulmer under der, og man skal vel ikke vært verdensmester i IQ for å mistenke at Johnny er like god med pistolen som med gitaren, men Hayden tar med en slags… uro til roen, som jeg lot meg fascinere av.

Handlingen er ikke så komplisert, og heller ikke helt ukjent fra andre westerns: Vienna har kjøpt eiendom ved en kommende jernbane, noe lokale hot shots ikke har sansen for. Johnny Guitar er den innleide gitaristen som også har en romantisk forhistorie med Vienna, og på toppen av det hele renner det en sær gjeng (vanskelig å si om vi kan kalle dem skurker eller ikke) rundt i området og mistenkes for det meste gale som skjer.

Anbefales varmt, selv for deg som syns gammel western kan bli litt treg.

14.10: Delhi Belly
(Abhinay Deo, Akshat Varma, India 2011, 1t 43m)

Etter en god start fikk vi en knallbra følgefilm. Delhi Belly handler om tre til dels rufsete kamerater som både bor sammen og havner i trøbbel sammen. Det er imidlertid forloveden til den ene av kameratene som uforvarende sørger for gjengens problemer, etter en liten «transaksjon» med en for anledningen russisk Kim Bodnia.

Få med deg denne om du liker fargerike skurker, gøyale biljakter og overraskende tilfeller av sang og dans (ta det med ro, det er ikke for mange). Litt nervøs for at tittelene henspiller på litt barnslig toaletthumor? Ok, du har rett i det – men se Delhi Belly likevel.

16.10: Hukkle
(György Pálfi, Ungarn 2002, 1t 18m)

Ofte er det slik at filmer vi ser under Katakombene er den typen vi aldri hadde sett på eget initiativ, men så er det likevel veldig stas å ha sett dem. Det er ikke tilfellet her. Denne saken handler om en haug med flinke damer (jada, kudos for det), masse late menn og en kar som hikker (elendig skuespiller, men han er eldgammel så da er det visst greit). Det er noe begravelser og blomster som vokser et sted der også, men… Nei, denne var ikke helt min kopp te. Ikke liker jeg te heller.

17.50: the Tempest
(Julie Taymore, England 2010, 1t 50m)

Shakespeare og jeg har lenge hatt et godt forhold. Dette stykket har jeg aldri reflektert mye over, jeg har knapt nok tenkt på det i det hele tatt og langt mindre lest eller sett det oppført. Dessverre var jeg trøtt etter ungarsk hikkefilm (Ja, forresten: «Hukkle» er visst det ungarske onomatopoetikonet for hikking) og kom i skade for å blunde bort en halvtime ca midt i handlingen. Da jeg våknet løp Alfred Molina og Russell Brand rundt på skjermen iført kjoler, så det var jo et pluss.

Jeg likte veldig godt det lille jeg så, og kommer nok til å se hele ved en senere anledning. Beklager laber synsing.

20.40: Everybody wants to kill Bruce
(Alexandre Chauvat & Sylvain Denis, Frankrike 2013, 10m)

Se sjøl:

Morsomt. Bruce-fan Iversen approves.

20.50: The Room
(Tommy Wiseau, USA 2003, 1t 39m)

Jeg hadde hørt mye om The Room uten å helt tro på at dette kunne være det makkverket alle sier det er. Det viser seg at alle har rett, men likevel er dette så definitivt den filmen det kommer til å gå kortest tid før jeg må se igjen. «So bad it’s good» får en helt ny dimensjon av dette talentløse sammensuriet av en farse (for når det er så mange som kommer inn og ut av dører i løpet av halvannen time må det vel være en farse?).

Handlingen er… enkel. Wiseau spiller en great guy som har en mindre great kjæreste. Hun digger hans best friend og legger ikke særlig skjul på det. Innimellom kaster noen en ball til hverandre, men passer på å ikke stå langt fra hverandre. Tommy Wiseau gjør det meste selv, og jeg mistenker at han klarer å dra ned de andre skuespillernes prestasjoner med sin egen. Det er rett og slett et så lavt nivå at det er vanskelig å beskrive. Dette må oppleves.
Still-from-The-Room-1I Junaiten vises denne ganske ofte på mindre kinokomplekser, hvor publikum roper replikker sammen med karakterene, kaster plastbestikk på skjermen (aner ikke hvorfor) og generelt koser seg med Wiseaus miserable epos. Wiseau er en historie for seg selv, og er vel verdt et Youtube-søk.

Dette er filmen som riktignok stjeler halvannen time av livet ditt, men til tross for all lidelsen får du så enormt mye igjen for offeret ditt. Anbefales hardt og lenge. Med sprit.

22.50: the Dark Knight Returns pt. 2
(Jay Oliva, USA 2013, 1t 16m)

Tegnefilm! Batman!

Da vet du at Iversen allerede er happy. Nok sagt.

00.20: Juan de los Muertos
(Alejandro Brugués, Cuba 2011, 1t 32m)

Jeg så for meg en shot-for-shot remake av Shaun of the Dead, men dette er altså en film som står på egne bein. Det er gode bein også, vil jeg påstå. Cuba zombifiseres, Juan og kompaniet hans forsøker å profittere på problemet.
JuandelosMuertosZombie-filmer er sjelden fulle av hjertevarme og lun humor, men her får du begge deler. Her er det mye fortid som antydes uten å males helt ut, det fungerer godt. Skuespillerne er knallbra over hele fjøla og historien er god (til zombiefilm å være). Nok en film jeg varmt kan anbefale.

Som en slags konklusjon vil jeg nok si at programmet nok har en bredere appell enn de fleste tidligere år, og for meg er det helt i orden. Thomas er så god til å velge ut de gode filmene at jeg kan tilgi den ene dårlige (ok, urettferdig å kalle «Hukkle» dårlig – men jeg likte den ikke). Takk igjen for et herlig arrangement!

Et sted innimellom filmene ble det som vanlig bestilt pizza i nabosjappa, eminent administrert av Katakombe-veteran Tor Andre. Dette er et prosjekt jeg støtter hvert år, selv om vi aldri bestiller så mange pizzaer jeg vil ha. Med årene har vi imidlertid kommet til en slags uuttalt enighet om at så lenge jeg får bestemme at vi bestiller den pizzaen med ølsaus lar jeg være å krangle. Det blir uansett alltid nok pizza, spesielt med tanke på at store deler av dagen også går med til å momse på Grys legendariske brownies. Disse holdt enorm kvalitet i år, som vanlig. Takk også til Marchus som spanderte Laphroaig!

Ta også en tur til Filmdagbok for anmeldelser, eller kanskje du vil lese hva Sonja tenker om årets program? I begge tilfeller tror jeg du må leke litt Google, da ingen av dem har tagget innleggene sine. Fy faen. Slapt.

En takk må også rettes til Madammen, Filmdagbok-Asbjørn, Sonja og Katakombe-veteran Sigurd for strålende selskap på tur, under overnatting og i katakombene. Neste år skal jeg og Sigurd vurdere å ta med Nerf-guns til flere enn bare oss selv. Da blir’e liv, RAI RAI!

Iversen anmelder Italia

Det hender at det er varmt i Norge, ofte forekommer dette i perioden vi kaller «sommeren». Det nordmenn vanligvis passer på å gjøre i slike perioder er å reise til andre land, som helst skal være minst like varme. Dette konseptet har jeg testet, da svigers inviterte til en uke i Le Marche. Om du ikke aner hva Le Marche er skal du ikke være så bekymret, ifølge flere relativt geografiinteresserte mennesker jeg har diskutert saken med er dette Italias minst kjente region. Om det skal være en «Le» foran er visstnok også mulig å krangle om, men jeg stoler på svigers der. Le Marche grenser for øvrig til San Marino, det er ganske stilig.
Kart, for your convenience!Siden jeg er en superflink blogger passet jeg på å sirlig notere ned kommentarer underveis, slik at Italia kunne anmeldes tilbake i gamlelandet. Når jeg skriver at jeg passet på å sirlig notere betyr det egentlig at Madammen noterte ned stikkord hver gang jeg kom over et minus eller et pluss.

Noen vil kanskje mene at dette blir et veldig subjektivt innlegg i debatten om hvorvidt Italia er et bra land, og det har de etter alt å dømme rett i. Vi setter i gang, i relativt kronologisk rekkefølge:

Pluss: Jeg tok en tur på herretoalettet i ankomsthallen etter landing, og det var en strålende opplevelse. Ikke bare var det rent og pent (jeg var nylig i Madrid en tur, og de skal jaggu være glad jeg ikke gadd å skrive noe særlig om det, for der tror det jeg må ha vært forbundt å bruke offentlige toaletter for alle som er eldre enn 4 og/eller i tilregnelig tilstand), men det kom stadig små støt med vann langs kanten slik at skålen til en hver tid var ren og pen. Undertegnede hadde ikke behov for en #2, men ser for seg at det ville vært en flott opplevelse. God start for Italia der, altså!

Minus: Den gode herrestarten ble raskt overkjørt av en dårlig damestart. Det viser seg at disse støtene med vann ikke ble like godt mottatt av Madammen og Svigerinna. For å unngå å havne i hundehuset allerede første dagen godtok jeg storsinnet å føre dette opp som et minus.

For å komme oss fra Roma til Le Marche, nærmere bestemt Santa Vittoria in Mantenano (omtrent), benyttet vi oss av leiebil. Den vi hadde bestilt hadde ikke kommet tilbake fra forrige tur, så vi fikk en kul bil med avtagbart tak i stedet. Den hadde imidlertid dårlig plass til Svigerinna i baksetet, og vi brukte en halvtime på å forstå hvordan bagasjerommet kunne åpnes. Ingen pluss eller minus, det er landet vi anmelder – ikke leiebilfirmaet.

Minus: Det å begi seg ut på motorveien er ikke en hyggelig fritidssyssel i Italia. Av en eller annen korka grunn praktiseres vikeplikt for den som skal på – og italienerne ser ut til å la det gå sport i å få folk til å vente lengst mulig. Her har Italia noe å lære av Norge, hvor vi er snille med hverandre og har deilige akselerasjonsfelt for de som vil leke seg med de andre på de store veiene.

Pluss: Umiddelbart noteres det at fartsgrensen er 130 kilometer i timen. Koselig.

Minus: …og så kommer bomstasjonene. Jeg har ingen sterke meninger om bomstasjoner som finansieringsmodell, men jeg er ikke glad for dårlig skilting og kaotiske tilstander når alt man vil er å betale for seg og kjøre videre. Italienere byr heller ikke på særlig intuitiv (eller engelskspråklig) skilting, som er litt keitete for oss som ikke vet hvordan slike stasjoner fungerer. Heldigvis har Madammen og Svigerinna bodd på kontinentet og visste hvordan dette fungerte, så det gikk greit. Likevel må det føres negativ kommentar, det er ikke Italias fortjeneste at jeg gifta meg inn i en verdensvant familie.

Pluss: I dette landet skiltes det imidlertid mye annet morsomt. Det var varselet om at vi måtte kjøre saktere hvis tåla ruller inn som sørget for positiv protokollføring. Søtt at italienerne må fortelles sånt.

Minus: Men hva er greia? Dundrer det ofte inn svære tåkebanker på motorveien i støvellandet? Minuspoeng!

Omtrent nå sitter du kanskje og tenker «det er jo ikke noe mål og mening ved dette, er det? Her deles det ut poeng i hytt og gevær uten regler og føringer, så hvordan kan vi stole på konklusjonen?». Det er helt legitimt. Derfor skal jeg kort informere om at hvis du liker god og billig mat, pittoreske landskap og varmegrader – da kommer du sikkert til å digge Italia. Om det var all sutringa vender vi nå tilbake til hovedprogrammet.

Pluss: Vi kunne knapt kjøre rundt en sving uten at det dukket opp stilige landsbyer på fjellknatter, flotte olivenlunder eller grønne dalfører. Selv en som meg må innrømme at Italia er pent å se på.
Ok, dette er tatt fra en grusvei i litt mørkt vær, men det er ganske pent da?Minus: Men de har masse korrupsjon, da. Det må bli minuspoeng. Hele bilen nikket seg enig i dette, så da sniker den seg akkurat inn på lista.

Pluss: Vi er altså fremdeles i bilen på vei til svigerleiligheten. Langs veien, litt før Pescara, kjørte vi forbi et slags vannland med en sklie på størrelse med Holmenkollen. Selv uten at vi tok oss tid til å teste er dette utvilsomt et plusspoeng til Italia.

Minus: Noen kilometer senere dukket det opp noe som mest av alt lignet på en svær plastikkvulkan. Nordmann god som noen er jeg litt skeptisk til det ukjente, og deler under noe tvil ut et minuspoeng.

Minus: I Italia har de broer, akkurat som i Norge. I Norge forteller vi deg hva broa heter før du krysser. Av og til informerer vi til og med om hvor lang broa er, eller hvor høyt bæretårnet rager. Sånt driver de ikke med i Italia – der får du først vite hvilken bro du har passert etter at du har kjørt over hele greia. Skandale!

Minus: Siste poeng på bilturen mot leiligheten burde vært et plusspoeng. På et slags gatekjøkken kjøpte jeg noe superpraktisk: To pølser med pommes frites, ost og tomatsaus, innbakt i loff. På papiret en gudegave, i praksis ganske bedritent. At for mye ost noensinne kunne avstedkomme et minuspoeng hadde jeg aldri sett for meg, men sånn har det altså blitt.

Uka gikk i stor grad med på å farte rundt i provinsen for å besøke finfine steder å spise, badestrender og andre ting man holder på med under sydlig sol. Madammen orka ikke å holde styr på femten poeng daglig, derfor måtte jeg begrense meg noe.

Pluss: I Italia er det no thaang å få tak i pærejuice. Her har Norge mye å lære!

Minus: Svigerinna sleit mye med myggstikk. Jeg liker mygg, sikkert fordi de ligger unna meg, men etter mye gråt og tenners gnissel ble det delt ut minuspoeng. Mygg står ansvarlig for over halvparten av alle menneskelige dødsfall gjennom tidene, så egentlig var det på tide at de fikk litt kritikk.

Pluss: Spekk på pizza. Spekk. På pizza.

Pluss: Korrupsjon. Ok, så har fenomenet fått et minuspoeng tidligere, men vi var ute med en lokal vinprodusent som viste oss alle de gode sidene. Eksempelvis kan man få bedre mat, bedre service og gratis greier. Fett nok.

Minus: Italiensk tid er omtrent det samme som spansk tid, eller det amerikanerne kaller mexicansk tid. Afrikansk tid har jeg også hørt, eller konetid, men nå begynner vi å flørte med fordommer og rasisme. Poenget er at folk ikke gidder å se på klokka i Italia. Sånt orker ikke sindige nordmenn med stål i ben og armer, altså.

Minus: Jeg hadde egentlig ført opp italiensk radio og Eros Ramazotti som to minuspoeng, men det viste seg fort at italiensk radio omtrent bare spiller trege boybandlåter og… Eros Ramazotti. Det får holde med ett minuspoeng.
Eros Ramazotti. Skikkelig badass, i den grad smørsangere kan være badass. Julio Iglesias, go home, liksom.Pluss: På stranda, som jo er mitt rette element (dette vil alle som kjenner meg le høyt av), konsumerte vi en del is. Blant floraen av rare smaker fant jeg en gammel favoritt, Solero Exotic. Det er en vaniljeispinne med mangotrekk (kort fortalt), og den smakte ca femten ganger bedre enn den norske versjonen, som jeg egentlig ikke er sikker på om fremdeles finnes i salg en gang.

Pluss: Italiensk flaskevann av typen Frizzante er genialt. Det er Farris, bare at det smaker som vann og har bobler. Jeg hater Farris.

De siste poengene ble delt ut på vei tilbake til flyplassen, og på hotellet vi overnattet på før vi reiste hjem til Norge.

Minus: Etter et par timers kjøring ble vi nødt til å bremse ganske kraftig ned, midt på et veistrekk. Det hender jo, og vi skal ikke holde Italia ansvarlig for at jeg måtte redusere farten. Det Italia derimot skal få notert i meldingsboka er at de har fryktelig klumsete politistyrke. Årsaken til at vi måtte redusere farta var nemlig at to politibiler hadde parkert midt på veien. I 130-sonen. Hvorfor gjør man sånt, tror dere? Jo, det skal jeg fortelle: Sånt gjør man hvis man har mistet åttisju tusen A4-ark ut av vinduet. I fart. På motorveien. I 130. det er et under at jeg ikke gir mer enn ett lusent minuspoeng for sånt slendrian.

Minus: På hotellet så vi på tv. Vodafone reklamerte med en rappende pingvin, og det er rett og slett ikke akseptabelt i 2013.

Minus: Helt på tampen må jeg ta med et snodig fenomen. Zombiebestemødrene. Over alt tråkka det rundt damer på 75+ som alle så prikk like ut. Firkantede i formen, med døde øyne og blått hår. Ikke så skumle i dagslys, men vi møtte et par i mørket også. Soleklart minuspoeng.

Avslutningsvis ender vi opp med at den stolte nasjonen Italia i utgangspunktet virker ganske kurant – men vil poengene fortelle en annen historie?

Ja.

Totalt scorer Italia -4. Jeg er usikker på hvor skalaen begynner og slutter, men tallenes tale er altså klar. Italia er en nasjon trygt plassert i en ikke-eksisterende oversikt med fire negative poeng. Nå er det slik at ingen andre nasjoner har noen poengsum å sammenlikne med, men jeg syns det blir veldig lite løsningsorientert å fokusere på akkurat det.

Samtale med forsikringsselskapet

Det var en fredag i slutten av mai det hele hendte. Etter en tøff uke på jobb skulle Mamma Iversen komme på besøk, og jeg stavret hjem på mine relativt ødelagte føtter. Nevnte jeg at den ene ankelen min mangler noen leddbånd etter en fotballulykke, forresten? Det gjør den. Mai har ikke vært noen god måned for spasering for unge Iversen.

For å gjøre alt litt vanskeligere hadde Mamma Iversen av en eller annen grunn valgt å ta en buss som gikk to timer tidligere denne gangen. Hunden vår hadde i to uker slitt etter en tanntrekking (hun er vant til tørrfor og måtte plutselig over på noe mykere, sånt liker ikke alltid en gammel hundemage) og når jeg sier at det var vamt i været er ikke det akkurat en underdrivelse.

Vi bor i femte etasje uten heis. Vanligvis helt ok, men med mine defekte apostelhester lite optimalt. Jeg skulle til å sette nøkkelen i låsen da Madammen kom ut med Bikkja på slep, og ingen av dem var videre interessert i å hilse. Noe hadde åpenbart skjedd, og jeg fryktet det kunne være snakk om et toalettuhell for den stakkars Bikkja. Madammen kunne bekrefte, og de tok ettermiddagsturen med en gang.

Jeg, i min enorme naivitet, gikk inn i leiligheten. Det som møtte meg der resulterte i følgende samtale med forsikringsselskapet.

*Ring, ring*

- Du snakker med Tore i Forsikringsselskapet, hva kan jeg hjelpe deg med?

- Hei, Iversen her. Jeg ringer mest for å sjekke om det jeg har opplevd dekkes av noen av forsikringene mine.

- Ja, jeg ser dere er ganske godt dekket, så det er ikke utenkelig. Hva har skjedd, Iversen?

- Jo, nå skal du høre. Vi har en hund som har hatt litt trøbbel med magen de siste ukene etter et påtvunget bytte av fortype.

- La meg stoppe deg allerede der, dere har ingen forsikring når det gjelder hunden. Vi sendte dere et tilbud, men dere takket nei.

- Det stemmer. Vi fikk Bikkja da den hadde passert 9 år, og da ønsket dere over en tusenlapp i måneden for å forsikre henne…

- Ja, sånn er det med eldre hunder, vet du.

- Mhm. Hun måtte trekke en tann her om dagen, det er derfor vi måtte skifte foret hennes. Det kostet omtrent like mye som trekvart år med forsikring, så nå satser vi hardt på at vi er over den verste kneika.

- Uff, ja. Men siden dere ikke har forsikret henne regner jeg med at vår samtale er så å si over, eller ønsker dere nå å slå til på tilbudet? Premien blir nok enda litt høyere siden hun har vært syk i mellomtiden.

- Vel, nei. Det er nok ikke helt derfor jeg ringer. Saken er nemlig den at med en syk hund hender det at man kommer hjem til overraskelser på gulvet, ikke sant? Det er kjipt, men hunden kan jo ikke noe for det, stakkar.

- Riktig. Kjedelig.

- …og hadde det bare vært slik at hunden vår hadde gjort fra seg innendørs en gang hadde jeg jo ikke ringt forsikringsselskapet mitt, ikke sant?

- Nei, det høres også rimelig ut. Men nå er det altså akkurat det vi har snakket om de siste sekundene, så hvorfor har du ringt oss i dag, Iversen?

- Vel, så langt har vi snakket om foranledningen. At Bikkja har gjort fra seg på kjøkkengulvet. Som er… upraktisk.

- Upraktisk, absolutt.

- Men vi er praktiske mennesker. Faktisk er vi så praktiske at vi en gang i tiden investerte i en robotstøvsuger.

- De kan komme godt med, jeg har en selv. Veldig kjekk sak!

- Ja, ikke sant? Der er vi på linje, Tore! Vår går tre ganger i uka, helt av seg selv, så vi kan nesten ikke huske sist vi måtte støvsuge selv. Det har vært en drøm å slippe den møkkajobben.

- Hehe, ja, den mø….

- Aaaah, der tror jeg det gikk et lys opp for deg?

- Ja. Ja, det gjorde nok det.

- For akkurat denne gangen hadde det nok vært greiest at robotstøvsugeren ikke hadde vært innstilt på å ta runden sin. Følger du?

- Mhm.

- La meg beskrive hva som møtte meg da jeg kom hjem fra en slitsom dag på jobb, haltende og glovarm, og med besøk fra Mamma Iversen rett rundt hjørnet. Har du hørt om tornadoer?

- Ja. Virvelvinder som fyker frem og tilbake og røsker med seg det meste de kommer over.

- Eksakt. Akkurat denne dagen fungerte vår kjære robotstøvsuger omtrent på samme måten. Du forstår, når sånne støvsugere møter noe hardt, da skjønner de at det er fare på ferde. De stopper, der er de smartere enn tornadoer. Om de derimot kommer over noe mykt, da hender det at de ignorerer problemet og fortsetter med det de holdt på med. Det var det som skjedde her.

- . . .

- Har du noen gang opplevd at hele leilighetsgulvet ditt er dekket av møkk?

- Nei.

- Det har jeg, Tore. Det er, for å være litt direkte, en ganske bedriten opplevelse. Ikke bare tar det mange timer, selv om man er to, å få fjernet alt sammen – man må helst gjennomføre en grundig vask med bakteriedrepende midler etterpå. Men vet du hva som er enda mer vanskelig å vaske enn selve gulvet?

- Nei..?

- Robotstøvsugeren. Den tok kvelden, druknet i dritt. Uten håp for fremtiden. Vi forsøkte å gjenopplive den, men ingen skal tvinges tilbake i yrkeslivet etter en slik opplevelse, syns du det, Tore?

- Jeg… altså, nei?

- Nei. Vi har avlivet henne. Robotstøvsugeren, altså. Bikkja lever i beste velgående og fikk en ekstraordinær vask mens Mamma Iversen satt på en benk i en mørk bakgård i to og en halv time. En dårlig start på helgebesøket. Flere par sokker avled også med døden. Vi har opplevd vårt personlige Armageddon, Tore. Da syns jeg det er betimelig å spørre om dere gode mennesker i Forsikringsselskapet kunne tenke dere å gi oss penger til en ny robotstøvsuger.

Det eneste som ikke er sant i denne historien er at jeg har hatt åndsnærvær nok til å faktisk kontakte forsikringsselskapet mitt i forbindelse med denne fredagsettermiddagen fra Helvete.